I går kveld redigerte jeg bacheloroppgaven for siste gang og brant den over på CD.
I dag tok jeg bussen opp til skolen kl. 10.00, skrev ut oppgaven og leverte den inn i ekspedisjonen. Det var en skummel opplevelse, og jeg kjenner faktisk at jeg fortsatt er en smule nervøs på grunn av dette. Det er nå jeg angrer på at jeg ikke lot noen utenforstående lese den før den ble levert.
Vel, vel... den er levert og til sommeren skal jeg ut å jobbe som sykepleier på egenhånd.
Nå venter de to siste praksisperiodene. Så å si i 16 uker i strekk skal jeg nå være i praksis. På mandag begynner jeg i hjemmetjenesten på Åkra-Sør og etter åtte uker skal jeg til helsestasjonen for rusavhengige i Kopervik.
Get the party started!
torsdag 19. februar 2009
søndag 15. februar 2009
Bachelorskriving 2 (the follow-up)
Det er fortsatt bachelorskriving det går i, men jeg er nå inne i den siste uka. På fredag må den leveres, noe jeg gruer meg veldig til, da det ikke akkurat er orden i kaoset enda... Men det skal det bli. Bare vent.
Vel, jeg skulle i grunn ikke si så mye... Ville bare si at jeg er i live. Lettere frustrert, irritert, lei av å sitte på dataen, engstelig for oppgaven og blablabla, men i live.
Vel, jeg skulle i grunn ikke si så mye... Ville bare si at jeg er i live. Lettere frustrert, irritert, lei av å sitte på dataen, engstelig for oppgaven og blablabla, men i live.
onsdag 11. februar 2009
Bachelor
...det er det det går i for tiden, og jeg skal så smått innrømme at jeg er litt lei nå. Det er ikke det at emnet er kjedelig, heller det motsatte, men jeg (inkludert rompa, ryggen og beina) synes i grunnen ikke noe om dette stillesittende PC -livet.
Igår gjorde jeg nesten ingenting på oppgaven og som vanlig fikk jeg veldig dårlig samvittighet på grunn av dette. Dagen i dag skulle igjen brukes til skriving, og frem til nå har den også det. Jeg har lest gjennom artiklene en gang til, fått enda noen nye perspektiver på visse områder, og skrevet ned det jeg senere tror jeg får plass til å ta med i oppgaven (det heter seg vel heller slik at vi MÅ ha plass i oppgaven).
Jeg har leiligheten for meg selv i dag. Det hadde jeg også på mandag og i går, da mormoren til AL døde på mandagskvelden. Dette var veldig trist, til og med for meg som ikke engang er i familie. Den siste tiden har jeg hørt på mye av det AL har å si om deres besøk på sykehjemmet. Jeg kan ikke forstå at en sykehjemsavdeling i Norge kan få seg til å virke som om den kun har ødelagte skinner å gå på. Det er ikke få gangene jeg har sittet å hørt på hva hun har fortalt, og at det hun har fortalt har skremt, irritert og gjort meg både sint og trist.
Jeg har ikke selv opplevd å ha noen på dette sykehjemmet. Jeg har heller ikke opplevd hvordan det er å jobbe der, men gjennom beskrivelser fra flere har jeg likevel dannet meg et bilde av avdelingen, og dette bildet er et eksempel på hvordan en sykehjemsavdeling for meg absolutt ikke bør være.
Et opphold på sykehjem blir av mange siste stopp før livet er over. Dette oppholdet bør derfor være en fin erfaring både for pasienten og de pårørende, uavhengig av hva pasienten heter eller grunnen til at de er der. Den siste tiden av et menneskeliv kan oppleves vanskelig og trist. En vet det går mot slutten, og en prøver gjerne å holde igjen litt av det kjente og kjære, samt skaffe seg gode minner i sluttfasen.
Det å ha en i nær familie på sykehjem er en påkjenning. Hvordan kan da noen bare unngå å vise pasienten og pårørende den respekten de fortjener? Hvilket lys setter dette dem i nå når alt er over? Og hva gjør det med dem som ikke vet hvordan en skal imøtekomme pasienter og deres pårørende med respekt? Bare unngår en det fremover også? Bryr en seg bare ikke om hvordan en skal behandle medmennesker?
I grunnen er jeg glad jeg ikke har erfaring fra denne avdelingen. Jeg er glad jeg har erfaringer fra en annen avdeling, hvor jeg har sett at respekt og imøtekommenhet blir satt på et høyt plan og er noe som prioriteres.
Til alle pleiere, enten du er sykepleier, hesefagarbeider eller assistent, nyutdannet eller erfaren, husk at pasienten er i fokus, og at denne skal respekteres sammen med pårørende!
Igår gjorde jeg nesten ingenting på oppgaven og som vanlig fikk jeg veldig dårlig samvittighet på grunn av dette. Dagen i dag skulle igjen brukes til skriving, og frem til nå har den også det. Jeg har lest gjennom artiklene en gang til, fått enda noen nye perspektiver på visse områder, og skrevet ned det jeg senere tror jeg får plass til å ta med i oppgaven (det heter seg vel heller slik at vi MÅ ha plass i oppgaven).
Jeg har leiligheten for meg selv i dag. Det hadde jeg også på mandag og i går, da mormoren til AL døde på mandagskvelden. Dette var veldig trist, til og med for meg som ikke engang er i familie. Den siste tiden har jeg hørt på mye av det AL har å si om deres besøk på sykehjemmet. Jeg kan ikke forstå at en sykehjemsavdeling i Norge kan få seg til å virke som om den kun har ødelagte skinner å gå på. Det er ikke få gangene jeg har sittet å hørt på hva hun har fortalt, og at det hun har fortalt har skremt, irritert og gjort meg både sint og trist.
Jeg har ikke selv opplevd å ha noen på dette sykehjemmet. Jeg har heller ikke opplevd hvordan det er å jobbe der, men gjennom beskrivelser fra flere har jeg likevel dannet meg et bilde av avdelingen, og dette bildet er et eksempel på hvordan en sykehjemsavdeling for meg absolutt ikke bør være.
Et opphold på sykehjem blir av mange siste stopp før livet er over. Dette oppholdet bør derfor være en fin erfaring både for pasienten og de pårørende, uavhengig av hva pasienten heter eller grunnen til at de er der. Den siste tiden av et menneskeliv kan oppleves vanskelig og trist. En vet det går mot slutten, og en prøver gjerne å holde igjen litt av det kjente og kjære, samt skaffe seg gode minner i sluttfasen.
Det å ha en i nær familie på sykehjem er en påkjenning. Hvordan kan da noen bare unngå å vise pasienten og pårørende den respekten de fortjener? Hvilket lys setter dette dem i nå når alt er over? Og hva gjør det med dem som ikke vet hvordan en skal imøtekomme pasienter og deres pårørende med respekt? Bare unngår en det fremover også? Bryr en seg bare ikke om hvordan en skal behandle medmennesker?
I grunnen er jeg glad jeg ikke har erfaring fra denne avdelingen. Jeg er glad jeg har erfaringer fra en annen avdeling, hvor jeg har sett at respekt og imøtekommenhet blir satt på et høyt plan og er noe som prioriteres.
Til alle pleiere, enten du er sykepleier, hesefagarbeider eller assistent, nyutdannet eller erfaren, husk at pasienten er i fokus, og at denne skal respekteres sammen med pårørende!
Abonner på:
Innlegg (Atom)