tirsdag 29. mars 2016

Uke 7 - Påskeferie til Malapascua og Kalanggaman

En ny uke er i gang her i Bogo City, og jeg må begynne å innstille meg på at mitt krøllete, filippinske eventyr faktisk begynner å gå mot slutten. Den syvende uka ble preget av en god og lang påskeferie for min del. Jeg regner med det kommer til å gå en stund før jeg har en hel høytid fri igjen, så det kan trygt sies at jeg nøt den.

Før påskeferien kom skikkelig i gang sto tre arbeidsdager for tur. Det ble tre dager som jeg raskt kortet ned til en halv dag i og med at jeg fortsatt hanglet litt etter AirCon-angrepet uka før. Mandagen føltes ikke helt som den beste dagen å tilbringe på et klamt og varmt sykehus for en subfebril kropp med tette bihuler og hoste. Med mindre det var i en av sengene der selvsagt, og la oss bare slå en ting fast; Det kommer ikke til å skje i bevisst tilstand. Tirsdagen forsøkte jeg meg på en hel dag, men fortsatt tette bihuler og ekstrem varme førte til dundrende hodepine. Dermed ble dette til ukas halve dag i og med at jeg kapitulerte og avtalte at jeg bare ble hjemme onsdagen også. (Kunne jo ikke risikere og bli skikkelig dårlig før påskeferien... Sa jeg det høyt?)

Onsdag var jeg fortsatt tett, men heldigvis ikke verre enn at det fristet å dra avgårde. Påskeferien skulle tilbringes på Malapascua. For de som synes stedet høres kjent ut så tilbragte jeg også den andre helga mi her der. Det å reise rundt i dette området kan raskt ta litt tid. Ofte kommer vi frem dit vi skal sent fredag kveld og må returnere like etter utsjekking søndag formiddag. Etter noen turer med buss tur/retur til Cebu City, som ofte har vært et mellomstopp på reisene, var det herlig å ikke måtte sette seg på bussen de tre til fire timene denne gangen. Bussen måtte vi riktignok ta for å komme til havnen i Maya også, men halvannen time med den type ekstremsport er innenfor. Spesielt når den påfølgende båtturen blir unnagjort på kun en halv time. Selve øya Malapascua er ikke av det største slaget, og det sies at du kan spasere rundt den på omtrent tre timer (...har vi ikke gjort). Det dukker opp forskjellig strender, hvite, grå og stenete langs hele øya, og de typiske båtene kommer til og fra i en jevn rytme. Ved høyvann kommer de helt opp til strandkanten. Ellers er øya rolig med gåavstand til det meste en skulle ha behov for. Den er populær for dykkere og snorklere, da det visstnok skal finnes noen steder nært til øya hvor en kan oppleve både korallrev og haier (...har vi heller ikke gjort).

Torsdag dro vi ut til den lille øya Kalanggaman, halvannen time med båt fra Malapascua. Jeg klarer ikke å beskrive hva som møtte oss der annet enn med: "Aiaiai...PERLE!". Det var muligens litt uheldig å plassere turen vår ut der midt i en ferie, hvor både mange filippinere, men også turister fra resten av verden selvsagt også øynet muligheten for en dag i et postkortbilde, men, men...

Kalanggaman... Aiaiai...

Sett bort i fra en liten spasertur ut til fyrtårnet og et forsøk på å finne et utsiktspunkt i nærheten av en resort som ble jevnet med grunnen av tyfonen Yolanda, har hele påskeferien kun handlet om avslapping for min del. Det har vært lange frokoster hvor vi kranglet både om og med wifi'en på resorten. Det har selvsagt vært sol og strandliv, dehydrering med påfølgende rehydrering av forskjellige slag og god ikke-filippinsk mat (begynner så smått å få problemer med å svelge den hvite risen, gitt). På søndag var det atter en gang slutt og vi pakket sakene for en ny arbeidsuke i Bogo. Andre påskedag er ikke helligdag her, så mandag morgen var det bare å komme seg i arbeidstøyet igjen.


Italiensk cappuccino

Noe av det viktigste samlet i et bilde; kirka og basketballbanen

Lokale barn i strandlek

Ut på tur for å finne fyrtårnet og et utsiktspunkt

En av to; Lighthouse

Kan ikke finne neste punkt på lista...

Et lite sykke idyll


Resorten vi bodde på ble også hardt rammet av Yolanda i 2013

Hadde heldigvis bare et enkelttilfelle av denne typen.




tirsdag 22. mars 2016

Uke 6 - Hagnaya

Så ble det to tette innlegg for ikke å havne helt i bakevja igjen.

På sykehuset har det stort sett gått i det samme. Forrige uke var det imidlertid en økning i pasientantallet igjen. Årsaken ble relatert til mistanke om et nytt utbrudd av denguefeber. Sesongen for denguefeber er egentlig på hell i følge sykepleierne her, da de normalt ikke har så mange tilfeller i sommermånedene. De siste par ukene har det også vært temmelig stille rundt hele denguen, inntil nå. 

Jeg begynte mandagen med oppmøte på en fullstendig tømt fødeavdeling. I og med at det ikke var noen pasienter inne, var alle pleierne ute til flaggseremonien. En koselig mandagstradisjon hvor de ber en fast bønn og har har fellessang like utenfor sykehuset.


Mandagstomt

Ettersom det varierer hvor lang tid denne seremonien tar, alt etter hvor raskt de stiller seg opp og kommer i gang, valgte jeg derfor å dra tilbake til avdelingene igjen. Etter avtale med Errol forsøkte jeg å henge meg på en ung sykepleier i det hun skulle klargjøre og gi medisin til sine pasienter. Irriterende nok mangler organisasjonen akkurat nå noen klarifiseringer fra høyere hold, noe som hindrer meg i å kunne gi medisiner på egenhånd.

Idet sykepleieren og jeg kommer tilbake til vaktommet snur hun seg smilende og takker for følget. Jeg tar hintet og hopper på neste sykepleier ut av vaktrommet. Jeg følger henne ut til isolasjonsavdelingene. Om forholdene inne på sykehuset ikke er særlig å skryte av, så er det i hvert fall ikke bedre der ute. Likevel slår det meg at pasientene her forsøker så godt de kan å smile, hilse og være så høflige som de bare kan. Ung som gammel. Jeg hadde så lyst å ta et bilde av det ene rommet, for å vise, se og huske, og jeg er sikker på at pasientene ikke hadde hatt noe i mot det. Likevel fikk jeg meg bare ikke til å gjøre det. Jeg legger heller med et bilde fra avstand denne dagen, og et av deler av rommet som ble tatt dagen etter, da rommet var tomt.

Isolasjon


På tirsdag var det et stort møte for alle ansatte på sykehuset. Møtet skulle egentlig begynt kl. 08.00, men 09.30 var de fortsatt ikke i gang. Du vet, filippino-time. Ved slike møter stenger alle sykehusets tilbud utenom det mest nødvendige. Det var derfor minimalt med bemanning igjen i avdelingene, hvorpå jeg tenkte at vi i hvertfall kom til å få nok å henge fingrene i. Så feil kan man ta. Selv akuttmottaket var stille. Det som trengtes å gjøres i avdelingene, tok stort sett familiene som tok seg av, som de normalt også gjør ellers, og når det kommer til skrivingen på vaktrommet har vi lite å stille opp med. Litt ut på dagen kom Errol snikende ut av møtet, himlet litt med øynene for å signalisere akkurat hvor interessant det var og sendte oss hjem i og med at møtet kom til å vare hele dagen.


Livet som sykepleier her innebærer side opp og ned ned rapportskriving - for hånd.

Samme ettermiddag tok Aquiles oss med til Tugbungan Eco Park her i Bogo. Vi fikk med oss solnedgangen før vi dro ned til Barbeque Plaza for å spise.





Lek i fiskegarnet

Midtukes møtte jeg en søt gammel dame på sykehuset. Sønnen var med henne, og ved hjelp av nabopasientens pårørende fikk jeg vite at hun var dement og verken kunne kommunisere verbalt eller stå på beina lengre. I løpet av ukene på sykehuset har det egentlig vært få tilfeller av demens, og når jeg så spurte om de opplevde mange tilfeller på sykehuset, var svaret avkreftende. Det kan tenkes at levealderen her er med på å holde tallene nede, men på en annen side er familiebåndene også så sterke at familien tar på seg pleien av en gammel mor eller far, uten å blunke. Tullete og ør eller ei. Om helsa ellers er god, er det få som ønsker å bruke penger på kontakt med helsevesenet.

Denne gamle damen hadde hatt diagnosen en god stund og var nå innlagt med redusert allmenntilstand. Hun lå sammenkrøpet i senga, på et hav av smuler og uten laken, studerte fingrene sine og pratet og gestikulerte ut i løse lufta. Jeg gikk tilbake til vaktrommet, hentet et laken og hjalp sønnen med å ta det på. I det vi tok på lakenet så jeg at hun var begynt å bli blå på hoftene, spesielt hvor de største smulene hadde vært. Bleia hennes var gjennomvåt, men sønnen hadde ikke husket å pakke med tørr. Han ventet heldigvis hjelp fra flere familiemedlemmer litt senere. Jeg pratet videre med dem, forsøkte å gjøre det så komfortabelt som mulig, og fikk en stor takk i form av øyekontakt og et nesten tannløst smil fra senga.

Senere samme dag får jeg endelig sneket meg inn på operasjonsstua for å observere keisersnitt utført ved hjelp av vertikalt snitt. Ved lukking støter legen på litt problemer i og med at noen av suturene ikke holder. Det ble nok en litt mer langdryg og mer nøye utført jobb enn det som i utgangspunktet var planlagt, men noe av det siste du trenger som nybakt mor er vel en sårruptur ut av en annen verden.

Det ble litt ”overtid” denne dagen og jeg hastet avgårde for å møte Caroline på ”Shrinet”. Der fikk vi med oss solnedgangen før vi møtte Carrie på Capitancillo. Når jeg nå ser tilbake, ble jeg nok utsatt for et aldri så lite AirCon-angrep her, for dagen etter startet så fint med litt halsevondt av et slag.




På tross av begynnende halsevondt, ble torsdagen en god dag på sykehuset. Det var fortsatt irriterende stille på føden, men ettersom den ene sykepleieren var ute et ærend, var jeg alene med den andre sykepleieren. Vi fikk dermed god tid sammen mens vi pakket kompresser, pratet - på engelsk, ryddet og omorganiserte litt i rommet. Dagen gikk riktig så fort frem til lunsjpause hvor jeg jaktet opp Carrie for å spise sammen i ”det kalde rommet”. Jeg benyttet også sjansen til å få meg noen minutter på øyet, da én times lunsjpause er noe jeg har litt problemer med å bli vandt med. Like før vi tenkte vi skulle dra tilbake til hver vår kant, kom Errol og fortalte at han ikke var helt i form, og at han derfor kom til å dra hjem, noe vi også kunne om vi ville.

Vi benyttet denne anledningen til å dra ned til CUT slik at Carrie fikk farga det først blåe, men siden grønngule håret sitt brunt igjen. Jeg benyttet sjansen til å få stelt negler på både hender og føtter. Vi trodde vi hadde veldig god tid, men jaggu går den fort når hår skal farges, vaskes, kures, vaskes, sprayes og vaskes igjen... Vi kom for sent til PA-socials. Om ikke nesten en hel time for sent ikke heller faller under ”ikke møtt”... Rebelsk oppførsel her på Filippinene altså.

Fredagen var nok en god dag på sykehuset, da jeg atter en gang ble sittende alene tilbake med en av sykepleierne på føden. Det er ingen fødsler på programmet fra morgenen av, men vi får etter hvert flyttet ned tre gravide mellom uke 34 og 36 med diverse komplikasjoner. I og med at det er så fullt på alle avdelingene, blir de flyttet fra OB til føden for monitorering, mors blodtrykk og babyens hjerterytme hver time. Og når en får noe å henge fingrene i, går dagen så mye raskere, og atter en gang ble det helg.




Denne helga ble tilbragt i Hagnaya, en liten svipptur fra Bogo. Det var kun Caroline og jeg som dro i og med at påsken nærmer seg, og de fleste skal avgårde allerede onsdag. Førsteinntrykket av Hagnaya Beach Resort var veldig bra, og gjennom helga var det lite som skuffet. Resorten var passe stor, med mange rom. Det var imidlertid veldig stille den første kvelden og formiddagen. Bassenget som lå like utenfor døra vår, var godt og stort med mange solstoler. Solstoler har vært en mangelvare på flere av de andre resortene. Det kommer sikkert av at det å sole seg ikke er et begrep. De fleste gjemmer seg for sola så godt de kan, livredde for å bli litt brune. Om du skal ut å kjøpe såpe, body lotion, solkrem eller ansiktsrens, må du også lete lenge for ikke å ende opp med et eller annet som inneholder ”skin-whitening”. 

Rommet vårt var stort og godt med stort bad og garderobeområde. Senga var stor og deilig, med deilig madrass. Og dyne. Jeg har fått snøglet meg rundt en dyne. Restauranten serverte helt grei mat og kaffeshaken, som etter hvert har fått i oppgave å virkelig sette standarden på resortene, vel foruten om wifi’en vel og merke, var også veldig OK.




Natt til lørdagen var fæl. Jeg sov nesten ikke, da det var umulig å få puste gjennom den teite tette nesa. I tillegg bråket også AirCon-anlegget veldig. Til informasjon så blåste den ikke mot senga altså. Jeg gikk ikke inn for dobbel forkjølelse. Da morgenen endelig kom var vi tomme for toalettpapir, i og med at noen hadde brukt den flittig gjennom hele natta, og den noen var veldig klar for å komme seg ut av senga, som for øvrig føltes som en felle den siste delen av natten.

Videre ble dagen tilbragt vekselvis i sola, i bassenget, på rommet og i restauranten. Ettersom resorten lå noe avsideliggende til, ble det ikke til at vi forlot området i det hele tatt. På kvelden fikk jeg dessuten ringt til pappa. Søndagen ble tilbragt ganske nøyaktig som lørdagen, bare at det nå var kommet litt mer folk. Folkeøkningen merket vi imidlertid ikke særlig mye til i og med at det kun er galne skandinavere som oppholder seg under åpen himmel på høylyse dagen. De trodde sikkert vi hadde gått fra vettet, der de satt trygt i skyggen og bare myste ut mot sola. Om kveldene var det derimot folkefest i bassenget.



Vi sjekket ut kl. 12.00, men valgte å bli en liten stund til på området. Stikkord: wifi og shakes. Ut på ettermiddagen fikk jeg både til en tur innom Restaurant Capitancillo, hvor jeg fikk ringt mamma, som var på jobb mens jeg ringte pappa kvelden før, hentet tøyet mitt på vaskeriet, svingt meg i dusjen, spist kveldsmat hos maam Bella, før det igjen var duket for en tur ned til Capitancillo. Denne gang for å si ha det bra og god tur hjem til Ingvild, den eneste nordmannen her utenom meg. Hun skal nå hjem etter seks måneder på reis; først tre måneder i Tanzania og så tre måneder her.

Jeg er fortsatt litt forkjølt etter det AirCon-angrepet, bihulene er tette, men nesa er bedre. På ”apoteket” har jeg fått kjøpt neseinhalator med kamfer og eukalyptus og jeg nyter den forfriskende effekten.



søndag 20. mars 2016

Uke 5 - Bantayan

Om litt forsinket så kommer det i hvertfall her en liten oppsummering av den femte uka her i Bogo og omegn. Døgnet får rett og slett litt for få timer av og til, og ordtaket om ikke å utsette ting til i morgen som kan gjøres i dag, gir gang på gang mening.

Ikke vet jeg hva som har skjedd med alle fødekvinnene her i Bogo, men stille er det. Noen av sykepleierne sier smilende at det ikke er sesong siden det nærmer seg sommer, mens andre bare fnyser av det, vel vitende om at familieplanlegging ikke er det mest brukte begrepet her til lands. Mandagen startet som forrige mandag. Det var ingenting som foregikk på føden ved vaktstart og jeg dro derfor opp til avdelingene igjen. Carrie og Caroline var plassert henholdsvis i akuttmottaket og på laboratoriet, så jeg gikk rundt og hjalp til med de vitale målene alene.

Hvordan føden ser ut på mine vakter...

Om det ikke har vært varmt fra første dag, så hjelper det i hvert fall ikke på at vi nå har gått inn i sommermånedene her. Natt til mandag var faktisk ganske grei, mye mulig grunnet utmattelse etter en lang reise. Natten til tirsdag derimot... Gi meg styrke! Dagen derpå var heller ikke særlig god med hodeverk og magesmerter. Om morgenen bestemte jeg meg for å ta time for time på sykehuset, og begynte dagen rolig med pakking av kompresser og snacking på føden. Snackingen, som alltid er av det usunne slaget, ser forresten ut til å være en obligatorisk del av de ansattes arbeidsdag rundt kl. 09.30. For noen er dette det første og eneste de spiser om morgenen før lunsj kl. 12.00.




Timene sneglet seg forbi og jeg gjorde en avtale med meg selv om at jeg i hvert fall skulle klare å bli til lunsjtid. Takket være at en revidering av en analfistel dukket opp på operasjonsprogrammet like etter lunsj klarte jeg å ta meg i nakken og lot magesmerter være magesmerter. Inngrepet ble gjort under spinalbedøvelse, og etter at anestesilegen hadde gjort den delen av jobben, gikk han ut av rommet og viste seg kun et par ganger i løpet av inngrepet. Under operasjonen var det kun en kirurg og sykepleier inne på stua, og dermed ingen til å observere pasienten. Mangelen på personell viste seg også da de ønsket å flytte litt på pasienten, som selvsagt var veldig tung fra livet og ned, hvorpå den ene fotstøtten forsåvidt også falt ned. Om det var jeg som lå på bordet hadde monitorene vist at jeg var livredd. Ikke det at det hadde vært noen der til å observere de tallene...  Etter hva jeg observerte, besto inngrepet av å åpne sårhulen godt opp, svi av store flater av veggene i fistelgangen, før det ble lagt inn en fuktet kompress. Siden skulle den få lukke seg av seg selv. Det trengs ikke nevnes at det luktet svidd flesk i lange baner, og jeg har mine tvil om at pasienten har det bedre nå enn tidligere.

Onsdag var det fortsatt ingen fødende fra morgenen av og jeg bestemte meg der og da for å hoppe over turen ned til føden torsdag morgen. Jeg dro tilbake til avdelingene for å hjelpe til med de vitale målene – igjen. Jeg fikk heldigvis bare to avdelinger og tok tidlig over baggingen av en liten jente født i uke 30 GA på nyfødtintensiven. Hun var nesten en uke gammel og kjempet en hard kamp. Jeg ble forklart, ettersom jeg ikke klarer å tyde de håndskrevne journalene deres, at hun i tillegg til å være prematur også hadde aspirert mekonium ved fødselen, morsmelk etter fødselen og nå hadde utviklet infeksjon. Som om dette ikke var nok for en bitteliten kropp, hadde hun nylig også blitt lagt i lysseng ettersom de mistenkte at bilirubinverdiene hennes var høye. De har ingen test som kan bekrefte dette, så ved mistanke og symptomer, hvor hudfarge er det mest vektlagte, blir de lagt i lys i 48 timer. Ordinering fra lege er ikke så viktig. I bili-senga legges de forsåvidt rett på plastikkflata og blir normalt liggende i nesten samme stilling i to døgn.




Jenta pustet litt selv, men var intubert og trengte en god del støtte for å holde metningen oppe. Det er stort sett foreldrene som tar seg av baggingen og mor holdt på å sovne fra det hele denne morgenen. Da jeg overtok gikk mor og la seg, og kom ikke tilbake før ved vaktskiftet. Jenta gjorde det godt og var ganske stabil, kun med behov for sug ett par ganger. Jeg skulle ønske jeg husket mer i fra hverdagen på nyfødt hjemme. Ikke det at jeg tror det hadde vært til så veldig stor hjelp i og med at de faktisk mangler det meste som skal til av utstyr for å kunne kalles en nyfødtintensiv her. NICU’en har en eneste fungerende kuvøse, uten noe som helst av tilleggsutstyr. De har også bare et sett med bili-lys, og det er ikke uvanlig at de små er sengekamerater. Ellers er det vanlige senger, O2 og i.v. som gjelder. Heldigvis er det sjelden det er behov for ekstra varme, men om behovet er der setter de enkelt og greit en gulvlampe over dem. O2-tanker, størrelse gigant, blir kjørt ut og inn av de fleste avdelingene jevnlig, og det ser ut til at de har eget personal til akkurat denne oppgaven.



Torsdagen begynte med dårlig nyheter. Den lille jenta hadde hatt en hjertestans i løpet av natta og verdiene hennes nå var ikke gode. Det er meg uvisst om det var helsepersonell i rommet da det skjedde, hvem som bagget og så videre, og det var heller ikke viktig der og da. Monitoren hadde også sviktet i løpet av natten, og i og med at de bare har den ene, ble det vanskelig å måle verdiene hennes. Etter hvert forsøkte de å koble en SaO2-måler ment for finger på foten hennes. Den virket innimellom, og verdiene fortsatte å være lave. Altfor lave. Gledelig overrasket så jeg at en sykepleier bagget jenta denne morgenen, mens en bekymret far bare fikk være en bekymret far og observere jenta si. Far ble imidlertid raskt instruert og satt til oppgaven, tilsynelatende uten at sykepleieren sjekket om han evnet å utføre oppgaven etter instruksene.

Siden jeg valgte ikke å dra ned til føden denne dagen, kom Caroline og fortalte at det faktisk lå en i hver seng på føden. Jeg dro derfor ned sammen med henne. Like etter at jeg kom inn døra til føden reiste imildertid to av de liksom-fødende seg og forlot fødestua. Med det dro jeg like så godt tilbake til NICU og overtok baggingen for en sliten far, som spurte om han kunne få gå å legge seg etter en søvnløs natt.

De neste minuttene fikk jeg fortsatt kun inn sporadiske målinger på puls og SaO2, og verdiene så ut til å synke gradvis. Jeg visste ikke hva far hadde observert eller om en sykepleier hadde sjekket henne mens jeg var borte og jeg ble forundret over hvor lang tid sykepleieren var borte fra NICU-rommet, spesielt med tanke på at det ikke var mulig å monitorere jenta. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg satt med en følelse av at de allerede hadde gjort det de kunne. Hennes egen respirasjon var nesten ikke-eksisterende, hjerteslagene svake og nesten ikke synlige. En egoistisk tanke med et håp om at hun i hvert fall overlevde min vakt slo meg, før jeg like etter samlet tankene og i stedet sendte en bønn om at hun ikke måtte lide unødig.

En liten stund etter følte jeg at det var på tide at noen sjekket henne, da det gikk lengre og lengre tid mellom hver gang målingene sporadisk blir fanget opp av måleren, samt at hun responderte dårligere på stimuli. Legen, mor og far kom etterhvert inn i rommet, sammen med enda et familiemedlem, og når legen gikk ut av rommet regnet jeg med at alt det filippinske snakket også hadde omhandlet situasjonens alvor. Minutter senere sto foreldrene stille på sidelinjen og så på nok et gjenopplivningsforsøk av den lille jenta deres, vel vitende om at dette var andre gang på få timer...

...i samme øyeblikk hadde imidlertid et par rosa englevinger med glitter og tryllestøv akkurat fått siste finpuss. Jenta hadde gjort sin del av kjempingen og en ny himmelskatt var klar til å dra avgårde. Mor gikk opp i et hjørne like bak meg og gråt stille for seg selv. Følelser skal nemlig holdes for seg selv.

Jeg lot tårene renne, som den eneste i rommet utenom familien, og bryr meg ikke om måten en skal og ikke skal uttrykke følelser på her. Foruten de store forskjellene rundt kultur og økonomi, tror jeg dette med følelser er en av de forskjellene jeg har merket tydeligst. Det virker nesten som om alle andre følelser en glede verken skal vises, høres eller sees. Alle er veldig raske med å vektlegge at dette skyldes deres kultur i og med at de ikke har det så godt økonomisk. Fattigdommen er stor og kan sees overalt, hvorpå de forsøker så godt de kan å kjøre ”happy-go-lucky”- stilen. En skal absolutt vise om en er glad og fornøyd, og da tydelig med store smil og høylytt latter. Latter kan gjerne også brukes for å kamuflere andre følelser. Om en på andre siden er trist, har det vondt eller syter og klager seg kan det imidlertid raskt hende at en får beskjed om å skjerpe seg.

Om en trodde at det derfor var mye glede på føden, må jeg dessverre skuffe. Føden virker nesten bare som et babymaskineri, om de siste ukene noe defekt. Jeg har knapt observert glede, gratulasjoner eller skryt i forbidelse med en fødsel. Barna blir lagt pgå morens mage direkte etter fødselen, men fjernet rimelig fort for å bli tørket, kledd, gitt injeksjoner, inkludert vaksiner, og svøpt i pledd for så å bli lagt alene på stellebordet en god periode mens morkake og eventuelle suturer blir tatt hånd om. Mødrene på sin side virker heller ikke overivrige etter å få barna til seg.

I etterkant av at jeg gråt har jeg nok blitt betraktet som litt svak. Jeg får flere ganger spørsmål om det går bra, noe det jo selvsagt gjør. Det er vanskelig å forklare dem at jeg ikke gråter direkte over den lille englejenta, som jeg tidlig forsto skulle kjempe litt av en kamp på egenhånd for å overleve. Det er tanken på at denne jenta mest sannsynlig, og det nesten uten tvil, hadde overlevd i Norge, ved hjelp av et over gjennomsnittet brukbart velferdssystem, god kunnskap, behandling og sykepleie som frustrerer meg. NOE SÅ INNI HAMPEN!

Det var økonomi og ressurser på flere nivåer som satte en stopper her, da det ikke fantes verken maskiner eller tilstrekkelig kunnskap rundt neonatologi på sykehuset til å redde jenta. Familien kunne på egen regning tatt et valg om å flytte henne til et annet sykehus, men dette er så kostbart at det egentlig er uoppnåelig for familier flest her. Så er det også sykehusøkonomien i og med at de nødvendige hjelpemidlene burde være på plass om sykehuset er pålagt å kunne håndtere disse tilfellene. Nedslagsfeltet til sykehuset er skremmende stort, da også de nærliggende øyene har dette som sitt sykehus.

Fredag var det veldig lett å gå inn i helgemodus og bli klar for frihelg. Det skal jaggu meg ikke mye til for å venne seg til fri hver helg. Ut på formiddagen kommer Caroline og forteller meg at hun har fått høre av en av kontaktene våre at det er viktig at vi holder oss kalde og at vi ikke knytter oss til pasientene. Pasientene vil alltid komme og gå. Vi vet ikke om vi skal le eller gråte. Jeg ble nesten litt paff da jeg fikk høre at de faktisk har om pasientfokus og etikk i løpet av sykepleiestudiet. Mindre paff ble jeg da de i samme setning enkelt og greit fortalte at de bare ikke bruker det.

Helgen denne uka ble tilbragt på Kota Beach Resort på Bantayan, en båttur fra havna i Hagnaya,  rundt tredve minutter med trike fra Bogo City. Til vår gledelige overraskelse var det gratis skyss til resorten fra havna så lenge vi hadde booka, noe vi jo hadde. Caroline, Carrie og jeg ble innkvartert i en liten bungalow bare noen få meter fra strandkanten. Om en helg fint kan nytes på et slikt sted? Svaret er rimelig enkelt.








Fredag kveld var vi ute å spiste på en italiensk restaurant, og det var nydelig å bli servert pasta som ikke var søt. Maten var veldig god, fri fra frityr og oljeoverdose og overraskende billig. Da vi kom tilbake til resorten forsøkte jeg å booke påskeferien som vi tidigere hadde snakket om. Internettet samarbeidet imidlertid ikke, noe som er irriterende vanlig her. Tilbake på rommet hadde jentene allerede lagt seg kl. 21.20, og jeg så meg fint nødt til å gjøre det samme om vi skulle kjøre samme tidsskjema dagen etter.

Lørdagen startet rolig med deilig frokost og kaffe. Den sterkeste solen sies å være mellom 09 og 12 her så vi hastet ikke ut før vi hadde smurt oss godt. Vi avtalte å forsøke og ligge bare en liten stund, for så å dra inn til sentrum for å se hva som beveget seg der i dagslys. Sentrum lå ca. fem minutter unna resorten til fots. Vi kikket på spisemuligheter til senere, kirka, som selvsagt var under oppussing og noen souvenir-boder før vi spiste og jaktet på wifi på Blue Ice, en restobar drevet av en svenske. På Blue Ice ble vi invitert til fest av en høylytt engelskmann som var på øya sammen med kona. Det var konas fødselsdag, og mens hun lå på stranden, planla han kvelden for henne.

Det tar på å være ute i solen, så etter en enda liten stund langs vannkanten, slappet vi av inne på rommet før vi begynte å gjøre oss klare for kvelden ute. Resten av helgen ble brukt til en blanding av faktor 50, sol og strand, bungalow, coffeeshakes, spising og lesing før vi dro hjem søndag ettermiddag. Båtturen hjem føltes som en sauna, uten et vindpust på havet. Gjennomsvett og god kommer jeg tilbake til maam Bella kl. 16.00.

En meny fra City Pizza kan brukes til så mangt


Søndag kveld møtte jeg Caroline og noen fra hennes vertsfamilie i arenaen like ved min vertsfamilies hus. Det ble arrangert en Comparza, som er en konkurranse blant studenter ved forskjellige colleges som kun arrangeres hvert fjerde år. Det går ut på at hver gruppe skal ha en fremvisning på mellom femten og tredve minutter, med utgangspunkt i en allerede kjent scene fra en film eller lignende. De stiller selv med alt av kulisser og rigging før og etter fremføring. Comparzaen skulle i utgangspunktet starte kl. 20.00 og inneholde seks konkurrerende innslag. Varmen i arenaen var som varmen alle andre steder her omkring, slående! Kl. 22.30 hadde de kun kommet til innslag nummer to og baken min hadde allerede ropt varsku for trykksår en god stund. Etter dette innslaget valgte jeg derfor å takke for meg. Ryktene forteller at konkurransen først var ferdig kl. 02.00, en søndag før en helt vanlig mandag med skole og jobb. Filippino style!

Caroline fra Danmark. Min partner in crime her nede.


Utdrag fra filmen "Epic"


mandag 7. mars 2016

Uke 4 - Camotes Islands

Denne uka markerer jeg at jeg plutselig er halvveis til endes med prosjektet. Kjapt oppsummert har det vært mange inntrykk å prosessere og temmelig mye en bare må la slipp på ideen om den norske standarden rundt og bare akseptere at er slik de er. Dette gjelder både på jobb og på fritiden her nede. Jeg kommer meg gradvis. Jobbrelatert synes jeg det er litt vanskelig at mangelen på ressurser er så tydelig, men på fritiden finner jeg det stort sett kun sjarmerende. Jeg får lov å bo hos noen skjønne mennesker, nært både til sykehuset, stamkafeen til organisasjonen og en rusletur unna vaskeriet og sentrum.

Nabolaget

Eduardo's/Arkos (stamkafeen)

Husdyret mitt, Centipeder

Vaskeriet

Den grønne sauna

Fra sykehuset

Rusleturen til vaskeriet og sentrum trengs innimellom, da det blir fint lite sportslig aktivitet utenom. I god tro pakket jeg med meg joggesko og litt treningstøy, men til nå har det altså blitt fint lite av det slaget bevegelse. Jeg tror nok at tidlige morgener her kan passe ypperlig til en liten joggetur, men tidlige morgener bruker jeg rett og slett til å sove. Soverommet mitt er veldig varmt hele døgnet, og kombinert med en madrass som jeg ikke helt klarer å venne meg til, blir det gjennom natten sovet i rykk og napp. Om en også legger til plagsomme mygg innenfor, høylytte insekter og døgnville haner like utenfor så har du mine netter i et veldig svett nøtteskall. Tidlig om morgenen begynner også alle løshundene å bevege på seg, og jeg akter ikke å friste på meg filippinsk rabies.

Familien har gitt meg et helt eget rom med både dusj og toalett. Det holder langt i fra den standarden vi har hjemme, men likevel luksus her å regne. Spesielt ettersom jeg okkuperer det eneste badet som faktisk befinner seg innomhus. Maten som blir servert er god, og jeg har ikke tatt i et kjøkkenredskap foruten bestikk på en hel måned. Lunsjen blir klargjort for meg og inneholder en god rett med ris, kjøtt og grønnsaker, samt alltid også en snack/dessert. Favoritten blant dessertene er en type virkelig saftig sjokoladekake pakket i porsjonsstørrelse. Helt ærlig ville jeg ikke vite hvor de solgte dem i fare for at jeg ville gå amok i butikken, og maam Bella holdt munnen lukket som avtalt, men så snublet jeg over butikken av meg selv. Nå er det nesten slik at jeg vurderer å kjøpe meg inn i butikkjeden, eller i det minste å kjøpe noen stykker med meg hjem. Eller til hjemturen, for de overlever neppe hele turen hjem er jeg redd. Med det mener jeg ikke at de blir tørre og ekle gjennom et døgn på reis, nei, nei. Fortært tenker jeg at vi sier.

Uka som var skulle jeg tilbringe på føden, og jeg gjorde tapre forsøk på å møte opp der hver eneste dag. Det har imidlertid vært uvanlig stille der – igjen, og til alles forundring, og etter nesten en hel dag på bakenden på mandag, fant jeg igjen frem termometeret, blodtrykksapparatet, stetoskopet, det irriterende blanke arket og hjalp til med vitale mål på tirsdag. Videre forsøkte jeg både onsdag og torsdag å stikke innom føden før målerundene var i gang, for hver gang å få beskjeden om at det var rent lite som foregikk. Dermed har jeg hjulpet til med målingene hver morgen denne uka også. Jeg begynner nå å innse at jeg ikke kommer til å venne meg til varmen på avdelingene. Det er enkelt og greit bare UTROLIG varmt der. Barselavdelingen oppleves som verst i og med at avdelingen er så stor med mange kvinner og barn samlet på en og samme flate. Flaks for dem at det er så hyggelig å se alle de søte små nyfødte, for jeg må gå inn i seg selv for ikke å miste motet der inne. På torsdag fikk vi endelig litt action på føden. Første fødsel gikk jeg glipp av, da ingenting sto på om morgenen og jeg dermed hadde avtalt at jeg kom tilbake til avdelingene. Etter lunsj fikk jeg hilse på en liten jente på 1400 gram og observere prosedyrene rundt hennes entré. Jenta var tilsynelatende fullbåren og jeg fikk aldri helt klare svar på hva som var årsaken til at hun var så liten. Hun fikk lagt inn veneflon i den lille, spinkle hånda si og fikk sukker intravenøst. Ellers virket hun frisk og rask, og hadde ikke tenkt å la veneflonen være i fred. Mot vaktskiftet opplevde vi en navlestreng-prolaps og fikk observere hvordan en akutt situasjon blir håndtert på filippinsk vis, som altså betyr alt annet enn å løpe.

Fredag var det på tide å komme seg til Cebu City igjen for å fornye visumet. Vi ble fortalt at det lett kunne gå flere timer å komme seg gjennom hele prosessen og valgte derfor å dra fra Bogo kl. 06.00. Prosessen tok overraskende kort tid og vi hadde godt med tid å slå i hjel før avreise til Camotes Islands. Camotes Islands er nok en to timers båttur fra Cebu City, som til Bohol forrige helg, men denne gangen ombord i en mye behageligere båt. På Camotes ble vi fraktet et godt stykke fra havna til Santiago Bay and Garden Resort, hvor den ene utsikten tar knekken på den andre. Selv med et dårlig førsteinntrykk ved ankomst til hotellet fredag ettermiddag, med rykter om hissige ”bedbugs”, selvopplevd overaktiv mygg i resepsjonsområdet, en ikke altfor god mat, en over gjennomsnittet gavmild sol, musikkinnslag fra tonedøv eldre mann til middagen, og nøkler som blir låst inn påhotellrommet, er Camotes vakkert! Det kommer støtt øyeblikk hvor returbilletten min vurderes lagt ut for salg.




    Første kvelden på Camotes og stum av beundring


Brukbar utsikt...

...også på kveldstid og ved høyvann



Søndag formiddag brukte jeg stort sett i skyggen, da ansiktet mitt hadde fått i overkant mye sol dagen før. Kl. 13.00 hadde vi bestilt rundtur til en innsjø, Lake Danao, Timubo Cave, hvor vi kunne bade langt under bakken før retur til havna i Poro. Jeg tok ikke selv bilder av Timubo Cave i og med at det ikke var så praktisk å dra med seg mobilen ned dit, men det er en enkel sak å google navnet for å få et rimelig godt inntrykk av hvordan den så ut.

Hjemturen fra Camotes var lang ombord i båt og buss, hvor jeg til tider følte vi dro avgårde med livet som innsats. Noen må gi disse bussene speedometer og fjæringer. Setebelter hadde også vært betryggende, spesielt siden det så fint oppfordres til bruk av disse fremmerst i bussen. Bakenden min skrek høyt om faren for utvikling av trykksår, og bootybuilding skal på tapetet etter hjemkomst. Jeg ramlet inn dørene altfor sent, og for første gang her i Bogo sov jeg nesten helt til alarmen ringte i morges.

Og så var altså femte uka i gang!