torsdag 18. desember 2008

Vi drar mot nord

Klokken er nå 02.30 og vi sitter på Stansted flyplass. Vi er på vei hjem og befinner oss nærmere Karmøy enn vi har vært på lenge.

Tirsdag morgen kl. 06.00 sa vi farvel til Velnarjeva Ulica 2, låste døra bak oss, kastet nøklene i postluka, så oss en siste gang tilbake på huset, og tuslet oss bortover mot bussen. Vi følgte bussen inn til byen hvor vi skulle ta toget videre til Venezia. Vi krysset fingrene for at det kunne være noe spennende å se og oppleve der før vi skulle ta flyet fra Treviso og her til Stansted. For å komme oss til Venezia måtte vi mellomstoppe og skifte tog i Villach i Østerrike, hvor vi også tilbragte ett par timer. Mens vi kjørte mot Villach så vi at det gradvis ble hvitere og hvitere, og da vi endelig kom frem til mellomstoppet, hadde et hvitt teppe lagt seg over det hele... Fint! Og hvis noen lurer på hvorfor det ikke er mer snø i Norge? Den ligger i Østerrike.

Fra Villach skulle vi ta toget helt til Venezia. Byen vi de siste dagene hadde hørt så mye rart om. Det var visstnok flom der. Folk gikk med vann til låra. Bygninger var ødelagde og det var det verste de hadde sett på mange år. Jeg skal ikke være feig å si at vi ikke kjente angsten spre seg, og i hvertfall ikke etter at vi søkte på Venezia og fikk opp bilder jeg ikke hadde kunnet forestille meg. Alle gatene i byen var under vann og for å kunne komme seg fra A til B hadde det blitt lagt ut podier! Jaja, så fikk vi balansere på de da (riktignok med litt mer skepsis enn det som av leseren gjerne oppleves her).

Turen fra Villach til Venezia gikk smertefritt for seg. Det eneste som var litt ekkelt, var å kjøre ned fra fjellet, da det plutselig luktet svidd et eller annet og skepsisen til om toget hadde bremser til denne type kjøring bredde seg. Det gikk såpass bra at vi måtte konkludere med at dette nok hadde vært gjort før.

Ettersom vi nærmet oss Venezia ble ting våtere og våtere, men enda så det ut til at det skulle gå greit å gå i gatene. Den som hadde delt kupé med oss det siste stykket inn mot stasjonen i Venezia kunne imidlertid fått seg en god latter. Et stykke før Venezias togstasjon så vi nemlig kun brunt vann på alle sider og ingenting mer. En god sund satt bare Jeanette og jeg og kikket ut, og jeg kjente pulsen steg. Det eneste som stod i hodet mitt der og da var "Nei, nei, nei, nei, nei...hva har vi begitt oss ut på?" Om jeg hadde kikket etter, er jeg sikker på at jeg kunne ha sett en tåre i øyenkroken til Jeanette også, da resten av ansiktet lyste av fortvilelse.

Vi kom oss faktisk tørrskodde inn på togstasjonen med nytt håp i anmarsj. Angsten kom imidlertid tilbake da vi rett utenfor togstasjonen, som lå på en liten høyde, kun så vann -igjen!
Og så slo det oss; Venezia er jo tross alt en by bestående av mange øyer. Noe vann må en da forvente seg, og var ikke det podiene vi på bilder hadde sett befant seg 2 cm over vannet som sto på gata der borte? Jo, det var det så visst! Disse var det imidlertid ikke bruk for lenger, for alt vannet var tilbake i kanalen igjen :) Lettelse, men også litt irritasjon over ikke å kunne skryte over at vi hadde vært og gått på vannet i Venezia... Hotellet fant vi raskt, og vi var tørrskodde enda :)

Vi trasket rundt, var turister, tok bilder, fant frem til stasjonen vi skulle ta bussen til flyplassen fra, gikk over mange, mange, mange broer og fikk se gondoler in-action. Det skal også nevnes at jeg mellom tirsdag kl 20.00 og onsdag kl. 17.00 hadde dusjet tre ganger i den fantastiske dusjen på hotellet. Jeg hadde spøkt en stund med at jeg skulle dusje vel og lenge når vi endelig fikk en dusj som ikke snakket (jmfr. tidligere innlegg) For et trykk og for en herlighet!

Onsdags ettermiddag pakket vi sakene våre på hotell Adriatico og tuslet mot busstasjonen i kveldingen.

Siden gikk det slag i slag, og nå sitter vi her.. på Stansted... midt på NATTA! Om vi kjeder oss? Tja, skal ikke se bort i fra det!

lørdag 13. desember 2008

Der hadde jeg tatt farvel

I går hadde jeg min siste dag i praksis her i Ljubljana, noe som også vil si at jeg har tatt farvel med alle kollegaene, alle babyene og foreldrene deres. Det er vel ikke galt å gjenta at jeg synes at tiden her på nyfødt har hatt noen utrolig flyvedyktige vinger å fly med.

Det er rart å tenke på hva jeg virkelig har vært en del av denne tiden på nyfødt. Jeg føler meg utrolig heldig som har fått prøvd ut denne profesjonen, spesielt siden dette er et yrke jeg veldig gjerne kan tenke meg å ha selv. De er så nydelige disse små som ligger der. De fleste av dem skulle ha ligget beskyttet under morens hjerte i enda noen uker, noen lenger enn andre. Da er det ekstra hjerteglede å se at det så ofte faktisk går bra.

Jeg kan ikke få sagt nok antall ganger at jeg virkelig stortrivdes i avdelingen og med alt det den innebar. De små skal ikke tas og klappes på mer enn nødvendig, da dette er nærkontakt de heller ikke ville opplevd i morens mage. Jeg kommer imidlertid virkelig til å savne det å vekke de små forsiktig opp om morgenen, stelle dem, klappe forsiktig på dem, skifte til tørt, roe dem når de gråter, mate dem og se at de legger fint på seg samt at de har det godt og varmt i senga eller kuvøsen. Jeg kommer til og med til å savne det litt mer skumle, som å legge ned sonde, sette injeksjoner samt å ta blodprøver til forskjellige formål.

Noen av babyene har vært der hele tiden min der, eller i hvert fall nesten. Tidligere har jeg nevnt to tvillingjenter som var på mitt rom. De har vært der nesten hele tiden, først på intensiv-terapien, men siden på mitt rom. Nå har de også vært en stund på et av de rommene hvor de større og sterkere babyene får være, hvor de deler rom med to andre tvillingjenter som er ganske like dem, både store og gamle. Ved siste sjekk var disse nesten to kilo og har blitt utrolig store. Moren deres går rundt og smiler nesten hele tiden og er kjempeglad for at det går så bra med jentene. På avdelingen var det også en liten prinsesse som ble født i uke 24. Hun har vært der hele tiden, først på intensiv-terapien, så på mine rom. Hun har imidlertid ikke funnet helt utav dette med å puste enda, fjusker litt der og har derfor fått komme tilbake til intensiv-terapien hvor hun ligger med CPAP. Denne jenta har også vokst noe enormt, selv om hun enda er mye mindre enn det hun skulle ha vært, også uker tatt i betraktning. Hun har akkurat passert termindatoen sin, men veier enda i underkant av 2500g. Hun spiser imidlertid fint nå, og legger jevnt og godt på seg. Jeg kommer nok til å huske disse jentene spesielt godt. En annen sjarmør jeg heller ikke kommer til å glemme, er en liten gutt som ble født i GA 25+2. Ved fødselen var han 520g og 29 cm, og første gang jeg så ham stoppet verdenen min litt opp. Så utrolig liten og skjør, men likevel så sterk. Selv på utsiden av kuvøsen kunne en se hjertet slå jevnt og trutt.

For noen uker siden fikk denne lille og superherlige sjarmøren komme inn på mitt rom. Han har blitt mye større. Huden som i begynnelsen nesten kunne beskrives som gjennomsiktig, hvor vi kunne se alle blodårene og alle ledd, er blitt ganske normal. Øynene som ofte er litt store i forhold til resten av hodet når de blir født såpass for tidlig, passer bedre og bedre inn i det søte ansiktet sammen med den lille nesen og munnen. Han har rundet kiloen, noe som i og for seg ble feiret med at legen tegnet en boble rundt den nedskrevne vekten i tillegg til en blomst og en ballong med smilefjes. Hva så om det tok ham litt lengre enn først forventet å doble vekta si? Nå er han i hvert fall der, og vel så det. Ved siste sjekk var han 1115g og hadde også strukket seg en del centimeter...

...og innimellom disse har det vært så mange babyer som har lagt sine små fotavtrykk inni et eget rom i hjertet mitt. Jeg kommer nok aldri til å glemme første gangen jeg vasket hendene og fikk åpne en kuvøse, ei heller den morgenen jeg fikk stelle to av babyene alene. Jeg kommer aldri til å glemme den muligheten jeg fikk til å prøve ut dette.

...om jeg felte en tåre da jeg dro? Ja, og flere til :'(

onsdag 10. desember 2008

Slutten på eventyret nærmer seg

Nå har jeg kun to dager igjen i praksis før jeg sier takk for meg her i Ljubljana. I dag tenkte jeg over at jeg i grunnen ikke tror jeg er helt klar over at jeg egentlig er i praksis i utlandet. Dette igjen fører til at jeg, selv om jeg egentlig er smertelig klar over det, heller ikke er helt klar over at jeg plutselig er hjemme igjen. Neste torsdag.

I dag har jeg kjøpt inn, laget i stand og pakket inn en liten oppmerksomhet til avdelingen. Egentlig har jeg litt lyst på den selv også, men da er det enda kjekkere å gi den bort. Og for søtmonsene i dette landet passer nok innholdet like godt som posen det er oppi!


Se den skjønne posen :D
Posted by Picasa

Innholdet i posen. En glasskrukke med rødt bånd, gullstjerne-klistremerker og noe knask oppi :) For ikke å snakke om de to små kulene...

Ellers tror jeg ikke det er så mye nytt å komme med. Tiden her knappes inn, og denne uka er det vi vaskeuke i huset (noe det nesten bare er vi som tar på alvor...men vi gjør det likevel vi. Så er det i hvert fall fint i det vi reiser herfra)

søndag 7. desember 2008

Julelys og hjerteglede

Onsdag 3. desember var det julelystenning i sentrum, og vi var der. Kamera måtte imidlertid bli lagt igjen hjemme i og med at det nesten ikke hadde batteri. I går tok vi derfor turen inn til sentrum igjen, for nettopp å knipse noen bilder av disse lysene, som kan sies både å være overraskende og noe ganske annet enn den tradisjonelle juledekorasjonen en kan se hjemme.

Først av alt tok vi turen til restauranten "Foculus" og brukte siste kupongen der. Litt vemodig å vite at vi aldri skal spise pizza der mer, eller i hvert fall ikke med det første. Etter det trasket vi oss til Teahouse, hvor vi, tyskeren, Jeanette og jeg fortærte henholdsvis en "Føl-deg-bra-uretete", Bringebær og blåbær-te og en kopp med kaffe med varm sjokolade :P Dette opplevdes som snadder i fra min side, men jeg er noe mer i tvil over hvordan ansiktsuttrykkene til de andre to skal tolkes.

En 2 min. spasertur senere var vi i sentrum.  Her tok vi bilder og filmet langs elven og inne i sentrum. På grunn av den lange opplastningstiden på filmene, kommer det nok ikke så mange av de her.

Ellers, noen bilder fra sentrum:


På vei inn mot sentrum...


Fortsatt på vei inn mot sentrum. Det er plassert mange boder langs elven med juledekorasjoner og tilbehør etc.


Juletreet på Kongresni Trg

En planet og et spindelvev med edderkopp som viste seg å være noe annet. Hva vet vi ikke :)

Noe annet enn hjemme, ja! :D

Og så, filmen av "Kuletingen med hoggtenner", som senere plutselig ble noe annet. Konsentrer dere om det til venstre/midt i bildet :P



Næmmen, hva er dette? :D

Sjallabais!

torsdag 4. desember 2008

"Se, den snakker!"

Vi har en snakkende dusj i huset, til noens fortvilelse og andres glede og underholdning.
Det hele begynte for et par uker siden, da dusjen først begynte å si noen få korte ord. Nå er den imidlertid blitt ganske så husvarm, rett og slett så varm at den traller i vei hva enn en gjør, bare det inneholder bruk av vann. "Skal do på do? Greit jeg tar meg en trall i mens?" "Skal du vaske hendene også, ja? Jeg tar meg en trall jeg..."

Vi har dessuten også to dusjer på badet, tett i tett. Ikke spør hvorfor, da det er få som liker å dusje samtidig med andre. I hvert fall har vi to dusjer ved siden av hverandre, ganske like, bortsett fra noen skjønnhetsfeil. Den innerste dusjen har kabinettdører som ikke henger skikkelig fast. Dette vil si at en må være forsiktig idet en trør inn i dusjen, løfte døra forsiktig opp og igjen. "Gjenta prosedyren for den andre døra". Denne dusjen er ustabil også på andre områder. Når en for det første har funnet frem til en temperatur en liker, holder den seg absolutt ikke der. I stedet svinger den i fra iskaldt til skoldende varmt. Noe ambivalens ute å går? Tror kanskje det.

Den ytterste dusjen har dører som virker ca. som de skal, har et dusjhode som passer i "stativet" og gjøre fungerer ellers på de områdene som gjør den til dusj. Eneste problemet til nå er at den har vært tett en stund, noe som gjør at en må dusje full fart, før vannet renner over kanten, og i hvertfall ikke utøve noen brå bevegelser.

Det er denne, fungrende dusjen som nå snakker. Eller ikke snakker, den brummer. Og det til de grader. Bare vi tenker på å røre en eller annen duppeditt som har med vann å gjøre, brummer den... og brummer, og brummer...

For å beskrive hvor kjekk lyden er, kan jeg fortelle at på lørdag, den lørdagen jeg hadde vært på natt og derfor lå og sov litt utpå dagen, kom huseieren opp. Jeanette var så snill og satt på kjøkkenet mens jeg sov litt frempå, og det var hun som måtte takle huseierens irritasjon over lyden. Jeanette satt bak lukket dør med øreklokkene på. Når Jeanette har øreklokkene på, spiller hun mest sannsynlig høy musikk, og til tider er hun ute av funksjon og ikke kontaktbar på grunn av dette. Slik satt Jeanette på kjøkkenet og ante fred og ingen fare, mens huseieren tilsynelatende dundret inn døren og spurte irritert om hun ikke kunne høre lyden? Nei, hadde Jeanette sagt, hun hadde øreklokkene og høy musikk på. Ja, men hun måtte da vel ha hørt lyden likevel? Ehm..., nei, hun hadde ikke det... Hun kunne dessuten fortelle at hun hadde prøvd å skru den av flere ganger tidligere, men vaskemaskinen gikk, så den kom bare tilbake likevel...

Og slik har det fortsatt... Så snart vi nærmer oss toalettet, vasken, den ene eller andre dusjen eller vaskemaskinen brummer dusjen. Og ikke nok med det. I dag har den lært seg en ny kunst; den kan sprute vann, til og med når den ikke er på. Så nå både brummes og sprutes det vann der ute.

Og det måtte foreviges





Jeanettet og jeg fikk dessuten plutselige assosiasjoner tilbake til en koselig tur i dyreparken, både når det gjelder lyder og tilstrømningen av støtte :)



Hvordan kreative folk i huset stanset lyden:


Bøtta henger der enda (5. des., 15.00), og viss vi løfter den én liten cm brummes det :P
Ellers har vi det riktig så fint!

mandag 1. desember 2008

To usle uker i praksis igjen...

I dag har jeg åpnet første luka i Haribo-kalenderen min.

Tiden fortsetter i det samme uhyggelige tempoet. Hvor den blir av vet jeg fortsatt ikke.
Nå har vi bare to usle uker igjen i praksis, ikke to hele engang. Ni dager, og bare én frihelg!

Forrige uke på føden var super. Jeg har ikke tall på hvor mange fødsler jeg har fått med meg. Det som i hvert fall er sikkert er at de føder som aldri før ved fødeavdelingen i Ljubljana. Jeg husker ikke hvilken dag, men i hvert fall i løpet av en av vaktene mine ble baby nr. 6128 dette året født, samme tall de stoppet på i fjor, et år som også var et rekord-år :P Ikke verst med en hel måned av året igjen.

Helgen, eller i hvertfall lørdagskvelden og søndagen tilbrakte vi i Sodrazica, hjembyen til Maja Arko, som jobber som jordmorstudent på nyfødt og som vi har jobbet en god del sammen med. Her kan en begynne på jordmorutdannelsen på lik linje med sykepleierutdannelsen, og de har egne stillinger til avgangsstudentene, hvor de tjener 70% av det de gjør når de er ferdige. Hendig løsning med gunstige arbeidstider.

Jeg hadde vært på nattevakt, og Maja skulle på jobb til klokken 20.00 lørdagskvelden. Så vi avtalte å møtes ved stasjonen 20.30, hvor foreldrene hennes skulle komme å hente henne. Det var ufattelig kaldt ute, mye mulig grunnet at jeg var så forferdelig trett. Sodrazica ligger ca. 5 mil sør for Ljubljana, og i løpet av turen undret jeg meg over hvilket hus som ville møte oss. Dette mye på grunn av opplevelsen vi hadde da vi var med Ana hjem til hennes hus, som mer eller mindre lignet en fjøskjeller som aldri hadde hørt om ordet hygiene. Under bilturen krysset jeg fingrene for at dette ikke var slik det slovenske folket bodde. Jeg fikk imidlertid en liten støkk i meg, da Maja sa at de bodde helt i skogholtet og at de bare hadde én nabo, som attpåtil bare var innom to-tre ganger i året. Jaså, tenkte jeg... Er de litt sære likevel kanskje? Dette var imidlertid slett ikke det inntrykket jeg hadde fått av hverken Maja, gjennom mange uker, eller foreldrene, riktignok under en kjøretur på tre kvarter... Jeg krysset fingrene enda litt hardere.

Heldigvis viste det seg at det ikke fantes noen som helst grunn til å engste seg for at vi skulle måtte sove med grisene eller lignende. Det var mørkt da vi kom frem, men et stort fjell kunne skimtes da vi kikket bortover i mørket. Et høyt og bredt et... Nede i en liten dal var det mange andre hus og lys, og Maja forklarte at det var sentrum, og at vi nok skulle dit dagen etter. Nå måtte vi komme oss i hus, så vi ikke frøs. Huset var nydelig og for meg kunne det likegodt ha vært helt flunkens nytt. Vi gikk til topps og inn på Majas rom. Her skulle vi bo den natta, mens hun selv skulle ligge på gjesterommet. Det er ingen vits i å krangle med Maja, så vi gav oss lett.


Familien Arkos hus i Sodrazica. Maja kommer ut kjelleren.
Inngansdøra er rundt til venstre
:P


Utsikten fra huset. Nede i dalen ligger sentrum :)

Foreldrene hennes var kjempekoslige, og når vi kom inn i stua, ble vi servert frukt samtidig som vi fikk beskjed om å styre fjernkontrollen. Vi måtte også velge hvilken kake vi ville ha dagen etter, og ble flaue av alt oppstyret. Men etter ganske mange uker i dette landet har vi kommet til den konklusjonen at det rett og slett bare er slik folket er, utrolig gjestmilde.

Dagen etter sto vi opp kl. 08.00, spiste frokost, og trasket oss nedover til adventsmesse som begynte kl. 10.00. Etter messa trasket vi oss tilbake til huset høyt der oppe, hoppet i bilen og la ut på en liten ekskursjon i områdene rundt Sodrazica, hvorpå vi besøkte en stor bjørneinnhengning, byen Ribnica med kirke, elv og slott (noe alle byer med respekt for seg selv har), samt en kjempefin og litt spesiell kirke høyt oppe på en topp. I denne kirken skal dessuten søsteren til Maja gifte seg i juni neste år.


Det ene kirketårnet i Ribnica...

Broa som går over Ribnica-elven og leder en gjennom slottsporten
og inn i -parken
:)


Det er ikke alle som takler de bra værforandringene
her i Slovenia :S
Denne stakkaren fant vi rett innenfor slottsporten :)

Maja og meg i slottsparken...

Noe som er verdt å nevne er at Ljubljana, og noen områder rundt, er kjent for tåke... Her kan det være helt klart i det ene øyeblikket, og i det neste kan en se tåka komme i en heidundrende fart før den legger seg tykk som...ja, tåke :) Dette varer imidlertid ikke lenge, og den er borte like plutselig som den kom... Dette skjedde også i Sodrazica. I det ene øyeblikket kunne en se dalen utav stuevinduet helt klart, i det neste kunne det like gjerne ha vært en hvit eng som lå der og strakk seg, før dalen få sekunder etter var tilbake.

Klokken 13.15 var vi tilbake akkurat i tide til lunch, som i grunn er middag, og som bestod av sjampinjong-suppe til forret, potetstappe med kjøtt og salat og løksaus til hovedrett og fruktcoctail og kake til dessert.

Etter måltidet slappet vi litt av, før ekskursjonens andre del var i gang. Nå tok vi for oss Sodrazica sentrum, et lite sentrum som blant annet inneholdt kirke, barnehage, barneskole, apotek, minisykehus (forsto ikke helt hvordan de brukte det...), bakeri, dagligvare og post med bank.

Klokken tikket seg sakte, men sikkert avgårde og klokken 17.00 tuslet vi oppover mot huset igjen. Her tok vi farvel med foreldrene til Maja, og vi fikk presanger(!).
Jeanette og jeg fikk en pose hver med diverse treredskaper og figurer i... Kjempesøte... Området er kjent for å ha mye handlagte redskaper og figurer, og vi har herved minner herfra.

Vi var ikke altfor sent hjemme, men trøtte, slitne og kalde drøyde vi det ikke så altfor lenge før vi la oss under dynene og slukket lyset klare for en ny uke.

lørdag 29. november 2008

Gud har bruk for små engler også...

I natt har jeg vært på nattevakt på føden her i Ljubljana, og alt i alt kan det sies å være noe ganske annet enn dagvaktene jeg ellers er vant med uten at jeg helt klarer å sette ord på hvorfor...

Skiftet begynte klokken 21.00, og rett over 20.00 gikk jeg til bussen. Jeg følte meg ikke helt sikker på hva jeg hadde begitt meg ut på, men jeg hadde da ikke noe ansvar så jeg skulle fint komme meg gjennom natten, riktignok ved hjelp av en bok, penger til automatmat og automatkaffe med sjokolade!

Ute dalet ny snø ned, og jeg måtte smile. Det hadde allerede komt ganske mye snø i løpet av dagen, og det snødde såpass tett at alle spor nesten var gjemt. Da jeg gikk av bussen hadde det avtatt en del, og jeg var takknemlig for at jeg mest sannsynlig skulle komme meg helt tørr til sykehuset. Halvveis tok det til å snø kraftig igjen, nesten merkelig mye, og jeg hutret meg mot sykehuset, kald og våt...

Dette var Gud som gråt en vinternatt, for den natten skulle han hente hjem en av sine minste englebarn...

Det var en helt annen stemning på huset når jeg kom inn dørene kvart på ni. Alt var så rolig, lysene flere steder var dempet, og det var nesten litt uhyggelig å gå ned i garderoben. Vel oppe i rett etasje og i slusa, traff jeg de av personale som hadde fått snike seg hjem litt tidligere og hilste dem en god kveld. I dette landet hilser en alltid på folk, både god morgen, "godt måltid", god dag og god kveld. Det var ikke mer lys enn nødvendig på avdelingen heller, og kvelden omfavnet oss alle. Det var mer enn nok å henge fingrene i i løpet av hele natten, og i løpet av vakta mi, som imidlertid slutta kl. 05.15, hadde det kommet 13 nye småfolk til verden. Hvor mange jenter og gutter klarte jeg ikke å holde styr på, for som eneste student ble jeg dratt med på alt! Forstå meg rett; vi hadde rolige perioder også. Perioder som jeg stilt og rolig satt og leste i boka jeg hadde med meg.

En av disse periodene hadde jeg rundt midnatt, da det kom en kvinne fra sengeposten ned. De hvisket og tisket rundt meg, og jeg forsto at det var noe på ferde. Senere fortalte Irena, den snille jordmoren som hadde meg som hale en hel uke, at dette var en kvinne som var 22 uker på vei. Ved en kontroll hadde de ikke funnet fosterlyden, og da utstøtingen ikke satte i gang spontant måtte hun induseres.

Ikke lange stunden etter fødte hun en bittebitteliten guttebaby på nesten 200g. Fint ble han vasket og stelt med og lagt på en seng av hvite laken. Det var rart å se hvor perfekt han egentlig var, selv om han var så altfor liten. Kroppen var perfekt med ti bittesmå fingre og tær, og egentlig så det ut som om han var laget av glass der han lå, med en hud som nesten var gjennomsiktig. Helt aldeles nydelig lå han der, på siden med begge hendene under hodet og bøyde knær. En av Guds minste engler!

Dette var det tristeste øyeblikket jeg har hatt til nå her i Ljubljana, men jeg er glad for at jeg valgte å se ham, glassengelen.

Resten av natten gikk med til mer snø, flere fødsler og enda noen sider i boka mi, før jeg fikk gå hjem kvart over fem. Da var jeg allerede på overtid for den uka.

Ute snødde det fortsatt, og da jeg gikk gjennom parken i Siska klarte jeg ikke motstå fristelsen. Jeg satset på at det ikke var så mange som hadde orket å stå opp kvart på seks en lørdag morgen, og tråkket opp et stooort hjerte i snøen!

onsdag 26. november 2008

Alt har en begynnelse...

Jeg vet i grunnen ikke helt hvordan jeg skal begynne dette innlegget. Nesten i overkant mange ord og inntrykk, fart, spenning og faktisk så mye frysninger at jeg en stund følte at huden min var to størrelser for liten!

De som ikke føler for å lese om fødsler kan stoppe her, for det er nemlig dette resten av innlegget dreier seg om.

Jeg har til nå vært tre dager ved fødeavdelingen her ved universitetssykehuset i Ljubljana. På disse tre dagene har jeg fått med meg en mangedobling av antall fødsler enn jeg hadde forventet.

Det begynte forsiktig på mandag. Veldig forsiktig! Det var stille og kun to av rommene var i bruk av to tilsynelatende "like" fødekvinner; førstegangsfødende, 1 cm åpning, hatt rier gjennom natten, overnattet oppe i sengeavdeling, og var trillet ned på morgenkvisten Så lå de der, på hvert sitt rom, ingen av de inne i en aktiv fase...

"Jaha!", tenkte jeg...

Jeg skulle aldri tenkt tanken. Før jeg fikk summet meg var alle rommene i bruk, og flere ventet ute i ventestua. Jeg fikk beskjed om at det var fritt frem å valse opp og ned i gangene, gå inn og ut av rom, for å få med meg det jeg ville. Og det gjorde jeg. Jeg fikk se ting jeg virkelig hadde lyst å se...

... -og ting som jeg kanskje kunne spart meg for...

Mandagen bragte med seg to keisersnitt, først en jente og så en gutt. Den ene gangen var det akutt, da hodet vridde seg feil og satte seg fast under fødsel. Da ble mor vasket i en fart og trillet ut på operasjonsstua. Jenta gråt før hun var ute, og en tydelig preget far måtte også slippe tårene løst da han fikk se sin førstefødte og fikk beskjeden om at alt sto bra til med begge to.
Det andre keisersnittet var planlagt, og det var en stor gutt som entret verden og havnet i fanget til en like preget far som den forrige. Jeg observerte dessuten et tredje keisersnitt gjennom vinduet, også en liten gutt.

Tirsdagen ble bra. Jeg måtte sjekke boka for å finne ut av hvor mange fødsler det foregående døgnet hadde hatt, og tallet var hele 29 (!). På det meste hadde det ventet syv ute i ventestua, og noen av dem var det så vidt de hadde fått inn på fødestua før fødselen var over. Dagen fikk en pang-start, med folk på nesten alle rommene. Ingen hadde imidlertid kommet så langt i forløpet. Ute i ventestua kom det plutselig beskjed om at noe gikk veldig fort, og tre jordmødre sprang avgårde. Med seg tilbake hadde de en leende vordende mor hengende mellom seg, og en lettere nervøs far. Mor kom seg opp i senga med en ri og et hyl, men smilte og pratet like etterpå. Hun fortalte om en langdryg første fødsel og mente fast og bestemt at hun hadde mange timer jobb foran seg enda,

Jeg kvakk til da mora hylte en smule høyere enn jeg hadde regnet med en kort, kort stund etter. Jeg sto nemlig og observerte jordmora som fortalte og gjorde seg klar for en sjekk. Jordmora hadde knapt fått tatt på seg hansker i det hylet kom, og også hun kvakk til. Deretter skjedde alt veldig fort, og på det andre hylet var gutten født. Gjett om det var en overrasket far som kom tilbake etter en to-minutters tur på toalettet! Av erfaring var også han foreberedt på et litt lengre fødselsforløp.

Etter denne følgte det seks fødsler til, i tillegg til to keisersnitt, og jeg så fire gutter og fem jenter bli født.  Jeg fikk også følgt noen av dem en stund, da de kom inn med en to-tre cm åpning og det hele forløp i et passelig tempo. Alle var veldig hyggelige og snakket mer enn gjerne engelsk. Det var også en lettelse å se, mer enn bare å lese, at de ikke hadde smerter mellom riene, og at de både lo og spøkte, fortalte om seg selv og spurte om ting og tang.

I dag, onsdag, har det vært litt roligere igjen. Det var bare én inne da vi kom på i morges, og jordmødrene satt vél og lenge og småpratet før de begynte på dagens oppgaver. Tidlig ut på formiddagen kom det en telefon fra sengeavdelingen om at de hadde en vordende mor som hadde kommet inn med smerter dagen før. Hun var 32 uker på vei og nå hadde hun plutselig kraftige blødninger. Det ble konstatert placentaruptur og akutteamet var raskt på plass for gjennomføring av akutt keisersnitt. Keisersnittet forløp komplikasjonsfritt og de kom i fra nyfødt og hentet jenta. Litt rart å plutselig se det hele fra denne siden, da jeg jo har sett en del barn komme inn fra føden i løpet av de ukene jeg har vært på nyfødt.

Like etter denne hendelsen ringte det igjen, angående et tilfelle hvor vannet hadde gått i uke 24 (!).

Siden har jeg valset i gangene, lurt meg inn på rom, snakket med spente foreldre, klappet og kjent på mager før, under og etter riene, massert under rier, overvært "industrial-breaking of waters", noen fødsler, gjort i stand rommene til en ny fødsel og bare kost meg. Jeg har vært med på et keisersnitt i dag også. Det var planlagt, så det gikk forsåvidt rolig for seg, og jeg fikk bære babyen tilbake til rommet igjen og til den ventende pappaen som nesten travet hull i gulvet.

Ellers fikk jeg de to siste timene følge et par som ventet sitt første barn, og de visste det ble en gutt. Dette paret hadde bodd i San Francisco en god stund, og var så å si nettopp kommet tilbake til Slovenia. Dette paret både ville og kunne snakke engelsk, og jeg følte meg nesten hjemme.
Forløpet her gikk litt sent, tross hyppige rier, så det ble hengt opp stimulantia. Da kom det seg, men samtidig tikket klokken seg mot 14.00 og tid for vaktskifte. Når vi gikk kunne vi skrive 7 cm, og i skrivende stund håper jeg de sitter og koser seg med den lille i armene.

Dette var bare litt kort om det jeg har vært med på til nå, og da har jeg skjermet dere for alt blodet som sprutet, væskene som flyter, banneord, morkakene som kommer ut, klipping, rifter og sying og slikt...eller? ;)

To dager igjen med ståpels før jeg skal tilbake til kjente omgivelser på NICU'en.

lørdag 22. november 2008

Lake Bled

"Mmm... Løøøørdag", tenker jeg. Fortsatt med øynene igjen, fortsatt med en sovende Jeanette ved siden av meg og fortsatt mer sovende enn våken.

"Løøørdag!" Ordet høres ufattelig behagelig ut.

Men... vi har alarmen på likevel vi, for vi later som om vi liker å stå opp sammen med fuglene!

I dag hadde vi bestemt oss for å ta turen til Bled, så opp måtte vi, men ikke før kl. 08.00, noe som er kjempeluksus sammenlignet med hverdagene. Stefan, Jeanette og jeg kom oss ut i kaldten og på bussen til sentrum med noen usle sekunders margin. Bussen til Bled skulle gå klokka 10.00, så vi hadde mer enn god tid.

Bussjåføren kom, åpnet bussen og vi fikk komme ombord. Turen til Bled tok rundt en 90 minutter og etter noen stopp med tilhørende engstelighet for at vi kanskje skulle gått av snart, kom vi oss faktisk dit vi skulle. Jeg synes nesten jeg må få lov å skryte litt over hvor gode vi er til å komme oss rundt her i landet. Vi finner merkelig nok stort sett frem til det meste.

Kaldt som det var, med heller lite sol og i overkant mye vind til dette landet å være, fant vi (les: Stefan) innsjøen. Og så sto vi der og kikket, tre turister fra to forskjellige europeiske land. Hodene våre var fylte med så mange godord om denne fantastiske, smaragdgrønne innsjøen med den idylliske øya der ute, som vi bare måtte se. Og vi tre sto fortsatt og stirret utover... Etter noen sekunders tenketid tenker jeg litt høyere enn planlagt:

"Ehm... e dette Lake Bled, elle ska me finna den skikkelige innsjøen...den me den øye utpå vettu!"

"This is it!", sier tyskeren, og trekker på skuldrene...

Sjait, forstod han hva jeg sa?

Riktignok sto vi ved siden av et skilt som fortalte oss at jo, dette var nok innsjøen, men...

"Men alse... denne e jo iiikkje grøne! Å den øye...kor e den?"

Etter mye grubling har vi kommet frem til at dette nok ikke er årstiden for å besøke et sted som det.
Om vi bare kunne ha fått et eneste lite solglimt, kan det faktisk være at det hele hadde endret seg, men denne dagen var vannet langt i fra grønt og heller bare svart. Alle de fine fargene som helt sikkert har omfavnet omgivelsene de foregående månedene var borte og erstattet med en rimelig trist gråhet og ikke minst den velkjente tåka. Himmelen som vanligvis er snill og viser frem litt av sin blå prakt var ikke helt med på notene, og vinden, hvorfor akkurat i dag?

Dette hørtes veldig negativt ut, men når noe så fint som dette:



blir erstattet med dette:


... da skal jeg ikke holde tilbake at jeg kjente skuffelsen bet et aldri så lite tak i meg.

Ved siden av innsjøen ligger en kirke:



Ved siden av denne kirka finner en også en høy fjellskrent med... nei, du vil ikke si... et slott?


Tror til og med Rapunzel-fletta hadde kommet til kort her!


...og fortsatt sto de der og stirret utover vannet... Men der kunne de jo ikke stå i kulden, så sammen begynte de å gå langs innsjøen.


Trasking

Jepp, vi bestemte oss for å gå bortover. Tross alt var det jo faktisk litt, om ikke akkurat pent i slike forhold, så i hvert fall sjarmerende og koselig. Vi knipset bilder som bevis på at vi hadde vært der, og spøkte og lo oss bortover stiene. Med tre sovende tær (Jeanette), en stor drikkeflaske i lommen (Stefan) og med godt mot *kremt, kremt* (meg), så det etter en stund ut til at vi hadde tenkt å ta runden rundt hele innsjøen. Vi knipset, trasket, lo og spøkte. Vi så en minst 60 år gammel dame i skinnbukse, hvite tennissokker og høyhælte sandaler med en ganske spesiell topplue, måpte... enda litt mer, plukket hakerester opp fra bakken og trasket videre med ny giv  -og beriket med rare bilder på netthinna!

Vi hadde snødekte fjelltopper innen synsvidde og kunne skimte at det snødde langt der borte. Etter hvert snøfall fikk solen komme gjennom på snarvisitter, og så snart den var borte igjen, tok en vind av det kalde slaget over...


Kalde snøtopper







Ibsens ripsbusker og merkelige buskevekster

Etter ca. halvannen time var vi kommet rundt innsjøen og bestemte oss for å finne et sted hvor vi kunne få i oss noe mat. Over restaurantbordet klarte vi ikke å bestemme oss for om vi skulle ta turen videre til Lake Bohinj med det samme vi var i denne retningen, og endte opp med loddtrekning. Jeg tror alle tre i grunnen var fornøyde med at det ikke ble Bohinj akkurat denne kalde dagen. Faktisk så kaldt at det også falt noen snøfnugg rundt oss.

Rett over klokken 18.00 var vi tilbake i Ljubljana igjen og må si oss fornøyde med dagens utflukt.

torsdag 20. november 2008

Føden neste

Da er det torsdag allerede og bare en dag på jobb igjen denne uka. Helga er dessuten bestemt avsatt til en tur til Bled, og vi har plutselig bare to helger igjen, utenom den vi må bruke til pakking, vasking og annet kjipt dilldall... Én av helgene er vi imidlertid bedt med til Majas (på nyfødt) hjemby litt sør for Ljubljana, og har dermed plutselig kun én frihelg igjen...

I dag kom forresten Spela bort til meg og fortalte at jeg kunne få møte opp på føden på mandag. Gleder meg! Jeanette har gitt meg beskjed om finne en jordmor som heter Renata, og følge henne, for hun er kjekkest og flinkest, så arbeidsoppgavene har allerede begynt å hope seg opp.

Ellers fikk jeg styre meg helt selv i dag, og takket for at min baby ikke skulle ha noen form for injeksjoner. Greit nok at det måtte noe blodprøvetaking til, men det går greit. Nålespissen en bruker til det er rimelig kort, og det er fakta at stikket er en bagatell mot det jeg liker aller minst; nemlig å klemme på de søte små beina for å få blodet ut. Ved injeksjoner, derimot, snakker vi om nåler med lengde og dessuten armer på tykkelse med tommelen min! Ser ikke frem til i morgen, da det er fredag og tid for injeksjoner igjen.

Stellet gikk kjempefint i dag, matingene likeså. Ellers var det rolig og jeg fikk lest en del.

I morges var det frost for tredje dagen på rad, og på tross av kulden gleder to norske hjerter seg.

tirsdag 18. november 2008

Frost!

Den er her; frosten! Vi kom ut døra og...FROST! Jeg fant frem kameraet i fra veska, Jeanette fant frem mobilen og vi foreviget den første skikkelige frosten, noe som resulterte i at vi nesten mistet bussen. Frosten var imidlertid ikke særlig fotogen, så i morgen går vi ut ti minutter før, bare for å være på den sikre sida, og gir den en nye sjanse.


Frosten på bossdunken vår... (tatt dagen etter)I dag har jeg stelt med og matet den babyen som er født tidligst av alle de som er på hele avdelingen akkurat nå. Den lille tulla ble født i uke 24, og som et sensommerbarn i stedet for det vinterbarnet hun skulle ha vært. Tutta har vokst seg stor, og skulle snart vært født...

I dag kom jeg på at det akkurat er én måned til vi faktisk er hjemme igjen! Og noe sier meg at tida fremover kommer til å gå meger raskt, da de fire første ukene på nyfødt fløy avsted. Jeg har dessuten en uke på føden også, noe som vil si at jeg bare har to uker utenom denne igjen på nyfødt... *nesten tårer i øynene* Uff, som jeg kommer til å savne dem alle!

I dag har vi vært på kino -igjen! Filmfestivalen sviver og går enda, men filmen vi var på i dag kunne vi imidlertid spart oss. Den var så dårlig at Jeanette presterte å le til tårene sprutet etter den var ferdig.

Frosten er her! Det er bitende kaldt ute, men jeg kan fortsatt gå i fleecejakka mi, for her blåser det nemlig ikke. Jeanette fikk plutselig julefølelsen over seg og klarte å si: "...men d e barra fordi at eg fryse sånn på beinå". Jeg er så glad i den jenta!

Ellers er vi plutselig halvveis i uka i morgen, og Jeanette har ønsker om en Bled-tur i helga... Så vi får se. Vi må jo gjøre det mens vi enda er her. Ting må gjøres unna før vi sovner, for Jeanette har gitt uttrykk for en liten angst rundt dette å sovne og plutselig våkne opp på flyplassgulvet på Stansted. Og når hun begynner å fable slikt, sniker angsten seg jaggu litt innpå meg også.

Se vidiva

lørdag 15. november 2008

Helg

Etter å ha ligget en stund i morges gløttet jeg forsiktig på øyene for å sjekke om det i det minste var lyst ute. Joda, i hvert fall ikke mørkt. Så beveger hånden min seg rolig mot mobilen for å sjekke klokka (i håp om at den i hvert fall var 09.00...) som bare viste seg å være halv åtte. Jeg klarte imidlertid ikke å ligge lengre, så jeg gikk på do, vasket meg i ansiktet, smurte meg og gikk på kjøkkenet for å ta opp brød.

Og etter det?

...gikk jeg og la meg igjen! Men jeg sovnet ikke da... Jeg fant frem boka og leste.

I dag skal vi til BTC. Jeg har kjempelyst på noe nytt, men jeg finner ingenting. Ikke engang når jeg har bestemt meg for at jeg skal få lov til å bruke masse penger på meg selv. Senere har tyskeren (uff, må slutte å kalle ham det :S ... ) bedt oss med ut på fest, men de som kjenner meg vet at jeg ikke akkurat er noen festløve, så vi får se. Kanskje jeg tar meg en kosekveld med MSN?

Vel, vel... vi har nettopp vasket (les: skuuuuuuuurt :O ... ) badet, og nå er det endelig min tur til å hoppe i dysjen!

OPPDATERING (21.55):

Jeg har funnet meg noe nytt!

Vi begynte runden vår på Stradivarius, da jeg på turen til Maribor forrige helg fant en fin topp der. Der hadde de imidlertid ikke flere igjen av den fargen jeg ville ha, så jeg lovte meg selv at jeg skulle innom på BTC her i Ljubljana. Og der hadde de den! Så herved er en rosa topp med en sølvsløyfe-ting (den må imidlertid kanskje bøte med livet) anskaffet. På samme forretning fant Jeanette også en kjempefin tunika/kjole til meg på et av tilbudsstativene. Den var i en kjempefin grønnfarge med noe mønster, og jeg bestemte meg for å ta den også. Problemet var bare det at den plutselig kostet 40 euro mer i kassen enn stativet der den hang sa, så den måtte fint finne seg i å bli værende i butikken. Fine, fine kjolen.

Ellers har det også blitt en jakke (ikke spør...), en genser, en tunika/skjorteting (svart og lilla-rutete), en hatt (ikke spør...), øredobber, en mobilpynt (den forrige forsvant så jeg gir det et nytt forsøk), en hårspring med en rose på, en hårklemme og noe småputtel.

Nå er Jeanette ute på byen, mens jeg har planer om å lese litt til i boka om Innhaugs-folket.

Ha en fortsatt god helg!

fredag 14. november 2008

Filmfestival

Fra den 12. til den 23. november arrangeres det en form for filmfestival her i Slovenia, noe som vil si at prisvinnende filmer, og kanskje også noen flere, fra hele Europa blir sendt på forskjellige kinoer. Ja, jeg har til og med funnet en norsk og vurderer seriøst å gå på den selv om den hørtes ganske komplisert ut. Noen som har sett "Kunsten å tenke negativt"?

I dag har vi vært på to filmer på to forskjellige kinoer; "Afterschool" og "Admiration". Jeg forstod ikke særlig mye av "Afterschool", og tenker vel i grunnen enda over hva som var meningen med den. (I grunnen tror jeg bare jeg tenker: "Hvordan har den fått seg en pris? Hvem forstod den?"). "Admiration" var noe helt annet, og på tross av at det var andre filmen i løpet av tre timer, klarte jeg nesten å sitte i ro gjennom hele den også. Denne anbefales på det varmeste. En får virkelig noe å tenke over gjennom hele filmen.

På søndag skal vi også på kino, men husker ikke tittelen. Kino er vår nye fritidsaktivitet nå som fjernsynet har gått ad undas.

Denne uka har jeg fått vite at hele ti av 45 sykepleiere/jordmødre på avdelingen er gravide. Dette har skapt kaostilstander, da det ikke er nok at ti er gravide og en gang skal ut i permisjon. Neida, alle ti er 12-16 uker på vei, noe som vil si at alle skal ut ca. på samme tid. Normalt er det også mange jordmorstudenter på avdelingen, som studenter, men med betaling (luksusopplegg), men disse bruker det siste halve året på å skrive diploma'en, så de vil også forsvinne. Det blir nok av organiseringsarbeid  -før sjefen selv skal ut i permisjon!

Ellers er det helg og jeg ser virkelig frem til å slippe mobilalarmen i morgen tidlig. Kjenner jeg oss rett, er vi vel likevel våkne en gang tidlig, tidlig, men jeg skal presse meg... Ikke søren om jeg skal opp før i hvert fall halv ti... Jeg får bare holde meg våken så lenge jeg kan i kveld, og ikke nevne at jeg sliter en del allerede,

Forresten har Jeanette og jeg funnet oss bil i dag:


torsdag 13. november 2008

Regndråper

Det mumles i folkemengden... "Sum, sum, sum..."
En og annen kikker opp mot himmelen. Ja, litt gråere enn tidligere...

"Sum, sum, sum...""Stakkar", tenker den ene. "Hun har jo ikke forstått det!"
"Oi", tenker en annen. "Hvorfor har ikke hun også en?"
En tredje tenker sikkert: "Søren meg ikke rart at hun har det håret hun har"

Det regner i Ljubljana i dag (om du vil kan du legge til melodien til Carolas "Det rägner här i Stockholm i dag"). I hvert fall regner det, og regnet som kommer er vått. Likevel kler jeg meg i akkurat det samme som før, og skulle det bli alt for vått, noe som sjelden skjer, trekker jeg bare hetta på meg. Hele to om jeg må.

Alle som er i stand til å gå på to bein i dette landet har alltid en paraply i nærheten. Det kan se ut til at de får inn kunnskapen om alltid å bære med seg en paraply med morsmelken. Ikke det at det regner så mye, men det kan være at slovenerne rett og slett ikke tåler vann. Til og med de minste går og drasser med seg en kjempeparaply. For er det på en gjenstand størrelsen virkelig teller, er det på paraplyen. Helst skal den også være i alle regnbuens farger, slik at regndråpene skal se dem på god avstand og finne seg et annet landingspunkt.

Jeg begynner å bli ganske sikker i min sak om at det knapt finnes mennesker i Slovenia som noen gang har fått en regndråpe i hodet. Om himmelen er grå er paraplyen parat, og akkurat i det den første regndråpen har klart å snike seg fra skya, flyr plutselig ørten paraplyer i en halvsirkelbevegelse opp mot himmelen, samtidig som den blir slått opp. Et interessant fenomen! Og litt av et syn.

Bussen er dessuten forsinket når det regner, på grunn av paraplyene. En må for all del ikke finne på å gå av bussen før paraplyen er slått opp. Derfor er det litt av et syn å følge med på de bussholdeplassene der det ofte går mange av bussen; den første tar et skritt mot døren, blir møtt av et vindkast i det døra går opp (gjerne med en liten regndråpe i), griner på nesa, uffer seg, slår opp paraplyen, stikker nesten ut øyet på personen bak, og går ut. Akkurat i det personen går ut trer neste person frem, griner på nesa, uffer seg, slår opp paraplyen, stikker nesten ut øyet på personen bak, og går ut. Dette gjentar seg til gjengen er av bussen.

Om det kommer en dråpe i ny og ne, og en kikker seg rundt, kan en altså se utallige paraplyer. ALLE har en, store som små. Det rare er imidlertid at når de for eksempel skal på bussen, må de holde paraplyen i fanget, og jeg, uten paraply, ender plutselig opp som den tørreste.

Det mumles i folkemengden... "Sum, sum, sum..."
En og annen kikker opp mot himmelen. Ja, litt gråere enn tidligere...
"Sum, sum, sum..."

... og plutselig er utsikten 300 paraplyer rikere.

Det regner i Ljubljana i dag!
- og jeg? Jeg tåler vann!

mandag 10. november 2008

Problemstilling til bachelor

I dag har jeg tenkt litt mer over hva jeg vil konsentrere bachelor-oppgaven min rundt, og tror i hvert fall jeg har funnet hovedtrekkene.
Det kommer vel ikke som en overraskelse at jeg ikke slipper tak i de aller minste, og baserer oppgaven på de. Akkurat nå lyder problemstillingen ca. slik som dette:

"Hvilken rolle spiller foreldrekontakt for den premature, og hvordan kan sykepleier fremme tilknytningsprosessen mellom barnet og foreldrene?"

Den er nok langt på nær helt klar og ferdig enda, men dette er akkurat nå et tema som er veldig aktuelt. Så gjelder det bare å se om det finnes noe stoff om saken.

Siden Jeanette hadde sin første dag på føden idag, var jeg alene på nyfødt. Dette gjorde imidlertid ingenting for Maja var på jobb i dag, og da har vi alltid noe å finne på. I pausen mellom stell, vasking og mating satt vi og gjorde engelsk-oppgavene hennes. Maja er omtrent like gammel som meg, og har også kommet noenlunde likt meg i utdannelsen. Hun går imidlertid ikke på sykepleien, men på et jordmorprogram. Her i Slovenia har de det slik at de har både et sykepleie- og et jordmorprogram side om side, noe som dermed betyr at en kan begynne på jordmor rett etter videregående. Det høres selvsagt ganske greit ut, men jeg tror jeg er glad vi ikke har den muligheten i Norge. Dette da de ikke har så mye generell sykepleie, men mest gynekologi og læren om barn. Jeg vil helst ha alt det andre også jeg,

I alle fall... Maja går på engelsk-kurs to dager i uka, da hun har hatt tysk og ikke engelsk på skolen, noe som er ganske normalt i Slovenia. I dag hadde hun oppgaveboka med seg og vi satt og gjorde noen av oppgavene hun tidligere ikke hadde fått til. Det vil si, hun gjorde og jeg hjalp. Maja går også på undervisning om "tropisk medisin", hvor de lærer om ja, nettopp tropiske sykdommer, som malaria etc. Her er de delt inn i grupper og hver gruppe kan bestemme seg for en destinasjon hvor tropiske sykdommer er aktuelt, og som de vil reise til. Majas gruppe har sett seg ut Kenya og Madagaskar.

lørdag 8. november 2008

Ljubljana - Ptuj - Maribor - Ptuj - Ljubljana :D

Helt i begynnelsen kan jeg si at det ikke er spesielt mye nytt som står på. Jeg koser meg fortsatt med de små knøttene på nyfødt, som forsåvidt vokser og vokser. Trillingene har nok enda et par-tre uker igjen på sykehus, men er nå blitt så store og sterke at de har fått kommet til et sykehus nærmere hjemmet deres. Tulla som har vært der hele min tid der, har fått lov til å komme over i vanlig babyseng med varme, og har også flyttet over på naborommet :/ Heldigvis henter vi henne inn av og til når det er tid for mating. Hun er nå over 34 uker, noe som vil si at suge- og svelgrefleksen skal være i orden. Tulla har imidlertid ikke helt funnet ut hvordan flasken skal brukes, så der trenes det hver dag. Får hun ikke nok i seg ved hjelp av flaske, gis resten i sonde.

Tvillingene blir også større. Eldstejenta har nå tippet over kiloen, mens lillesøster henger "pittelitt" etter. Mor får nå ha begge ute samtidig og er kjempestolt!

Enda et bevis på at noe, eller noen for den saks skyld, har tullet med hodet mitt, er at han som var desidert minst på rommet den første uka, og som jeg knapt hadde mot nok til å ta på, plutselig er blitt kjempestor. Jeg forstår ikke hva som har skjedd med oppfattelsen av normal babystørrelse. Og for all del, jeg håper virkelig den går tilbake.

I grunnen er det ikke så mye mer som har skjedd disse dagene jeg har glimret med mitt fravær. I hvert fall ikke noe veldig spennende. Litt action har vi nå likevel hatt, da fjernsynet bestemte seg for at jobben plutselig var gjort. Vi kom hjem, en helt vanlig ettermiddag, og fjernsynet ble satt på. De siste dagene hadde det begynt å lage en finurlig lyd den første stunden det stod på, men den forsvant alltid, så vi tenkte vel ikke stort mer på det før neste gang vi skrudde det på. Denne lyden skulle vi muligens ha tatt litt mer på alvor, da den siden viste oss hvem som var sjefen. Jeg gikk på badet og Jeanette ble igjen på rommet. Plutselig hører jeg en kvass lyd, ganske lik den noen fjernsynsapparater har når en setter dem på, bare mye, og da mener jeg MYE høyere. Jeg får ikke tenkt mye over hva det kan ha vært, før jeg hører Jeanette sukke og si litt usikkert: "Siiiljeeee!?!?! Fjernsyne jekk av av seg sjøøøøøl?!?" Da jeg kommer inn på rommet etter en liten stund, lukter det svidd. Fjernsynet har dermed sagt takk for seg, og hver gang vi har prøvd å skrue det på igjen, svarer det med å sende ut en grusom svilukt... så det har vi gitt oss med, for å si det slik.

Ellers driver Jeanette og jeg med stelling og melking. Vel og merke i lyseblå uniform og ikke den grønne og gule fra felleskjøpet, samt på sykehus og ikke i fjøs. Skjønne Jeanette som av og til synest det er litt lite action på nyfødt og bare går og venter på neste arbeidsoppgave. Det er i slike stunder hun presterer å si: "Jaja, nå e d barra melkingen igjen" Det hun mente var selvsagt at det snart var på tide å gi de små mat.

Vi har, som det kanskje kan forstås ut i fra overskriften, vært på farten i dag. Av en eller annen grunn kom vi innpå hva rommene i toget heter, om det da har seg slik at vognene er delt inn i rom. Jeanette ga seg ikke på at de ikke het kuponger, og jeg? Ikke søren om jeg gav meg på at det var kuponger, men så kom jeg absolutt ikke på hva det het heller. Jeanette fortsatte med en rekke ord; om det ikke var kupong, var det perrong... så kom hun på at perrong var en del av togstasjonen, og vi var tilbake til kupong igjen. Jeg klarte fortsatt ikke å få frem det ordet vi var etter, noe som skjer så altfor ofte, og måtte dermed bare fortsette og nekte for at det var kupong, uten noe godt motsvar. Da ordet kupé endelig dukket oppi hodet mitt, og jeg fikk sagt det høyt, kunne det høres et lettelsens sukk fra meg.

Vel, vel...I dag har vi i hvert fall vært på farten. Vi bestemte oss for å besøke en liten by (?), eller var det bare en landsby? Jaja, her og nå blir det i hvert fall kalt en by. Ptuj er en av de eldste byene i Slovenia, og befinner seg 26km sørøst for den litt større byen Maribor. Historisk sett er bosettingen i Ptuj og områdene rundt en av de viktigste utenfor Ljubljana, med en over to tusen år gammel historie. Mye av historien sitter fortsatt igjen i arkitektur og bygninger. En vet at det har vært folk i området så langt tilbake i tid som steinalderen. Senere var det kelterne som tok over, og noe av dette henger også igjen. Selv om byen ble bosatt tidlig, ble den ikke "satt i virke" før 69 e.kr., da romerske legionærer bosatte seg der og sørget for en hurtig utbygging. Så vet vi det!

Som resten av uka, hoppet vi gladelig opp av sengene til vanlig hverdagstid (05.05 og 05.15) og satt på bussen inn til sentrum kl. 06.00 -på en lørdags morgen! Toget skulle gått 06.45, men gikk ikke før 07.40. Dermed måtte vi vente i over en time, en stund vi brukte til å sluke en kopp cappuccino med krem etterfølgt av en kopp med kakao -med krem! Ombord i toget sørget vi for at vi fikk en kupé for oss selv (herlig), og togene med den trange gangen, som er nevnt i tidligere innlegg, er herved kåret til de beste. Hvordan det skjedde? Så lenge en bare er to, eller max tre, i kupeen kan en bruke setet rett over til å ha beina i...og ikke nok med det. I dag fant jeg nemlig ut at det er mulig og trekke frem setet sitt, noe som dermed fører til at ryggen sklir ned. Hvem kunne trodd det om de tilsynelatende gamle vognene og setene? Jeg ble gledelig overrasket. Da jeg også dro setet over meg fram, hadde jeg plutselig en seng! Gjett om togturene var herlige med den løsningen.

Det vi imidlertid ikke var særlig heldige med var været, og det regnet så å si hele dagen. Etter at vi hadde besøkt slottet, bytårnet og kirka i Ptuj-sentrum tok vi turen til Maribor. Vi regnet ikke med at lille Ptuj hadde timevis med attraksjoner for turister en kald og våt novemberdag, så vi hadde på forhånd sjekket at det gikk en buss til Maribor.


Bytårnet i Ptuj

Jeanette helt i begynnelsen på den glatte
og harde veien opp til slottet
. Ikke spør hvem som kom
på ideen med den steinleggingen



Enda på veien opp til slottet. Sjekk den trappa :S
Jeg sendte Jeanette først

Det var vått...veldig vått. Og det vokste trær på murene


Prinsessa på vei hjem til slottet
Om du nå spør deg om hvorfor vi ikke bare reiste tilbake til Ljubljana, er svaret på det ganske enkelt; det gikk ikke noe tog før kl. 19.00. Vi kjøpte like så godt billettene tur/retur Ljubljana-Ptuj før vi visste når toget gikk, og ble litt sjokket når det viste seg at toget gikk 06.45 og hjem igjen 19.03. Etter hvert begynner vi å tro at vi overlever det meste. Turen til Maribor var herlig inne på en tørr og varm buss, som vi dessuten nesten hadde for oss selv. Bussjåføren snakket ikke engang nok engelsk til å kunne fortelle oss når bussene gikk tilbake, men vi forstod såpass at vi måtte oppsøke informasjonen på busstasjonen i Maribor. Snill som han var parkerte han bussen rett utenfor døren som ledet inn til informasjonen. Søte som vi er gikk vi inn, hilste høflig og spurte om de snakket engelsk.  Sjokket bredde seg i informasjonen og svaret var: "Ne", sammen med en klar risting på hodet. Videre latet de som om vi aldri hadde spurt spørsmålet og bare fortsatte med sitt. Litt av en informasjon. Så hvordan vi etter hvert gjorde oss forstått? Se her:


Avtobus -> Ptuj, klokken?
Og dette klarte vi uten ordbok
Vi fikk til og med svar...


Det kunne nok vært noen steder å besøke i Maribor, men som sagt var det grått og trist med veldig vått regn, så vi dro ut alt vi hadde av jentegener og luktet oss (det kan også hende at vi husket at bussen hadde passert kjøpesenteret og at vi allerede da la en plan om at det var der vi ville, men det sier vi ikke høyt) frem til et kjøpesenter, ikke så ulikt BTC her i Ljubljana. Der brukte vi nok tid til at vi kunne gå rett på bussen tilbake til Ptuj.

Av en eller anne grunn drives det ikke med gatelys på mange av strekningene her i Slovenia, og Jeanette liker ikke denne "her kjører vi antigatelys-kampanjen", da det dermed blir veldig mørkt og uoversiktlig. Survivor'e som vi er, kom vi oss likevel til Ptuj busstasjon og klarte fint å finne tilbake til togstasjonen (*kremt, kremt* 200m bortenfor). Der skulle vi hatt en halvtime med venting, hvorpå ventetiden, som etterhvert dro ut og ble timen, ble brukt til å observere de andre menneskene, diskutere løst og fast (her skal det sies at det er mest løst uten mål og mening) samt på forsøk på å synge "banansangen".

Toget kom til slutt, ca. en halv time forsinket. Lettere kalde og passelig våte kapret vi oss også denne gangen en egen kupé, og inntok raskt liggestilling :D Herlig etter en lang dag på beina!

torsdag 30. oktober 2008

Når det unormale blir normalt

De små nurkene på nyfødt har messet med hele oppfatningen min av hvor små/store fullbårne nyfødte er. Jeg har ei tulle på rommet "mitt" som jeg nå oppfatter som gjennomsnittelig med tanke på størrelsen på fullbårne nyfødte. Problemet er bare det at tulla i dag veide 1890g og er 44 cm. For en stund tilbake hadde jeg sett at hun er liten, men hjelpeste hvor raskt de små er blitt "normale" og veldig håndterbare.

Vi lurte oss inn på et av de rommene hvor de aller minste normalt ligger. På rommet lå det en "kjempebaby". Jenta var født i går og vi kunne ikke raskt nok komme oss til "tallene" hennes for å se hvor stor hun hadde vært. Hun måtte da ha vært veeeldig STOR. Joda, usle 50 cm og 3160g. Er det mulig?

I begynnelsen var de små litt skumle å håndtere... nå er det de vi kan håndtere med en hånd som er de greieste...

tirsdag 28. oktober 2008

Lite nytt

Jeg er fortsatt på godfot med de små, og har ikke tenkt meg derifra med det første. I hvert fall ikke lenger enn rett ut til fødestuene.

I dag regner det på andre dagen og jeg føler meg som hjemme. Jeg har dessuten kjøpt noen julegaver og annet småputtel, som nok må sendes hjem før jeg reiser herfra. Jeg må uannsett sende hjem en eske, så hvorfor ikke legge litt tyngde og størrelse i det? Bøkene jeg skal sende hjem veier ganske mangen kilo, og vi har funnet ut at det alt i alt blir billigere å sende hjem enn å betale overvekten. I hvert fall siden vi faktisk skal gjennom to innsjekkinger med overvekt. Ukene bare flyr avgårde, og vi sliter litt med å få tiden til å gå opp. Det vil si at på kveldene har vi i grunn mer enn nok av tid, men det skulle vært mulig å samle opp den tiden vi har da til en hel dag.

Vi har enda ikke vært i Bled, eller store deler av østdelen av Slovenia i det hele tatt, men skal nok klare det. Vi har heller ikke begynt på prosjektplanoppgaven, men skal nok klare det også... eller? For å si det på en annen måte må oppgaven gjøres før eller siden, og siden vil si i juleferien, så jeg tror jeg skal manne meg opp til å gjøre den i løpet av disse ukene.

torsdag 23. oktober 2008

♥ NICU ♥



Nå har jeg vært på nyfødt-avdelingen i tre dager og eeelsker det! I begynnelsen var det litt skummelt, for i grunnen er "normale" nyfødte mer enn små nok, men etter hvert har størrelsene plutselig blitt grei å håndtere. Nå går stell og matinger av de små nurkene ganske så bra, og hvem kan vel ikke stå å se på de herlige nøstene time etter time.

Bygget vi er i er ganske nytt og moderne med godt lys og gode arbeidsforhold. Avdelingen har seks senge-/kuvøserom. De aller minste/sykeste har okkupert to litt større rom, der det er ca. 6 kuvøser på hvert rom. De litt større har også to rom, hvor de ligger blandet. Noen ligger i varmesenger og andre i kuvøser. Noen bruker dessuten også kuvøsen bare for varmens skyld, og kunne fint klart seg uten. Slikt er fin informasjon, da alt blir mye mindre skremmende da. Foreløpig er det her vi befinner oss disse første ukene. De to siste rommene har også en fin blanding av senger og kuvøser, men her er det mest senger, og her er babyene også litt større og sterkere.

På "mitt" rom er det per i dag seks babyer fordelt på fire kuvøser og en seng. Jeg har faktisk trillingjenter på rommet mitt, enda ei lita tulle og to tøffe gutter. To av trillingene ligger i samme kuvøsen, mens den tredje og minste ligger for seg selv. Alle har mye mørkt hår og de søteste øynene.
 Trillingene er født rundt uke 31 og ligger rundt 1,3-1,5kg. Alle tre drikker allerede godt av flaske og kommer nok til å vokse seg store og sterke på et blunk. Dere skulle sett den minste da vi vasket henne i morges. Hun bare lå og slappet av og nøt det. Skrikingen tok den mellomste søstera seg av, da det ikke var særlig gøy å bli våt. Selv om de er ganske små går det helt greit å ta i dem. De blir faktisk ikke ødelagte. Den andre tulla er ca. like gammel som trillingene, men har ikke godt nok utviklet suge og svelgerefleks. Denne tulla får derfor mat gjennom en sonde som er lagt ned gjennom munnen. Tulla er veldig aktiv og tar stadig tak i og river av elektroder og annet som er festet til kroppen. Ellers har vi også en ganske liten gutt som ligger og koser seg inne i kuvøsen sin. Jeg husker ikke i hvilken uke han ble født, men han er en god del mindre enn jentene. Vi har også enda en gutt. Han er over 2kg og dermed ganske stor, men han har en sykdom som gjør at han har mange hematomer over hele kroppen.

I løpet av disse tre dagene på nyfødt har jeg sett virkelig glede flere ganger. Alle burde få se en mor få barnet sitt inntil seg for første gang. Det er et syn. Og gjett om de er stolte. Det er like koselig å se hver eneste gang!

Den minste babyen på avdelingen er rett under 600g nå og enda litt skummel å se på. Jeg lurer meg imidlertid innom likevel, bare for å se...

På samme rom ligger også en jente som ble født i uke 24. Nå er hun litt over to måneder og har vokst seg mye stor. Når jeg ser på henne, og tenker over at hun er to måneder, er det litt rart å tenke på at det enda er ca. 8 uker til hun skulle ha blitt født... Verden er rar, men fantastisk




lørdag 18. oktober 2008

10. evropski dan darovanja in transplantacij - Den 10. europeiske donasjons- og transplantasjonsdagen!

Denne lørdagen representerte Jeanette og jeg fedrelandet ved den europeiske donasjons- og transplantasjonsdagen! Eller...representerte og representerte fru blom. I hvert fall var vi de eneste fra Norge der, da ingen av de inviterte personene rundt Norges styrebord hadde tatt seg tiden til å komme. Sestra Mirjana Calic huket oss til denne eventen allerede første dagen på nefro, og i dag var altså dagen kommet.

Her i huset tar vi ingen hensyn til om det er helg eller ikke, og vi var oppe kl. 07.00. Klokka 08.30 sto vi klare utenfor Hotel Lev og ventet på vår kjære sestra Mirjana Calic, som kom heseblesende i en taxi i siste liten. Hun hadde nemlig blitt oppringt iløpet av natten med beskjed om å møte på jobb. Dette på grunn av at det var et organ som matchet en av hennes mange mottakere tilgjengelig. Hun hadde da faktisk vært med på en transplantasjon på selveste transplantasjonsdagen, og det før hun møtte oss 08.30. Er hun transplantasjonssjefen eller?

Inne på hotellet samlet vi oss i en liten sal, der vi fikk foredrag fra fire pasienter om sine synspunkt- og vinkler på det å være transplantpasient, både før og etter tranplantasjonen. Det meste foregikk på slovensk, men vi fikk oversatt det viktigste. Denne delen var kjempeinteressant og koslig, da det var en fin blanding av foredrag, film, dikt, sang og musikk, for ikke å glemme Presidentens tale. Ja, for vi har nemlig vært i same lille rom som den slovenske presidenten!

Etter denne delen, som ca. tok en time møtte vi Mirjana ute i aulaen, hvor vi ble presentert for mange mennesker, før vi gikk mot Tivoli Park. Her ble vi presentert for enda flere mennesker, og takket være at Mirjana kjenner alt og alle hadde vi plutselig fulle veskene av alt mulig rart. Nærmere fortalt endet vi, uten å betale noe som helst, opp med tre forskjellige t-skjorter, en college-jakke, buttons, yoghurter og masse gratis mat, inkudert en herlig buffé oppe på Tivoli-slottet, som det er bilde av nedenfor. Her ble vi forsåvidt også presentert for presidenten i European Transplant Organisation. Vi tok oss en dag og menget oss med finfolket.

Nå skal vi straks avgårde på en liten del av kveldsopplegget av arrangementet; en messe i Ljubljana Cathedral, også kalt St. Nicholas Cathedral. Så får vi sett den også.



Sestra Mirjana Calic




Her kan dere også se bilde av Jeanette og meg i de veldig oransje college-jakkene våre.



Som en del av opplegget var det lagt inn en 8 km joggetur eller en 2 km gåtur. Vi valgte den siste da vi ikke var helt klar over dette da vi kledde oss i morges. Vi var heller ikke helt klar over at temperaturen ikke ville stige mer utover dagen, noe som etter en liten stund resulterte i at Jeanette fint måtte tre vottene sine på føttene for å hindre dem i å knekke av når hun gikk i tynn strømpebukse og ballerinasko.




Og så over til noe litt annet... Hun vi leier hos spiller piano, og noen kvelder ligger jeg bare i senga og hører henne spille den ene fine sangen etter den andre. På konferansen i dag fikk vi høre en kvartett spille kjente sanger på strykeinstrumenter, og jeg kom helt seriøst på gråten. Dette hadde kanskje noe med at den første sangen var Beatles' "Yesterday" i en svært så melankolsk innpakning. Så kom vi til messen og orgelet i katedralen begynte å spille til koret, noe som resulterte i frysninger over hele kroppen.

fredag 17. oktober 2008

Vi savner faktisk regn og vind

Jeg tror bare det er slikt som skjer når en er norsk i et sør-europeisk land hvor det så å si verken blåser eller regner. Vi er bortskjemte her nede!

Vi har nå vært her i knappe fem uker og har ikke sett, hørt eller kjent noe spesielt til verken regn eller vind. I det vi landet var det ni grader og pøsregn, noe vi der og da valgte ikke å ta til oss i ren frustrasjon over at været hadde følgt oss fra Norge. Regnet stoppet raskt og jeg tror faktisk vi bare har hatt regn én enkelt gang etter dette. Det skal sies at dette var den dagen det atter landet karmøybuer i Ljubljana.

Gradestokken har vært noe gjerrig med varmen sin og den uka vi kom var halvparten av innbyggerne i Ljubljana forkjølte på grunn av det plutselige temperaturfallet. Temperaturfallet som tilfeldigvis ankom byen samtidig som de to søte, norske sykepleierstudentene! Godtroende som vi er, trodde vi på de lokale som sa at temperaturene nok ville stige litt igjen før høsten kom og sparket sommeren på dør. Det var jo tross alt bare september!

Temperaturene har latt vente på seg, men rundt forrige uke hadde vi noen rare dager med kulde og frost om morgenen og trykkende sommervarme om ettermiddagen. Jeg skal innrømme at den første og kanskje også den andre dagen med den varmen var fantastisk, selv om vi hadde rundkledd oss om morgenen og måtte bære halvparten av klærne hjem igjen. Etter hvert ble det bare irriterende med disse vær- og temperaturforskjellene. Hvordan kler en seg for slikt vær? Og dessuten var det hardt å komme fra garderobene, som holder minst 45 kjempevarme grader og rett ut i solsteiken.

I går sa sestra Carmen (på gastro) at det var meldt regn den dagen. Vi kikket forundret på hverandre før vi kikket ut av vinduet. Det hadde ikke regnet på en stund, og for min del var grå himmel ikke lenger ensbetydende med et sikkert regn-skyll. I det vi går ut fra sykehuset blåser det litt, noe vi straks legger merke til, og var det ikke også en dråpe jeg kjente der?

Mens vi går mot bussen er vi i mye bedre humør enn vi var tidligere i uka, under solsteiken, og konkluderer med at det må være at sola er gjemt bak et lettende lag med skyer. Etter enda noen meter i en svak motvind som blåser alt håret som har falt ut av rotefletta bort fra ansiktet, hører jeg plutselig meg selv si: "Du? Kjenne du at d mesten e litt herlikt å gå her i dag? Der e vind her!"

Inne i dypet har jeg en lengsel etter vind, om bare en liten bris i ny og ne. Trodde aldri jeg skulle si det, men av og til må det litt vind til - tolkes som det tolkes vil!

Regnet lot ikke vente særlig lenge på seg, men vi holdt oss ikke innendørs av den grunn. Vi la ut på en liten spasertur i skumringstiden og brukte tiden vi trasket rundt på bakken full av fargerikt, vått løv og mange pytter til å synge. Ingen slovenere er frivillig ute i regn, så for bekymrede lesere kan jeg opplyse om at vi kun sang for oss selv.

torsdag 16. oktober 2008

Internett-kluss

Jeg tror jeg må være såpass ærlig og si at vi er avhengige av internett her nede. Internett er så å si den eneste måten vi kommuniserer med familie og venner på. Avhengighet gjør deg rar!

I forrige uke fikk vi leieboerne en egen router, selv om denne visstnok er kontrollert overvåket av sønnen i huset. En egen router gir oss større hastighet, og oss også mulighet til endelig å se norske fjernsynsprogrammer ved hjelp av web-tv, trodde vi. Sønnen i huset har satt opp noen restriksjoner; ingen RØRER routeren (for nå skal alle ha ca. samme signalstyrke) og ingen laster ned noe (dette er ulovlig så det kan vi vise forståelse for). Han sier han overvåker router-aktiviteten og konfiskerer den i en uke om han oppdager jevnlig aktivitet over 100 kbit/s hos noen av oss. Dette innebærer dermed at vi finfint må klare oss uten det lille vi har sett av norsk fjernsyn, samt at vi frister den sarte sjela hans om vi bruker youtube.

"Internet is only for browsing, you hear me, only brooowsing"

Vi er 12 studenter i samme hus, så jeg kan forstå at det må noen slike regler til, men ikke engang de andre kunne forstå hvorfor vi ikke kunne få se på web-tv i helgene, da det kun er oss tre foreigners igjen her i huset. Det er forståelig at vi ikke kan se det i ukedagene, da det faktisk krever litt av internetten.

Dagen etter den nye routeren var på plass begynte problemene. Noen kunne koble seg til, andre kunne ikke. En kveld stoppet det plutselig helt opp, og ingen kunne bruke internett, selv om vi var tilkoblet. Vi prøvde å forklare dette til sønnen i huset, men han var sikker på at noen hadde trykket på "reset" knappen og lagt inn egne innstillinger i løpet av natten, for alt virket sist han sjekket. Vi prøvde fint å forklare at internettet sluttet å virke i løpet av kvelden og at ingen av oss kom innpå på tross av at vi var tilkoblet, men denne infoen tok han ikke til seg og påstod fortsatt at noen måtte ha trykket reset og lagt inn egne innstillinger og passord. Da vi viste ham at vi faktisk kunne koble til (det måtte flere tilfeller til før han forstod at vi faktisk var tilkoblet og at det var internett vi ikke kom innpå) endret han historien litt, men fortsatt påstod han at noen måtte ha stått opp midt på natta for å endre innstillingene på routeren.

Noen av guttene her kom dårlig ut av diskusjonene rundt dette, så vi bestemte oss for å ligge lavt en periode, ettersom vi ble lovt at vi skulle få internett tilbake på tross av at det var noen herfra som hadde tuklet med routeren. Da internett imidlertid ikke kom tilbake, begynte angsten å ta noen av oss og alle var småirriterte. I går kveld bestemte vi at Jeanette og jeg skulle ta turen ned til eierne om nettet fortsatt ikke var tilbake i dag, da de til nå har vært veldig snille mot oss.

Lettere nervøse sto vi på trappa i ettermiddag og diskuterte hva vi skulle si. Gjett om vi ble lettet da både utleier og sønn sto som to spørmsmåltegn da vi forsiktig spurte om når internettet ville komme tilbake. "Hadde det ikke komt tilbake enda?" Sønnen i huset trodde han hadde fikset det allerede den dagen "det hadde blitt tuklet med", og trodde dermed at alt var i boks.

I dag har vi dermed oppklart noen misforståelser og er altså endelig back online! Og hvordan det føles? Sehr gut!

søndag 12. oktober 2008

En svipptur til Kroatia

Nå har jeg vært i Kroatia også. Om ikke mer enn noen timer, og om ikke mer enn kun i én by; Zagreb. Vi har i hvertfall vært der.

Hele opplvelsen startet så sent som torsdag, da vi plutselig hadde bestemt oss for å ta lørdagen i Zagreb. Det måtte vel gå et tog dertil også? Etter jobb på fredag gikk vi for å undersøke, og endte opp med å kjøpe tur/retur-billetter Ljubljana-Zagreb. Denne billetten var billigere enn nattbussen tur/retur hjemme.

Lørdag sto vi opp rundt 07.00, spiste, gjorde oss klare og tok bussen inn til byen, for så å vente på toget vårt i en time og ti minutt. Vi hadde dagen før fått opplyst at det kom til å være 40 minutt forsinket, så det å vente i over en time gjorde ikke oss noe, bortsett fra at det var meeeget kaldt og kanskje litt kjedelig å stå og se etter toget nedover skinnene.

Da toget endelig kom, fant vi virkelig den rette vogna. På turen til Postojna nevnte jeg kupeene og de smale gangene. Disse vognene lot vi bare passere denne gangen, og gikk lenger bak i toget. Der traff vi på vogner med to-og-to seter og god midtgang. Det var vogna si det!

Tålmodige satt vi og ventet på billettkontrollen, og slappet godt av etter den. Vi hadde tross alt to og en halv time med reising foran oss og satte oss godt til rette med to seter hver.

Etter en stund måtte jeg selvsagt på do, selv om jeg visste hvilket syn som kunne møte meg på toalettet på toget. Og det slo ikke feil. Jeg hadde ikke tenkt å sette meg på det toalettet, så jeg tok masse tørkepapir, og satte i gang vaskeprosessen. Ikke før jeg hadde begynt, banket det på døra, og jeg kunne ikke forstå hvem det kunne være. Fortumlet kastet jeg papiret i bosset, tok en kjapp vask av hendene og åpnet døra. Og hvem sto på utsiden og smilte til meg? Joda, det slovenske politiet som bare ville la meg vite at det var på tide med passkontroll i vogna mi. Nesten tatt med buksene nede! Det slovenske politiet fikk se passet mitt, men stemplet det ikke, selv om jeg så at de hadde stempel-dings med seg - i tillegg til våpen.

Siden jeg ikke fikk gått på toalettet første gangen, ventet jeg til ting hadde roet seg i vogna, lot noen gå på toalettet før meg, bare for å sjekke at det var OK å gå ut av vogna nå, før jeg gikk ut for å fortsette vaskingen. Denne gangen fikk jeg både vasket, tørket og gjort mitt virkelige ærend, før politiet (?) banket på døra -igjen!

Denne gangen var det det kroatiske politiet som banket, og bare ville la meg vite at det var passkontroll i vogna mi om et øyeblikk. Det kroatiske politiet fikk også se passet mitt, og de stemplet det! Mitt første passtempel!

Vi kom omsider frem til Zagreb, og visste ikke helt hvor vi skulle begynne. Vi følgte folkemengden og skiltingen inn mot sentrum, men visste ikke helt hva vi lette etter. Etter en god stund til fots i opp- og nedoverbaker, rundt den gaten, og over til den gaten, for siden å ta den gaten, fant vi endelig noe som lignet en restaurant som både kunne ha et toalett uten politi og mat vi visste vi kunne klare å spise. Maten var kjempegod; godt stekt kyllingfilét, "potatodumplings", og en kjempegod og mektig saus og grønnsaker.

Etter maten var vi klare for å se litt mer av byen, de timene vi hadde. Vi var blitt fortalt at det viktigste å få med seg i byen var parken (the-park) og katedralen. Og de to tingene fikk vi i i hvertfall sett. Katedralen var rett ved siden av restauranten. Denne var selvsagt under restaurering, noe som er en trend når jeg er i storbyer og besøker katedraler. Det ble tatt en hel del bilder både ute og inne. Katedralens utside var nesten fin nok for oss, så det tok sin tid før vi kom oss på innsiden.



Som forventet var den et syn også innvendig. Jeanette og jeg korset oss med vievannet før vi fortsatte turen innover. Kameraet mitt er ikke kjent for å ta så veldig gode bilder inne, men jeg prøvde meg likevel. Nå sitter jeg ganske overrasket over resultatet. På grunn av at jeg ikke trodde at kameraet kunne ta så gode bilder, filmet jeg for det meste, men noen få bilder ble det, hvorav dette oversiktsbilde ble det beste... Fine, fine katedralen.



Etter at katedralen var ferdigbesøkt, fant vi en souvenir-shop, hvor vi kjøpte hver vår rosenkrans. Jeg kjøpte også et postkort som faktisk ble skrevet og sendt. Så noen får forhåpentligvis en liten overraskelse fra Zagreb i postkassen om ikke så mange dagene.

Da det nærmet seg tida for å finne togstasjonen og dra hjem igjen, bestemte vi oss for å sitte litt i parken, nesten det eneste stedet sola faktisk enda jobbet.


Her satt vi og slappet litt av før vi tuslet tilbake til togstasjonen, hvor toget også denne veien var litt forsinket. Når vi endelig kom oss ombord på toget, og fant de kjekke vognene igjen, ble det raskt mørkt og nesten umulig å se noe på utsiden på grunn av de sterke lysene inne. Jeanette benyttet denne anledningen til å ta seg en liten strekk og vi fikk enda et stempel i passet.



Klokken 22.00 var vi hjemme igjen og Kroatia krysses herved av på listen.