Uke 3 - Cebu City, Oslob og Bohol

Aiaiai, tiden flyr, og jeg har havnet litt på etterskudd. Tredje uka, og litt til, er vel overstått. Arbeidsuka på sykehuset var ikke så forskjellig fra de tidligere ukene, og det er fortsatt like skremmende hvor fort tiden går. Det skal sies at vi bare hadde knappe tre dager på jobb forrige uke, grunnet nasjonal helligdag, og vår annenhver fredag fri, men likevel. Det hjelper nok heller ikke på at det blir så tidlig mørkt. Når en er ferdig på jobb kl. 15.00, skal gå hjem, slappe litt av slik at svetten roer seg et hakk, kle seg om for så å gå ut, er det allerede begynt å mørkne ute.

Uka fikk en frisk start på mandagen i og med at det ikke var noen hjelpepleiere på jobb denne dagen. Dermed fikk Caroline og jeg det i oppgave å ta alle vitale mål på hele sykehuset om morgenen. Egentlig er dette en helt grei oppgave, hadde bare informasjonen vært klar. Vi ble litt oppgitte i og med at vi ikke fikk opplyst om dette fra begynnelsen, men ble sendt til et og et rom om gangen. Dermed ble det unødvendig mange ganger innom vaktrommet før vi tok poenget selv.

På tirsdag var hjelpepleierne tilbake og vi delte de vitale målene mellom oss, i et dårlig og mislykket forsøk på å bli litt mindre svett. Har nesten ikke sett veilederen vår disse ukene, da han går andre skift enn oss, men vi klarer oss etter forholdene fint. Jeg har i hvert fall avtalt at jeg skal på føden den kommende uka, og laben uka etter det.

Ellers har uka på sykehuset blant annet budt på både to tvillingfødsler og en risikofødsel etter langvarig vannavgang og skjevt bekken. Både den ene tvillingfødselen og risikofødselen var egentlig planlagt å sendes til Cebu for keisersnitt. Risikofødselen på grunn av liten fremgang og tvillingene på grunn av at den ene tvillingen lå i seteleie. Det er nemlig ikke alltid det er en lege/kirurg som kan utføre inngrepet tilstede på sykehuset. Den som var nærmest denne gang driver også privat, og var selv på vei til en pasient. Heldigvis for kvinnene så ombestemte legen seg og kom til Bogo ut på ettermiddagen. Ved vaktslutt hadde imidlertid risikofødselen endt i en velskapt jente og en utmattet, men fornøyd nybakt mor. De ventet fortsatt på anestesilegen til keisersnittet, og jeg valgte derfor å dra hjem i og med at de ikke visste helt sikkert når denne var på plass. Filippino time that is!

Siden vi hadde så mange fridager denne uka, bestemt oss for å reise litt lengre avgårde. Planen var opprinnelig å dra til Cebu City grytidlig onsdag morgen for å fornye visumet, siden vi var flere som burde gjøre dette innen kort tid. Vii fikk imidlertid på forhånd opplyst at kontoret i Cebu, i forbindelse med helligdagen, også holdt stengt onsdag. Dermed må vi tilbake til Cebu City også denne uka.

Etter hvert som dagen gikk møtte vi også flere av de andre i Cebu City, i og med at vi reiste fra Bogo på forskjellige tidspunkter. I Cebu City lå vi på hotell i to netter, før vi entret Bohol. Torsdag morgen dro vi sammen til Oslob kl. 04.00 om morgenen. Turen til Oslob tok ca. tre timer takket være lite trafikk så tidlig. Det var allerede veldig mye folk der når vi ankom ca. 07.00 og flere av oss ble akutt litt døgnville og trodde det var langt på dag på grunn av mye liv og røre, solskinn og munter stemning. Etter registrering, informasjon og betaling av våre 1000 pesos for svømming og snorkling blant hvalhaiene, bar det ut til sjøss’ med oss, og FOR EN OPPLEVELSE det var!

Bildet under er ikke mitt, men lånt fra google bare for å vise galskapen. Undervannskamera hadde visst vært en fin ting å ha...

Siden vi hadde sjåføren i 10 timer kjørte han oss også til et nydelig vannfall like ved. Etter dette fulgte en tur innom White Sands for å tørke under sol og skyer før vi måtte begynne hjemturen.

Hjemturen ble lang på grunn av både trafikk og veiarbeid. Mange lange stopp relatert til kun et kjørefelt i bruk. Det var noe ukomfortabelt å sitte bakerst i bilen, en Hiace med tolv seter. Vi på bakerste rekke hoppet og danset i og over hver hump, og de var det ikke rent få av, og vi skallet både albuer og hoder i vinduet i forsøk på å sove. Vi kom tilbake til hotellet kl. 14.00, hvor mat og drikke var en førsteprioritet for de fleste.

Når en står opp 03.20 får dagen plutselig mange flere timer enn ellers. Etter en lang biltur  fikk vi også tid til en tur innom Ayala, et stort kjøpesenter, før de fleste av oss igjen møttes på en lokal barbeque for en siste middag med Helle. Helle har tilbragt de to siste dagene i Cebu City alene for å slappe av før hjemreise. På grunn av tidlig avreise fredag var det heller ikke denne kvelden noen som ble særlig gamle.

Fredag var altså heller ingen dag for avslapping. Vi møttes tidlig til frokost før avreise fra hotellet ca. 07.00. Videre skulle vi med båten til Bohol. Turen til Bohol tar ganske nøyaktig to timer ombord i en trang og klam båt. Vi hadde plasser oppe på dekk, som betyr at vi får tak over hodet, masser av frisk luft og lyden av filmen som spilles nede i salongen, hvor de har både aircondition og film med både lyd og bilde.

Vi ble hentet i to puljer ved havna og kjørt til hotellet hvor vi  inntok litt mat og drikke før bassengkanten og solstrålene ble for fristende. 

 

Vi var syv danske, en nederlandsk, en fransk og en norsk som reiste sammen, og det ble i overkant mye danske samtaler. Jeg klarte å fange opp noe av det, men langt i fra alt. Og jaggu meg er det slitsomt å tyde dansk hele dagen lang. Første kvelden i Bohol spiste vi middag ute siden det var en av de danske jentenes fødselsdag. Vi tok imidlertid nok en tidlig kveld i og med at vi skulle ut på lang biltur lørdag.

Lørdag morgen fikk vi slappet litt av, hadde felles frokost og dro avgårde på dagstur for å se noen av Bohols attraksjoner. Første stopp var den gamle kirken som for tiden er under restaurering grunnet jordskjelv. Vi kjørte derfor raskt videre og kom til de søte tarsierapene.



Etter tarsierapene var det på tide med lunsj, som vi inntok på den flytende restauranten. Båten gikk nedover en elv og innom stasjoner hvor vi ble underholdt med lokal og nasjonal sang og dans av barn og voksne.

Det begynte å regne da vi var ombord i båten, men stoppet heldigvis nesten akkurat i det vi kom til Zip-linen, den er nemlig stengt om det regner. Frem og tilbake ca. 600 meter hver vei, 120m over bakken, anbefales herved på det sterkeste! Etter Zip-linen dro vi avgårde til Chocolate Hills, og til slutt et vannfall med grottelignende huler hvor vi badet. Vannfallet var visstnok meget lokalt, og egentlig ikke en del av turene de normalt arrangerte på øya. En av de danske jentene hadde imidlertid lest om dette vannfallet og ville gjerne legge det til i reiseruta. Når vi kom frem til vannfallet fortalte de lokale at de sjelden hadde turister der, og slik ble plutselig turistene en attraksjon for de lokale, langt nede i ”bushen” eller hva det nå kalles der hvor vi var.

Selv om det var overskyet og regn store deler av dagen var det nesten umenneskelig klamt og varmt. Luftfuktigheten her er absurd, og da vi omsider kom hjem til hotellet etter endt biltur var alle klare for en dusj. Du føler deg veldig levende når du blir stuet ni stykk sammen i en bil beregnet for syv, og skal kjøre slik en hel dag. Vi ble kjørt på de villeste og ubehagelige veier for siden å snu og kjøre tilbake. Overarmsmusklene og bakenden fikk kjørt seg i svingene i forsøk på å unngå overfall av sidemann. Vi har delt svette, fra den ene og andre kroppsdelen. Mange av oss var i tillegg grineferdige av latter etter underholdning i bilen av to jenter som så smått begynte å miste tålmodigheten det siste stykket.

Lørdag kveld spiste vi middag sammen på hotellet og koste oss med kaffe og donuts fra Dunkin’ Donuts. Søndagen ble kun brukt til avslapping på hotellet før vi hadde en lang reise foran oss. Ved havna i Cebu var det atter på tide å ta farvel med en av de frivillige. Laura skulle tilbringe siste natten i Cebu City før avreise til Danmark mandag. Det er rart at den ene etter den andre reiser her i fra. Det ble igjen spandert noen tårer før vi fikk tak i transport til bussterminalen. Laura har en stedsans jeg bare har opplevd hos en eneste annen person, min søster. Hun har et pågangsmot uten like, har en sterk personlighet og vet og kommer hva og hvor hun vil. Hun har skapt liv og røre i gjengen de ukene jeg har vært her, og jeg vil nok merke at hun er borte. Det vil nok også HUG Radio, som har måttet si farvel til sin danske kjærlighetsekspert gjennom de siste to månedene.

Turen til Bogo tok nesten fire timer, og de siste par timene tok airconditionen helt av. Når slikt skjer er det helt in å kjøre print på print når det kommer til klær. Jeg ramlet inn dørene til mam Bella ca. 20.30, sikker på at det svevde både måner og stjerner på kryss og tvers foran øynene mine. Vi fikk pratet litt sammen om helga som hadde vært, men kapitulerte relativt tidlig begge to.

Fjerde uka kickstartet vi like så godt i gang med flaggseremoni og fellessang utenfor sykehuset. Filippino style!

Uke 2 - Malapascua

Den andre arbeidsuka har tatt samme veien som den første. Det er helg igjen, og denne helgen tilbringes på den lille øya Malapascua. For å komme til Malapascua fra Bogo tok vi buss til havnen i Maya, ble fraktet ut til ”ferja” ved hjelp av en liten båt, tok ferjeturen over, og ble fraktet i land med nok en liten båt. Vi vasset i land på stranden, og spaserte direkte til hotellet. Eller resort som det stort sett heter her, og det er nok også en mer korrekt tittel. Denne helga reiser jeg sammen med Helle (56) og Karoline (21) fra Danmark, Marion (25) fra Frankrike og Amy (19) fra Nederland. Dette er Helles siste helg, var andre helg på reis sammen, og det blir rart å fortsette å reise rundt uten henne. One of a kind sier jeg bare. Til de som hører Helle til hjemme i Danmark, familie, venner og kollegaer; det er slutt på freden. Helle kommer hjem!

Gabrielle har også reist hjem og har meldt i fra om at hun kom seg helskinnet hjem til familien i Australia. Det var godt å kjenne på at jeg kunne overleve sykehusdagen uten henne, og jeg kan fortsette å se lyst på de neste ukene. Takk for at du er den du er; en skulder å lene seg på, en spørrende og undrende person som skal utforske og ha svar på alt – før noen av oss andre i det hele tatt har rukket å tenke tanken. Jeg kommer til å savne deg. Vi sees vel i 2020?

Dagene på sykehuset går stort sett i det samme, det er tross alt et sykehus. Jeg begynner som regel dagen med å ta vitale mål og rapportere disse tilbake til sykepleierne som fører dette i journalen. Vitale mål etterfølges av lakenskift til det som regel er tomt i skuffa. Ut på formiddagen og ettermiddagen er jeg en del innom føden. Denne uka har vært merkelig stille, med få pasienter på alle avdelingene, og unormalt få fødende. Ved ledigtid pakkes det kompresser fra usterile 100pk over i 10pk som skal i autoklaven og steriliseres. Innpakningen er enten gjenbruk av papiromslaget rundt sterile hansker innenfor plasten, eller ark. Brukte timelister fungerer utmerket. Vi pakker også bomull fra en stor rull over i mange bittesmå pakker med tre bomullsdotter, også pakket inn i papirbiter, type gamle timelister. Timelister fra 2012 er en hit akkurat nå.

Jeg har sett flere barn komme til verden, og opplevd hvor brått glede kan snus til sorg. Jeg har møtt en søt gammel mann som takket så inderlig for at vi var der for å hjelpe, og han ba meg aldri om å glemme ham.  Jeg har vært på labben og typet blod og ført loggbok. Jeg har skremt små barn som ikke er vandt med disse rare, lyse menneskene og helst skulle sett oss dra hjem igjen, og jeg har blitt tutet på uendelig mange ganger av forbipasserende som tilsynelatende ikke kan få nok av oss tilreisende. Det tok en stund før jeg forsto at det faktisk var meg de tutet og vinket til.

Ellers har det vært litt regn denne uka, og jeg har gått til anskaffelse av regnponcho. Av den grunn kan jeg vel nesten sette penger på at det ikke kommer til å regne stort mye de neste syv ukene. Jeg har vært hos skredder for å få laget meg et uniformsett, og vi har vært på karaoke. Er en i Asia så er en i Asia, karaokens sentrum. Jeg har hatt noen fæle myggstikk rundt begge anklene som heldigvis ser ut til å forsvinne snart. I Bogo ikler jeg meg nå full rustning ved leggetid; langbukse, sokker og nattkjole. Og jeg svetter som en gris! Det er deilig å reise bort i helgene, da Bogo virker å være myggens mekka – og jeg et herremåltid!

Vi skal kun være en natt her på Malapascua og reiser tilbake i ettermiddag. Vi har vært på stranden og grabbet til oss en god dose D-vitaminer. Noen, og for en gangs skyld ikke jeg, ble litt rødere enn andre, og har mest sannsynlig noen mindre behagelig dager foran seg. Videre skal aircondition, toalett med nedspyling og toalettsete,  dusj med lunket vann, basseng og en tilsynelatende myggfri sone nytes i noen timer til. For ikke å snakke om deilig iskaffe og iste. Malapascua behandler oss altfor godt!

En uke har fløyet!

Den første uka er allerede over, og for en uke det har vært!

Jeg hadde min første dag på sykehuset på onsdag, og var så heldig å få starte samtidig med Gabrielle. Gabrielle er en 43 år gammel firebarnsmor fra Australia. Hun er midt i sykepleierstudiene sine og har forlatt mann, barn og gård for å jobbe frivillig i to uker. Til nå har det vært så deilig å ha hverandre å lene seg på. Caroline (20) fra Danmark er også her som frivillig gjennom PA, i tillegg til fire danske sykepleiestudenter (21-22år), gjennom en annen organisasjon. Alle disse skal være omtrent like lenge som meg, og det er ganske sannsynlig at flere strømmer til. Dagene på sykehuset er varme. Utrolig varme. Det er ingen aircondition rundt i avdelingene, unntatt føden og laboratoriet, og den lille vinden som er bare flytter varmen rundt. Til vår fordel er det heldigvis ingenting som haster på sykehuset og de stresser tilsynelatende ikke med noe som helst. Og godt er det! Til informasjon så holder jeg på med et innlegg om sykehuset, siden det er så mange som spør. Det er imidlertid så mye å få ned på papiret at jeg er redd mange av dere kommer til å få høre små drypp i ukesvis etter at jeg har kommet hjem, så det er bare å forberede seg.

Vi har så mye å være takknemlige for!

Ettermiddagen blir brukt til å kjøle seg ned, slappe litt av, dusje, prate litt med familiene, før vi enten samles på Eduardos, stamkafeen til PA, eller drar ned til sentrum. Sentrum er en spasertur på ca. 15 minutt unna om en ikke heller ønsker å praie en trike til 8 pesos.

  

Arbeidstiden er mandag til fredag fra kl. 08.00 til 15.00, noe som betyr at alle helgene er fri. Siden dette var Gabrielles eneste helg bestemte vi oss tidlig for å reise avgårde. Opprinnelig ønsket vi å dra til en annen øy, Bantayan eller Malapascua, men når vi sjekket på nettet var mange av hotellene merkelig nok oppført med at de bare hadde et rom ledig. I ettertid har vi kommet frem til at dette nok er et aldri så lite forsøk på å få deg til å booke med det samme, da også stedet vi endte opp på, hvor det var mye ledig, var oppført med få ledige rom.

Vi var fire som reiste sammen, da Laura og Helle, også fra Danmark, ønsket å være med. Helga endte vi faktisk opp med å tilbringe kun en halv times triketur fra Bogo City, på San Remigio Beach Club. Vi hadde en fantastisk helg med i overkant mye sol. Jeg klager ikke altså, men la oss bare si det slik at huden min fikk seg et aldri så lite sjokk. Ehehe... Det er ikke sesong for turister enda, så det var relativt stille på hele området. Det var imidlertid ingenting i veien med verken været eller temperaturen, som jevnt over ligger på rundt 28-30 grader, sol eller regn. Vi hadde litt regn lørdag kveld og tidlig søndag, men dette virket bare forfriskende. Etterpå var alt rent og støvfritt.

Vi fikk sol på kroppen, badet i bassenget og etter hvert sjøen. På denne tiden av året, i denne delen av landet, er det nemlig kun mulig å bade i sjøen fra ca. kl. 12.00 til 17.00. Ellers er det lavvann og havet virker så uendelig langt borte. Vi har konsumert bassengdrinker, mye god mat, frukt og desserter for en nesten latterlig billig penge. Vi har hatt varmt vann i dusjen, for ikke å snakke om dusjhoder, toalettseter og toalett hvor vi kan trekke ned. Ingen av disse delene er nemlig en selvfølge. For min del har aircondition natten gjennom vært en velsignelse. Vifta på rommet mitt hos vertsfamilien er veldig høylytt, selv på laveste trinn, og på grunn av både bråket og strømforbruket, føler jeg ikke at jeg kan ha denne på natten gjennom.

I dag startet en ny uke på sykehuset og jeg begynner å se noen utydelige konturer av rutiner på avdelingen. Frem til nå har vi tatt mange vitale mål rundt om på hele sykehuset, og de neste ukene har jeg planlagt å snike meg mer inn på både laboratoriet, akuttmottaket og føden.

Det første døgnet

Det er så rart når du ser for deg noe, lager et bilde om diverse hva og hvordan, hvorpå disse spilles om og om igjen i hodet. Jeg har hatt slike bilder om byen Bogo City, for ikke å snakke om vertsfamilien og denne hanekamp-arenaen, i ukesvis. Det rare er at alle bilder forsvant med det samme jeg kom til byen og vertsfamilien. Jeg klarer ikke engang å ta igjen hva jeg forestilte meg.

Reisen fra Cebu City mot Bogo City startet rett før kl. 10.00 i går (tirsdag) formiddag, etter en deilig hotellfrokost. Jeg ankom Mactan International Airport, Cebu ca. kl. 19.00 på mandag, men ble lagt inn på hotell den første natten. Dette på grunn av at organisasjonen av sikkerhetsmessige årsaker ikke ønsker å kjøre lengre avstander på kveldstid. Akkurat denne dagen passet det meget bra ettersom store deler av byen ble rammet av strømbrudd. Ved ankomst flyplassen måtte vi først gjennom én kø for å levere inn helseskjema, før vi gikk over i neste kø for passkontroll og visum. Strømbruddet slo til akkurat i det de første få koffertene var lagt på båndet. Det tok heldigvis ikke veldig lang tid før aggregatene fikk fart på eiendelene våre igjen, selv om det  meste av flyplassen fortsatt var mørklagt. Skiltene viste heldigvis veien ut, hvor jeg visste at jeg skulle møte Aquiles fra organisasjonen, og jeg krysset fingrene for at han var til å kjenne igjen i en del mørkere forhold enn først antatt. Strømbruddet førte til store køer i hele byen, og en kjøretur som normalt pleier å ta under fem minutter tok over en halv time.

På hotellet fikk jeg kommunisert litt med de hjemme, men wifi´en på hotellet samarbeidet dårlig på grunn av strømbruddet. Internett slo seg av og på hele tiden, og jeg fant til slutt ut at Ipad´en fungerte best til dette formålet. Vel og merke kun stående i én vrien stilling i senga. På hotellet fikk jeg dessuten mitt første møte med kalde dusjer, og vi jobber fortsatt med forholdet vårt.

Kjøreturen til Bogo skal normalt ta ca. 2,5 timer, men det ble tidlig klart at vi ville trenge litt mer tid.  Relativt kjapt forsto jeg at kjøreregler blir håndhevet etter skjønn og det fantes knapt et trafikkskilt langs hele strekningen foruten "God with us"-skiltet, som ikke kunne ha vært mer passende. Jeg fant det best å ikke følge særlig godt med, samtidig som jeg forsøkte å knekke koden for all tutingen sjåførene i mellom, et tut, to tut, tre tut, uten hell.

Det første døgnet og litt til sammen med vertsfamilien har passert, og jeg har blitt tatt veldig godt i mot. Av organisasjonen fikk jeg i går en så grundig omvisning i byen som mulig var i solvarmen. Byen er egentlig ikke så stor, men har det meste en skulle ha behov for. Jeg fikk ordnet lokalt sim-kort, slik at vi frivillige lettere kan holde kontakten, og jeg fikk kjøpt myggmiddel. Malaria- og Zikamygg kom til meg, her skal du motstand finne! De driver ikke særlig med datapakker til mobiler her, men tilbyr i stedet sim-kort med gratis facebook-chat-data, som jeg nå har. Vertsfamilien min har ikke internett, men om en sitter i riktig stol kan en koble seg til naboens wifi. Ellers vil jeg ha tilgang til wifi på Eduardos, en av stambar/-restaurantene til de frivillige, som befinner seg like i nærheten. Det er mange frivillige her for øyeblikket, og jeg har enda bare hilst på en brøkdel av dem etter hva jeg har forstått. I morgen, torsdag, er det ukas ”Socials” som betyr at alle organisasjonens frivillige samles på en av stambar/restaurantene og finner på noe sammen i regi av organisasjonen. Samtidig ryktes det også at det vil komme to nye frivillige i løpet av morgendagen.

I dag har jeg dessuten også hatt min første dag på sykehuset her i Bogo. Mer om dette kommer jeg tilbake til.

Flyvende Krølles første reisebrev

Da var jeg i gang, gitt, og guri malla! Reisen som egentlig skulle ha startet tidlig i morges ble av truende uvær over Boknafjorden fremskyndet til lørdag. Dette førte til at den lange lørdagen som jeg hadde tenkt å bruke til pakking i rolige og kontrollerte omgivelser, til å si på gjensyn til familie, i tillegg til en tur til Jeanette og Daniel, ikke akkurat ble som planlagt. Tårer, snått og latter ble slengt vegg i mellom i hu og hast både på Coop Extra, hos naboen og hjemme, før jeg ble hentet av broremann  og kjørt til Jeanette og Daniel, min andre familie. Der fikk jeg halvannen time, syv slurker med deilig Tom Ka Gai-suppe og en baguette ”to go”. Videre bar turen til Nærbø for overnatting, og vips så hadde jeg fått hilse på lille Guro også. Anne og Guro var så snille og svippet meg til Sola i formiddag, og i skrivende stund sitter jeg på Heathrow og venter på flyet videre til Hong Kong.

Heathrow er svært og jeg har stasjonert meg midt mellom Caffe Nero, Boots apoteket og WHSmith Books hvor jeg glor på reisefolket. Noen opptrer tydelig reisevante mens andre gir uttrykk for å angre seg på hele greia. Mødre administrerer reiseslitne barn og fedre opptar fem seter i forsøk på å sove holde disse av til barna. Eldre par kommer i matchende antrekk, alt fra tøy til koffert (og nesten hårsveis). Noen stiller i shorts og singlet, mens andre sitter tullet inn i pledd. Noen ser uforskammet freshe ut og resten av oss sukker og gir disse oppgitte blikk. Reisefolket!

Tusen takk for alle lykkeønskinger og ønsker om god tur. Krøllehjertet smelter av mindre!

Dette er uka...

Og så var den her! Siste uka før avreise er offisielt påbegynt, og selv om jeg ikke drar før på søndag så kjentes det jaggu meg litt nervepirrende å våkne opp i morges.

Det er ganske mye som kan beskrive denne uka, men det som i hvert fall er sikkert er at…

… dette er uka hvor klær og diverse nødvendigheter skal veies opp, for og imot hverandre og eventuelt vaskes og pakkes.

… dette er uka hvor viktige dokumenter for sikkerhetsskyld skal printes og kopieres i flere eksemplarer. Passet, som jeg faktisk har kontroll på, skal helst ikke flytte for mye på seg før jeg har funnet ut av håndbagasjens hva og hvordan.

… dette er uka hvor det å dusje på «vanlig» måte skal nytes før «bøttedusj», inntar hverdagen. For ikke å snakke om toalettfasilitetene. Nei, forresten så snakker vi ikke om dem…

… dette er uka hvor jeg kan smile meg gjennom både vær og uvær, for ikke å snakke om grader som konkurrerer om hvem av dem og dagene i nedtellingsappen som kan vise til laveste tall. Den som venter på noe godt…

… dette er uka hvor jeg er sikker på at sommerfuglene i magen kommer til å invadere hele kroppen, for ikke å snakke om at følelsesregisteret nok ganske sikkert skal få seg en trøkk! Noen som har sett animasjonsfilmen «Inside Out» fra Disney og Pixar? De bare glemte å nevne at den er om meg!

… dette er uka hvor jeg må forsøke å få sett flest mulig av minesine (for det kommer jo til å hjelpe på en eventuell hjemlengsel… yeah right!)

… dette er uka jeg har planlagt å la lille blå fly avgårde, tilbake til Toyota Haugesund, for å finne seg en ny eier. I helga besøkte vi vaskehallen i forsøk på å skape et hyggelig minne av våre siste dager sammen.

… dette er uka hvor jeg skal slippe kontrollen på jobb med viten om at omorganiseringen pågår for fullt, og en litt forandret hverdag vil vente meg når jeg kommer tilbake. Kontrollfreak-cellene mine har begynt å stille seg i kø for reseptbelagte midler allerede.

… dette er uka som jeg har ventet på i nesten et helt år og likevel kom den ganske plutselig.

NU KÖR VI!