Dyreparken (Ljubljana Zoo) og meksikansk mat

I går var vi i dyreparken, som jeg sa vi skulle. Vi kom oss etter hvert
 ut dørene, bedre sent enn aldri. Det at vi var sent nok ute fra før, hindret oss ikke i å ta en masse bilder på veien til dyreparken. Jepp, den er i gangavstand om en ikke har så mye i mot å gå et lite stykke.
Vi kom frem til dyreparken ca. kl. 16.00, noe som sa at vi hadde to timer på oss før den stengte. Når en betaler ca. 40 kroner for å komme seg inn gjør ikke det så mye.

Det første som møtte oss etter inngangen var en harmonisk fugledam og innhengning med gjesser, påfugler, og andre gakke-dyr.

Dyreparken kunne blant annet også by på reptiler, kameler, sjiraffer, esler, kuer (og et stort ku-dyr som jeg ikke har peiling på hva var), elefanter, papegøyer og undulater, ulver, bjørner, alpakka, kenguru, pelikaner, sebraer, tigrer, løver og puma...


Denne uka skal vi være på medisinsk intensiv avdeling. Vi har allerede hatt vår første dag, og jeg sier det med en gang; forholdene der oppe var mye bedre enn det vi opplevde i akuttmottaket -heldigvis!

Den delen av intensiv avdeling som hører til medisinen består av fire rom; et stort og tre mindre. Vi holdt oss på det store rommet, hvor vi hadde en pasient med septisk sjokk. Dette muligens på grunn av sirkulasjonssvikt som siden har utviklet nekroser. De stakkars tærne var helt svarte! I nabosenga lå det en pasient som hadde hatt hjerteinfarkt, og som nå lå i sjokk med pneumoni. En tredje pasient hadde også hatt et hjerteinfarkt, og lå av den grunn på overvåkning etter en ballongdillatasjon (rart hvordan fremmedlegemer inne i kroppens innerste plutselig kan få en livsviktig funksjon). En fjerde pasient hadde gjennomgått det samme, og hun så også ganske så frisk og rask ut etter at hun kom opp til avdelingen. Etter en stund raste imidlertid blodtrykket hennes nedover, mot det laveste jeg har sett (40/25, og hun var fortsatt våken, klar og helt med :O...). Det ble bestemt at denne damen skulle intuberes (så fikk jeg sett det enda en gang). Den femte pasienten fikk jeg ikke helt med meg hva som feilte, men det gikk nok ganske greit i og med at han plutselig snakket og lo i mobiltelefonen.

Vi fikk mye informasjon gjennom hele dagen, og som på de andre avdelingene lurte de også på hvordan ting og tang ble gjort hjemme i Norge.

Og så over til noe annet. I forrige uke foreslo Jeanette at vi skulle ut å spise hver dag, bare for å nå over en del av spisestedene her. Så det har vi gjort i dag. Effektive som vi er, trasket vi oss til universitetet etter jobb, hentet studentkortene våre, tok bussen hjem, lette frem restaurantoversiktene i bøkene til Jeanette og bestemte oss for hvilke vi kunne tenke oss "mat-kuponger" til. Takket være studentkortene våre kan vi skaffe oss mat-kuponger til maks 3,5 euro. Dette betyr at vi kan få gedigne mengder mat på restauranter for maks 28 NOK. Du får riktig nok en egen studentmeny, men den er like god som den ordinære. Etter en vellykket innkassering av kuponger, fant vi frem til den vi (gjennom "Stein, saks og papir") hadde bestemt oss for å prøve i dag. "Stein, saks og papir" har etterhvert vært til god hjelp i riktig så mange tilfeller hvor vi ikke klarer å bestemme oss. Det vle meksikansk i dag. Tøffe som vi er skulle vi nå prøve oss på noe vi ikke hadde særlig mye erfaring med. Jeanette bestilte en "Paella with seafruits" i god tro på (og med forhåpning om) at det fantes kule frukter på havets bunn. Dette skulle imidlertid vise seg å være en rett bestående av ris, noen klyper karri og andre krydder, kylling, babyblekkspruter (bare måtte smake), blåskjell (bare måtte smake), snegledyr (i forskjellige varianter, måtte ikke smake) og noen grønnsaker. På toppen av det hele tronet et helt, stekt, lite krepsedyr. Jeanette kunne se mot døra hvor kelnerne kom ut med maten, og første kommentaren når hun så denne tallerkenen var: "Å, håper ikke den er til meg!?". Lettelsen var stor, og hun pustet lettet ut, da den passerte. Plutselig sto den likevel foran henne, for jo, den var hennes. Jeg bestilte tortilla med salatblanding, gulrot, salsa og svinekjøtt. I tillegg ville jeg ha løkringer, og mente dette kunne være et perfekt måltid med tanke på mengden. Ved bestillingen måtte jeg imidlertid velge meg tre tilbehør, hvor jeg i ren forvirring (ikke helt klar over det når jeg hadde tenkt ut min bestilling) valgte gratinert mais, slottspoteter og en annen salsalignende ting. Jeg trodde så at jeg bare skulle få litt av alt, bare for å ha en variasjon på tallerken i tillegg til tortillaene, men SÅ feil kan man altså ta. Uhorvelige mengder hadde lurt seg på tallerken min og etter en tredjedel av tallerken var jeg mer enn forsynt.

Dagens kulinariske opplevelser medførte at jeg nå ligger i senga og skriver med en garantert forstrukket magesekk.

Tiden flyr

Vi har bodd hos Maja Potokar i 10 dager allerede.

I løpet av de siste ti dagene (!) (kommer ikke helt over det) har vi endelig også begynt i praksis på Klinicni Center Ljubljana, hvor vi de tre første dagene ble kastet inn som observatører på "Emergency Unit'en" Snakk om å være observatører. I tre dager sto vi så å si rett opp og ned på hælene. Ingen hadde særlig lyst å ta oss med på ting, og vi følte oss en smuuule usynlige. Eller, mange tok kontakt, snakket i vei på slovensk, men så snart vi sa: "Sorry, do you speak English?", bare måpte de fleste, kikket på oss med forskremte øyne som etterhvert gikk over i et blikk som sa: "Hva gjør disse rare menneskene her?", før de ristet på alle kroppsdeler for å få oss til å forstå at: "Nei, deg skal jeg holde meg unna!".

Vi slengte oss på en annen sykepleierstudent vi, og han var mer enn villig til å drasse på to studenter, som kunne hjelpe han med alle oppgavene han fikk, siden han var student. Som å rydde og vaske hyller, rydde tøy inn i skapene osv. Skikkelige studentoppgaver.

Når det kommer til sykepleien i dette landet, må jeg bare si meg enig i en ting som ble oss fortalt før vi dro. Jeg husker ikke hvem som sa det, men ordene kom i hvert fall til meg under en halvtime etter at vi først kom inn i avdelingen mandag 22. september. Dette var vårt første møte med det slovenske sykehuset, og vi kan vel si at det største kultursjokket har kommet over oss på selve sykehuset. Her i Slovenia er sykepleien, med alle dens prosedyrer, kunnskaper etc. så å si den samme som hjemme. Det som imidlertid er en vesentlig forskjell er at pasienten knapt verken sees eller høres. De er veldig tekniske her, og noen får faktisk også tittelen "teknikere". Her gjør vi akkurat hva vi vil, på den måten vi vil. Det snakkes ikke til pasienten, men over. Om han nesten sklir ut av sengen, og til og med gir uttrykk for at han ikke ligger godt, høres og sees ikke dette. Om den ene foten faller utav senga (og i akuttmottaket var sengene høøøye uten mulighet for justering), er det tilsynelatende ingen som fikser opp i dette. Pasienten sklir lenger og lenger ut mot den ene siden, men ingen ser ut til å bry seg. Det var da de to søte, norske sykepleierstudentene ikke klarte å ivareta observasjonsrollen sin et øyeblikk, men hoppet inn i pleien når ingen så, fikset opp, og trakk seg stille og rolig tilbake.

Vi hadde også et annet tilfelle, hvor en eldre herremann kom inn med hjerteproblemer. Mannen var svært forvirret og hadde lav metning. Han hadde en tendens til å ta av seg oksygensmasken som han så sårt trengte. Masken ble gang på gang klasket på ham sammen med noen strenge slovenske ord. Vi forsto ikke hva som ble sagt, men på pasientens uttrykk og pleiers stemmeleie virket det ut som om han gjentatte ganger ble kjeftet på (mens vi sto bakgrunnen og småskalv). Da han, uten at det var andre pasienter denne sykepleieren måtte ta seg av der og da, ble forlatt(!) til seg selv, forvirret, urolig og fortsatt med en motvilje mot oksygenmasken han så sårt trengte for å holde seg oppe i metning, klarte jeg ikke mer. Jeg gikk inn til ham og snakket rolig til ham, bredde teppet godt rundt ham, så ham inn i øynene og han roet seg helt ned. Jeg lot ham ta hånden min, som han tok et godt tak i, og dermed lot masken være i fred. Det er jo så enkelt.

En annen ting vi grøsset over på akutten var mangelen på bruk av skjermbrettene. Pent og pyntelig sto de inntil veggen, men ble sjeldent tatt i bruk. Enda til at pasienten ble blottet for alle klesplagg og mer enn én gang lå naken i alles påsyn, uten at det var noen spesiell grunn til det. (Det var da to søte, norske sykepleierstudentene gjorde seg så breie som de kunne i døråpningen).

Vi var på den avdelingen i tre dager; fra mandag til onsdag, og fikk blant annet med oss to selvmordsforsøk, en coma diabeticum, et tilfelle med kraftige blødninger frå endetarmen (sorry opplysningene, men det var skummelt!), lungeødem (Freaky knitrelyd. Gjett om det var en lettelse å se at blodtrykket senket seg og surklingen, som kunne høres på metersvis avstand, avtok.). Vi opplevde også en som kom inn me høyvoltsskader (måp, måp, måp!), og en som ble konvertert over til normal hjerterytme ved hjelp av defibrillator. Ellers så mange av pasientene som kom inn i akuttmottaket irriterende friske ut, og vi forstår fortsatt ikke hvorfor de var der *språkbarriere*

Også har vi en litt morsom fakta om sykehuset: Her har de nemlig folk som jobber med å dele ut klær til de ansatte. Utleveringen foregår ca. 10 min. fra garderobene, men det er ikke det rareste... Det er nemlig at vi etter endt arbeidsdag går ned i garderoben, skifter til våre egne klær, tar med oss de skitne klærne den 10 minutters gåturen opp til tøy-ut- og innleveringen, og får nye klær. Dermed må vi gå samme ruta ned i garderoben igjen. Vi får utlevert nye klær med det samme på grunn av at det skal holdes kontroll på hvor mange klær som er ute i systemet. Vitsen forstår vi ikke, men slik er det bare. De to søte, norske sykepleierstudentene fant imidlertid raskt ut at de ikke orket det systemet, og takket være et back-up-sett med klær (utlevert første dagen), og litt rare åpningstider hos de som leverer ut klærne (06.15-08.00 og 12.00-16.00) gjorde de litt om på løsningen, som da resulterte i at de i stedet for å levere inn det brukte settet den dagen det er brukt, lar det ligge i skapet til neste morgen, tar på seg back-up settet hver morgen og tar det skitne med seg opp. Det skitne blir levert inn og rene mottas. Disse ligger så i veska gjennom arbeidsdagen, og blir lagt fint inn i skapet når vi er ferdige. Det brukte settet blir krøllet sammen og slengt inn nederst i skapet. Vi trodde nesten vi hadde funnet opp hjulet i uniformsseksjonen på sykehuset, men oppdaget plutselig at mange rundt oss nok gjorde det på samme måten. Pytt, pytt... Genialt og ganske tidsparende var det i hvert fall.

Etter de tre dagene på akutten, var vi to dager på avdeling for lungesykdommer og allergi (poliklinisk) Dette ble to ganske så annerledes dager enn de tre foregående, hvor vi fikk mye grei informasjon, samt fikk repetert gammel informasjon og kunnskap. Vi ble testet med spirometri og for allergier.

Ellers har vi fått oss navneskilt på sykehuset (ikke så proft som de hjemme, men fullt fungerende) i tillegg til ljubljanske busskort. De er stilige! (Men også de mindre proffe enn hjemme)

Førte praksisuke er over. I går var vi ute, men det var en heller kjølig opplevelse og ikke akkurat det mest interessante jeg har vært med på. Gjett om jeg ble glad da Jeanette ville være med hjem igjen etter 4 timer på et og samme sted. I dag er det søndag, og vi har kanskje tenkt oss en tur i dyreparken. Det eneste som mangler er at jeg skal stelle meg litt, Jeanette finne den gryta hun leter etter, lage suppe, spise den, og så er vi klare... tror jeg...

Ellers gleder vi oss til 1. oktober, for da flytter det i hvert fall en person ut av denne leiligheten. Henne har vi ikke fått et godt forhold til, og det virker heller ikke som om noen av de andre er på talefot med henne. Hun ville ikke engang hilse på oss når vi kom. Hun har dessuten også beskyldt oss for å ta soyabønnene hennes, sette de på komfyren for så å brenne de. Det skal sies at vi kom hjem etter jobb en dag, og kjente den verste brendelukta jeg noengang har kjent, og etter hvert fant vi en gryte med noe brent oppi (hva visste vi ikke der og da). Først tenkte vi at vi skulle la det stå, slik at den som hadde gjort det, kunne se det, men lukta ble grusom og det svei i øynene, så jeg kastet meg over den. Senere den dagen fikk vi en lekse utenom det vanlige med beskyldninger på beskyldninger. Vi hevet vi oss fint over det, for vi visste jo at vi hadde gått ut dørene mye tidligere enn henne, tre - fire timer faktisk. Ikke var vi hjemme da det skjedde heller. Så om hun har glemt å skrue av soyabønnene sine på morgenen, og vil legge skylden på noen andre, vet vi ikke. Hun hadde også kjeftet og baksnakket om oss til de andre som bor her... imidlertid uten at det hadde noen innvirkning på noen av dem.

Også en siste ting: Hege, Leiv og Sindre kommer på besøk til meg på lørdag (sent fredag) og blir værende til torsdag. Koselig!

Der var vi endelig på nett

... og da er det endelig på tide med en oppdatering på hvordan det står til her nede i Ljubljana. I dag har vi nemlig kommet oss på plass hvor vi skal bo.

I og med at jeg ikke har fått skrevet så mye på selve bloggen, da vi ikke tok oss bryet med å betale for internett på Hostel Celica, tenkte jeg at jeg kunne lage en liten oppdaterings-rapport i dette innlegget. Videre følger dermed kortversjonene av de første dagene av eventyret. Om ikke for noe annet enn at jeg selv kan se tilbake på det senere.

14. september 2008 - "Avreisedag":
Mamma, pappa og Smil reiste til Bergen i morges, og det er Hege, Leiv, Sindre og Vesli som skal kjøre meg til flyplassen. Heldigvis for det, for sånne hva-i-huleste-er-det-jeg-har-funnet-på-og-må-jeg-virkelig-si-farvel-nå-? er jeg veldig dårlig på...

Ca kl. 12.00: Vi har tatt farvel med familien, og etter å ha svippet innom tax-free'en i Haugesund, sitter vi nå oppe på bar Syd-Vest. Jeg fikk meg en god latter av Jeanette-jeg-pakker-bare-tights-og-skjørt-for-da-får-jeg-hvertfall-ikke-overvekt, da hun optimistisk satte den 23 kg(!) tunge kofferten på vekta. Det ville si 8 kg overvekt før reisens begynnelse. Her måtte noe kvittes, og la det ikke gå noen hus forbi at de dyrebare armyboots'ene, nyinnkjøpte for å være med til Ljubljana, og skinnjakka fint måtte finne seg i og være igjen hjemme. Etter mye om og men endte vi begge opp med å betale for 3 kg overvekt hver. Reiser en med Ryanair-15 kg-only er det slik det går.

Snart skal vi stille oss i kø ved gaten, og når vi først setter beina utenfor dørene og på selve bakken på flyplassen, da er jeg på tur!

Natt til 15. september 2008 - "Vi er i fengsel, med gitter og det hele":
Vi kom oss trygt til Stansted og på en måte var det godt å starte turen med noe kjent. Flyet gikk 12.50, og vi var fremme 13.20. Flyplassen er såpass grei og oversiktlig at vi lett fant frem til bussholdeplassen. Det var såpass bra vær at vi bestemte oss for å vente ute. Problemet ble bare hvilken holdeplass vi skulle på. Etter 10-15 min. på en holdeplass, klarte jeg endelig å overbevise Jeanette om at jeg ikke trodde det var her vi skulle stå og hun gikk å sjekket på ny. Takk og lov for god tid, for det var nemlig ikke der vi skulle stå.

Bussturen til Gatwick Airport North Terminal tok ca. to og en halv time, hvor vi også var innom noen av terminalene ved Heathrow. Ved ankomst Gatwick Airport fant vi etter knappe femti meter med altfor tung bagasje ut at den måtte kvittes. Flaksne som vi er fant vi skranken vi skulle sjekke inn ved, og det viste seg at vi faktisk kunne få kvitte oss med bagasjen om vi bare klarte å vente i fem minutter til.

Vi kunne nå ha 20 kg bagasje og noe av håndbagasjen, som jeg var glad ikke ble veid i Haugesund, ble flyttet over i koffertene. Gatwick Airport er en søt liten flyplass med alt. Vi tuslet litt rundt og kikket, kjøpte skummelt billige blader, tyggi, vann, var på do og fikk oss noe å spise.

Klokken tikker og går, men ingen gate tilhørende vår tur kommer opp på tavlene. I begynnelsen var vi ikke så engstelige, da det enda var god tid, men når det står skilt over hele flyplassen at en må beregne 10-15 minutter ut til de fleste gatene, og en ser at den tiden er i ferd med å renne ut, da... Nervøse følger vi med på tavlene, tar knapt øynene bort fra den, og etter hvert danner det seg en liten gruppe under samme tavla. Diskusjonen og pekefingrene gikk på flere språk rundt oss, og vi begynte å gjøre det samme; sjekket boarding-kortene, tavlen, rett flightnummer, men det fikk ikke "Please Wait"-beskjeden på tavla til å endre seg til en gate.

Fem minutter før avgang kommer gatenummeret opp, og plutselig er en passe stor mosjonsgruppe ute på løpetur. Å løpe på rullebånd er interessant.

Vel fremme på Brnik flyplass kl. 23.50 samlet vi bagasjen og kom oss ut til 9 grader og regn. Så mye for de oppimot 30 gradene vi hadde lest var vanlig i september.
Vi tok en taxi inn til byen og til Hostel Celica hvor vi nå skal tilbringe fire netter i jakten på et sted å bo.

Noen stikkord:
* Tid og fart er definitivt relativt!
* Dotten i mitt venstre øre har kommet for å bli (og den beveger og snur smertefullt på seg ettersom jeg gjør det)

15. september 2008 - "Fortsatt i fengsel og småsyk":
I dag har vi trasket rundt i byen siden tidlige morgen og blant annet funnet mange supermarkets (noen mer praktiske enn andre), Central Hospital, universitetet, "de tre broene" og mange kirker/katedraler med fine lyder. For å si det kort har vi vel trasket oss gjennom størstedelen av "gamle-byen".

Kl. 12.30 møtte vi opp på SOU for å få hjelp til å skaffe bosted. Imidlertid er det visstnok ikke lett å være spansk, sossette, høy-mørk-og-ja-jeg-vet-jeg-er-en-hot-exchange-student-in-need-for-an-apartment. Etter lang tids venting og på tross av at rådgiveren gang på gang forsøkte å ymte frempå at hun hadde gjort alt hun kunne komme på for å hjelpe dem med å finne noe som falt i smak, fikk vi beskjed om at vi dessverre måtte komme tilbake dagen etter. Det var spanske okkupanter i byen.

Vi har fått kontakt med G.O, lærerstudent fra HSH, Stord og skal møte ham -når boligjakten er over.

16. september 2008 - "Vi har en leilighet og jeg har fire ljubljanske vannblemmer under beina":
I dag, vår andre dag her, har vi bare fortsatt å gå, og gå, og gå, og...Vi møtte opp lenge før åpning på SOU, for aldri i livet om spanskene skulle komme før oss i dag.
Etter en liten stund satt vi med tre adresser og tlf.nr som var aktuelle. Vi hadde første møtet allerede kl. 15.00, og med en lapp med adressene på skulle vi, fremmede i byen, navigere oss frem. Det var faktisk overraskende lett å finne frem. Litt sene pga. rushet, men ellers OK. Leiligheten var helt grei, men siden vi også hadde en avtale kl. 17.00, samt en tlf. å ta etter 18.00, fikk vi lov å ringe tilbake kl. 19.00 for å gi beskjed om vi ville ta den eller ikke.

Ut i fra beskrivelsen skulle den andre leiligheten nesten være av ypperste klasse, men så feil kan en ta. Det var en mann, som jeg er sikker på egentlig er mafia-bossen over alle mafia-bosser, i eksil i Slovenia, som viste oss rundt i en bolig fra 60-tallet med møbler og lukter fra samme tidsepoke. Det var så mye som ropte mot oss at vi ikke skulle bo der at vi nesten ikke kunne komme oss fort nok ut dørene og bort fra gata og mafia-bossen. Attpåtil skule vi ha bodd i samme hus som to av hans venner. En mafiaboss, to gamlinger og oss? Ikke aktuelt!

Vi bestemte oss etter hvert for å ta den første leiligheten, og måtte komme for å betale depositum og husleie for september. Vi kunne imidlertid ta oss en matbit før vi kom og inntok dermed et lite herremåltid i form av en pizza med en diameter på en halv meter. Til 24 kr hver.

Vi har hoppet på mange forskejllige busser, i mange forskjellige retninger, og er enda i Ljubljana. Vi kommer oss att og fram uten problemer, til og med i mørket, selv om det var litt vanskeligere.

Etter å ha ordnet alt med leilligheten kjørte sønnen til eieren av leiligheten oss nesten helt til hostellet.

17. september - "Atter en lang dag til fots":
Vi har værtpå møte for internasjonale studenter og fått litt informasjon, selv om vi allerede hadde skaffet oss mye av denne informasjonen på egenhånd.

Vi har funnet et kjøpesenter. En god stund trodde vi ikke at de fantes her, men det gjør de definitivt. Vi måtte bare ta bussen, noe vi har blitt ganske gode til. Flaks for oss at det er gratis buss denne uken på grunn av en eller annen transport-uke-ting. På kjøpesenteret hadde de ALT, inkludert noen kjente og kjære forretninger som H&M og Spar.

Jeg trives på cella, og det har ikke gått opp for meg at jeg blir "løslatt" i morgen. Jeg skal imidlertid komme meg inn hvor jeg skal bo resten av perioden, og det skal bli herlig å flytte ut av kofferten.

18. september - "Vi har flyttet inn": 
Vi har flyttet inn i vårt nye hjem for resten av tiden her, og vi har vært på Spar og handlet inn det viktigste. Rommet vårt har etter hvert blitt hjemmekoselig, spesielt etter at vi fikk vasket litt.

Nå er det sent på kvelden og vi skal på atter et møte i morgen. I den anledning tar vi derfor kveld og sier god natt!