torsdag 24. september 2009

"The Notebook"



Siden jeg hadde fri i dag og ikke hadde noe spesielt på agendaen denne regnfulle dagen, bestemte jeg meg for at det var på tide å se en av de filmene jeg har hatt liggende en god stund, men altså enda ikke rukket og sett. Valget falt på "Dagboken" fra 2004.

Det skal ikke særlig mye til før jeg slipper tårene løs, så nå sitter jeg altså her, undrende med rødsprengte øyne.

Noe av det første jeg jobbet med var eldre mennesker som hadde en eller annen form for demens. Jeg husker at jeg, noe jeg forsåvidt også fortsatt gjør, undret meg mye over hvordan hukommelsen deres bare kunne spille dem et puss. Hvordan alle minnene ikke lenger var så lette å dra frem som hos oss andre, og at de sakte, men sikkert, forsvant som de menneskene de hadde brukt hele livet på å bli.

De forsvant som de menneskene barna deres hadde lært å kjenne som mor eller far, og som de menneskene barnebarna kjente som bestemor eller bestefar. De forsvant fra seg selv som den personen de var, spesielt i voksen og godt voksen alder. Tenk hvor mye tid som brukes i hvert liv til å samle minner, og hvordan disse bare svinner hen... Hva tenker de på?

Den demente har oftest ikke samlet minner alene. En har gjerne vært gift i mange tiår og samlet sammen med en ektefelle. Derfor vil det ofte også være seg slik at det gjerne sitter en halvpart igjen med alle minnene i behold, samtidig som denne ser hvordan mye av det vakre de skapte sammen blir mer og mer utydelig for den andre.

Den staute karen som ga slipp på alt, da det var deg han ville ha. Den nydelige jenta som ikke brydde seg om du hadde penger eller ikke, da det var deg hun ville ha. Det livet dere delte sammen, den dagen dere gifet dere, barna dere fikk, det dere så, hørte, smakte, kjente, luktet, opplevde, lo og gråt av...

Livet -sammen...

Hjertet slår, men innerst inne føler en at en har mistet personen. Den personen som en har kjent i en liten evighet, er ikke mer. En er alene om alle minnene og har ikke lenger den andre til å mimre sammen med. Jo, hjertet slår, men minnene er så langt borte...

Les til meg fra denne boken, og jeg kommer tilbake til deg...

onsdag 23. september 2009

Høst





Utsira i det fjerne










Brukt for siste gang?




Jeg liker rett og slett høsten jeg :P

... and by the way; jeg har fått jobb i dag!

onsdag 16. september 2009

1 år!



På mandag, 14. september, var det allerede ett helt år siden Jeanette og jeg gjorde slovenere av oss for en periode. Helt utrolig at det har gått ett år allerede!

Nå har det sluttet å regne, så jeg skal ut å lufte meg litt.

...for ett år siden, on the clock, valset Jeanette og jeg rundt i Ljubljanas gater for å gjøre oss kjente... *sukk*