tirsdag 23. desember 2008

Hjemme

Jeg synes det var på tide å meddele at jeg nå har kommet meg trygt hjem. Jeg har ikke den helt store julestemningen enda, men har fått en del etter å først ha vært på julekonsert med Voice of Joy i Avaldsneskirka, før jeg like så godt trappet opp i Vår Frelsers Kirke i Haugesund på konsert med Hanne Krogh, Torstein Sødal og Voice of Joy.

Fjerde søndag i advent, samme søndagen jeg var i Vår Frelsers Kirke, hadde vi dessuten også familie på kalkun, noe som var veldig koselig ettersom jeg ikke har sett dem på en stund.

Jeg flytter gradvis til Vea, men siden det har vært så dårlig vær, har jeg ikke orket å pakke inn og ut av bilen, så til nå er det vel bare jeg og dyna som tilbringer det meste av tiden vår der. Så får resten komme etter hvert.

I dag er det kvelden før kvelden og jeg gleder meg til en hel dag sammen med familien i morgen. Med spill, fin musikk og god mat - og presangene selvfølgelig.

I dag har jeg passet på Linnea i noen timer, hvor vi har kost oss med høytlesing i Tornerose boka, sett film, handlet julemann og milkshake samt besøkt valpen Rublev, som Ingebjørg var og hentet på søndag. I kveld skal jeg til Vea igjen siden det jo er selve JULEMORGEN i morgen. Da samles vi en gjeng og har oss en lang og god frokost og ser klassikerne; Tre nøtter til Askepott og Reisen til Julestjernen... det må bare til.

Tror ikke det var noe spesielt mer. Jeg har i hvert fall landet, er hjemme og gleder meg til JUL!

GOD JUL!

torsdag 18. desember 2008

Vi drar mot nord

Klokken er nå 02.30 og vi sitter på Stansted flyplass. Vi er på vei hjem og befinner oss nærmere Karmøy enn vi har vært på lenge.

Tirsdag morgen kl. 06.00 sa vi farvel til Velnarjeva Ulica 2, låste døra bak oss, kastet nøklene i postluka, så oss en siste gang tilbake på huset, og tuslet oss bortover mot bussen. Vi følgte bussen inn til byen hvor vi skulle ta toget videre til Venezia. Vi krysset fingrene for at det kunne være noe spennende å se og oppleve der før vi skulle ta flyet fra Treviso og her til Stansted. For å komme oss til Venezia måtte vi mellomstoppe og skifte tog i Villach i Østerrike, hvor vi også tilbragte ett par timer. Mens vi kjørte mot Villach så vi at det gradvis ble hvitere og hvitere, og da vi endelig kom frem til mellomstoppet, hadde et hvitt teppe lagt seg over det hele... Fint! Og hvis noen lurer på hvorfor det ikke er mer snø i Norge? Den ligger i Østerrike.

Fra Villach skulle vi ta toget helt til Venezia. Byen vi de siste dagene hadde hørt så mye rart om. Det var visstnok flom der. Folk gikk med vann til låra. Bygninger var ødelagde og det var det verste de hadde sett på mange år. Jeg skal ikke være feig å si at vi ikke kjente angsten spre seg, og i hvertfall ikke etter at vi søkte på Venezia og fikk opp bilder jeg ikke hadde kunnet forestille meg. Alle gatene i byen var under vann og for å kunne komme seg fra A til B hadde det blitt lagt ut podier! Jaja, så fikk vi balansere på de da (riktignok med litt mer skepsis enn det som av leseren gjerne oppleves her).

Turen fra Villach til Venezia gikk smertefritt for seg. Det eneste som var litt ekkelt, var å kjøre ned fra fjellet, da det plutselig luktet svidd et eller annet og skepsisen til om toget hadde bremser til denne type kjøring bredde seg. Det gikk såpass bra at vi måtte konkludere med at dette nok hadde vært gjort før.

Ettersom vi nærmet oss Venezia ble ting våtere og våtere, men enda så det ut til at det skulle gå greit å gå i gatene. Den som hadde delt kupé med oss det siste stykket inn mot stasjonen i Venezia kunne imidlertid fått seg en god latter. Et stykke før Venezias togstasjon så vi nemlig kun brunt vann på alle sider og ingenting mer. En god sund satt bare Jeanette og jeg og kikket ut, og jeg kjente pulsen steg. Det eneste som stod i hodet mitt der og da var "Nei, nei, nei, nei, nei...hva har vi begitt oss ut på?" Om jeg hadde kikket etter, er jeg sikker på at jeg kunne ha sett en tåre i øyenkroken til Jeanette også, da resten av ansiktet lyste av fortvilelse.

Vi kom oss faktisk tørrskodde inn på togstasjonen med nytt håp i anmarsj. Angsten kom imidlertid tilbake da vi rett utenfor togstasjonen, som lå på en liten høyde, kun så vann -igjen!
Og så slo det oss; Venezia er jo tross alt en by bestående av mange øyer. Noe vann må en da forvente seg, og var ikke det podiene vi på bilder hadde sett befant seg 2 cm over vannet som sto på gata der borte? Jo, det var det så visst! Disse var det imidlertid ikke bruk for lenger, for alt vannet var tilbake i kanalen igjen :) Lettelse, men også litt irritasjon over ikke å kunne skryte over at vi hadde vært og gått på vannet i Venezia... Hotellet fant vi raskt, og vi var tørrskodde enda :)

Vi trasket rundt, var turister, tok bilder, fant frem til stasjonen vi skulle ta bussen til flyplassen fra, gikk over mange, mange, mange broer og fikk se gondoler in-action. Det skal også nevnes at jeg mellom tirsdag kl 20.00 og onsdag kl. 17.00 hadde dusjet tre ganger i den fantastiske dusjen på hotellet. Jeg hadde spøkt en stund med at jeg skulle dusje vel og lenge når vi endelig fikk en dusj som ikke snakket (jmfr. tidligere innlegg) For et trykk og for en herlighet!

Onsdags ettermiddag pakket vi sakene våre på hotell Adriatico og tuslet mot busstasjonen i kveldingen.

Siden gikk det slag i slag, og nå sitter vi her.. på Stansted... midt på NATTA! Om vi kjeder oss? Tja, skal ikke se bort i fra det!

lørdag 13. desember 2008

Der hadde jeg tatt farvel

I går hadde jeg min siste dag i praksis her i Ljubljana, noe som også vil si at jeg har tatt farvel med alle kollegaene, alle babyene og foreldrene deres. Det er vel ikke galt å gjenta at jeg synes at tiden her på nyfødt har hatt noen utrolig flyvedyktige vinger å fly med.

Det er rart å tenke på hva jeg virkelig har vært en del av denne tiden på nyfødt. Jeg føler meg utrolig heldig som har fått prøvd ut denne profesjonen, spesielt siden dette er et yrke jeg veldig gjerne kan tenke meg å ha selv. De er så nydelige disse små som ligger der. De fleste av dem skulle ha ligget beskyttet under morens hjerte i enda noen uker, noen lenger enn andre. Da er det ekstra hjerteglede å se at det så ofte faktisk går bra.

Jeg kan ikke få sagt nok antall ganger at jeg virkelig stortrivdes i avdelingen og med alt det den innebar. De små skal ikke tas og klappes på mer enn nødvendig, da dette er nærkontakt de heller ikke ville opplevd i morens mage. Jeg kommer imidlertid virkelig til å savne det å vekke de små forsiktig opp om morgenen, stelle dem, klappe forsiktig på dem, skifte til tørt, roe dem når de gråter, mate dem og se at de legger fint på seg samt at de har det godt og varmt i senga eller kuvøsen. Jeg kommer til og med til å savne det litt mer skumle, som å legge ned sonde, sette injeksjoner samt å ta blodprøver til forskjellige formål.

Noen av babyene har vært der hele tiden min der, eller i hvert fall nesten. Tidligere har jeg nevnt to tvillingjenter som var på mitt rom. De har vært der nesten hele tiden, først på intensiv-terapien, men siden på mitt rom. Nå har de også vært en stund på et av de rommene hvor de større og sterkere babyene får være, hvor de deler rom med to andre tvillingjenter som er ganske like dem, både store og gamle. Ved siste sjekk var disse nesten to kilo og har blitt utrolig store. Moren deres går rundt og smiler nesten hele tiden og er kjempeglad for at det går så bra med jentene. På avdelingen var det også en liten prinsesse som ble født i uke 24. Hun har vært der hele tiden, først på intensiv-terapien, så på mine rom. Hun har imidlertid ikke funnet helt utav dette med å puste enda, fjusker litt der og har derfor fått komme tilbake til intensiv-terapien hvor hun ligger med CPAP. Denne jenta har også vokst noe enormt, selv om hun enda er mye mindre enn det hun skulle ha vært, også uker tatt i betraktning. Hun har akkurat passert termindatoen sin, men veier enda i underkant av 2500g. Hun spiser imidlertid fint nå, og legger jevnt og godt på seg. Jeg kommer nok til å huske disse jentene spesielt godt. En annen sjarmør jeg heller ikke kommer til å glemme, er en liten gutt som ble født i GA 25+2. Ved fødselen var han 520g og 29 cm, og første gang jeg så ham stoppet verdenen min litt opp. Så utrolig liten og skjør, men likevel så sterk. Selv på utsiden av kuvøsen kunne en se hjertet slå jevnt og trutt.

For noen uker siden fikk denne lille og superherlige sjarmøren komme inn på mitt rom. Han har blitt mye større. Huden som i begynnelsen nesten kunne beskrives som gjennomsiktig, hvor vi kunne se alle blodårene og alle ledd, er blitt ganske normal. Øynene som ofte er litt store i forhold til resten av hodet når de blir født såpass for tidlig, passer bedre og bedre inn i det søte ansiktet sammen med den lille nesen og munnen. Han har rundet kiloen, noe som i og for seg ble feiret med at legen tegnet en boble rundt den nedskrevne vekten i tillegg til en blomst og en ballong med smilefjes. Hva så om det tok ham litt lengre enn først forventet å doble vekta si? Nå er han i hvert fall der, og vel så det. Ved siste sjekk var han 1115g og hadde også strukket seg en del centimeter...

...og innimellom disse har det vært så mange babyer som har lagt sine små fotavtrykk inni et eget rom i hjertet mitt. Jeg kommer nok aldri til å glemme første gangen jeg vasket hendene og fikk åpne en kuvøse, ei heller den morgenen jeg fikk stelle to av babyene alene. Jeg kommer aldri til å glemme den muligheten jeg fikk til å prøve ut dette.

...om jeg felte en tåre da jeg dro? Ja, og flere til :'(

onsdag 10. desember 2008

Slutten på eventyret nærmer seg

Nå har jeg kun to dager igjen i praksis før jeg sier takk for meg her i Ljubljana. I dag tenkte jeg over at jeg i grunnen ikke tror jeg er helt klar over at jeg egentlig er i praksis i utlandet. Dette igjen fører til at jeg, selv om jeg egentlig er smertelig klar over det, heller ikke er helt klar over at jeg plutselig er hjemme igjen. Neste torsdag.

I dag har jeg kjøpt inn, laget i stand og pakket inn en liten oppmerksomhet til avdelingen. Egentlig har jeg litt lyst på den selv også, men da er det enda kjekkere å gi den bort. Og for søtmonsene i dette landet passer nok innholdet like godt som posen det er oppi!


Se den skjønne posen :D
Posted by Picasa

Innholdet i posen. En glasskrukke med rødt bånd, gullstjerne-klistremerker og noe knask oppi :) For ikke å snakke om de to små kulene...

Ellers tror jeg ikke det er så mye nytt å komme med. Tiden her knappes inn, og denne uka er det vi vaskeuke i huset (noe det nesten bare er vi som tar på alvor...men vi gjør det likevel vi. Så er det i hvert fall fint i det vi reiser herfra)

søndag 7. desember 2008

Julelys og hjerteglede

Onsdag 3. desember var det julelystenning i sentrum, og vi var der. Kamera måtte imidlertid bli lagt igjen hjemme i og med at det nesten ikke hadde batteri. I går tok vi derfor turen inn til sentrum igjen, for nettopp å knipse noen bilder av disse lysene, som kan sies både å være overraskende og noe ganske annet enn den tradisjonelle juledekorasjonen en kan se hjemme.

Først av alt tok vi turen til restauranten "Foculus" og brukte siste kupongen der. Litt vemodig å vite at vi aldri skal spise pizza der mer, eller i hvert fall ikke med det første. Etter det trasket vi oss til Teahouse, hvor vi, tyskeren, Jeanette og jeg fortærte henholdsvis en "Føl-deg-bra-uretete", Bringebær og blåbær-te og en kopp med kaffe med varm sjokolade :P Dette opplevdes som snadder i fra min side, men jeg er noe mer i tvil over hvordan ansiktsuttrykkene til de andre to skal tolkes.

En 2 min. spasertur senere var vi i sentrum.  Her tok vi bilder og filmet langs elven og inne i sentrum. På grunn av den lange opplastningstiden på filmene, kommer det nok ikke så mange av de her.

Ellers, noen bilder fra sentrum:


På vei inn mot sentrum...


Fortsatt på vei inn mot sentrum. Det er plassert mange boder langs elven med juledekorasjoner og tilbehør etc.


Juletreet på Kongresni Trg

En planet og et spindelvev med edderkopp som viste seg å være noe annet. Hva vet vi ikke :)

Noe annet enn hjemme, ja! :D

Og så, filmen av "Kuletingen med hoggtenner", som senere plutselig ble noe annet. Konsentrer dere om det til venstre/midt i bildet :P



Næmmen, hva er dette? :D

Sjallabais!

torsdag 4. desember 2008

"Se, den snakker!"

Vi har en snakkende dusj i huset, til noens fortvilelse og andres glede og underholdning.
Det hele begynte for et par uker siden, da dusjen først begynte å si noen få korte ord. Nå er den imidlertid blitt ganske så husvarm, rett og slett så varm at den traller i vei hva enn en gjør, bare det inneholder bruk av vann. "Skal do på do? Greit jeg tar meg en trall i mens?" "Skal du vaske hendene også, ja? Jeg tar meg en trall jeg..."

Vi har dessuten også to dusjer på badet, tett i tett. Ikke spør hvorfor, da det er få som liker å dusje samtidig med andre. I hvert fall har vi to dusjer ved siden av hverandre, ganske like, bortsett fra noen skjønnhetsfeil. Den innerste dusjen har kabinettdører som ikke henger skikkelig fast. Dette vil si at en må være forsiktig idet en trør inn i dusjen, løfte døra forsiktig opp og igjen. "Gjenta prosedyren for den andre døra". Denne dusjen er ustabil også på andre områder. Når en for det første har funnet frem til en temperatur en liker, holder den seg absolutt ikke der. I stedet svinger den i fra iskaldt til skoldende varmt. Noe ambivalens ute å går? Tror kanskje det.

Den ytterste dusjen har dører som virker ca. som de skal, har et dusjhode som passer i "stativet" og gjøre fungerer ellers på de områdene som gjør den til dusj. Eneste problemet til nå er at den har vært tett en stund, noe som gjør at en må dusje full fart, før vannet renner over kanten, og i hvertfall ikke utøve noen brå bevegelser.

Det er denne, fungrende dusjen som nå snakker. Eller ikke snakker, den brummer. Og det til de grader. Bare vi tenker på å røre en eller annen duppeditt som har med vann å gjøre, brummer den... og brummer, og brummer...

For å beskrive hvor kjekk lyden er, kan jeg fortelle at på lørdag, den lørdagen jeg hadde vært på natt og derfor lå og sov litt utpå dagen, kom huseieren opp. Jeanette var så snill og satt på kjøkkenet mens jeg sov litt frempå, og det var hun som måtte takle huseierens irritasjon over lyden. Jeanette satt bak lukket dør med øreklokkene på. Når Jeanette har øreklokkene på, spiller hun mest sannsynlig høy musikk, og til tider er hun ute av funksjon og ikke kontaktbar på grunn av dette. Slik satt Jeanette på kjøkkenet og ante fred og ingen fare, mens huseieren tilsynelatende dundret inn døren og spurte irritert om hun ikke kunne høre lyden? Nei, hadde Jeanette sagt, hun hadde øreklokkene og høy musikk på. Ja, men hun måtte da vel ha hørt lyden likevel? Ehm..., nei, hun hadde ikke det... Hun kunne dessuten fortelle at hun hadde prøvd å skru den av flere ganger tidligere, men vaskemaskinen gikk, så den kom bare tilbake likevel...

Og slik har det fortsatt... Så snart vi nærmer oss toalettet, vasken, den ene eller andre dusjen eller vaskemaskinen brummer dusjen. Og ikke nok med det. I dag har den lært seg en ny kunst; den kan sprute vann, til og med når den ikke er på. Så nå både brummes og sprutes det vann der ute.

Og det måtte foreviges





Jeanettet og jeg fikk dessuten plutselige assosiasjoner tilbake til en koselig tur i dyreparken, både når det gjelder lyder og tilstrømningen av støtte :)



Hvordan kreative folk i huset stanset lyden:


Bøtta henger der enda (5. des., 15.00), og viss vi løfter den én liten cm brummes det :P
Ellers har vi det riktig så fint!

mandag 1. desember 2008

To usle uker i praksis igjen...

I dag har jeg åpnet første luka i Haribo-kalenderen min.

Tiden fortsetter i det samme uhyggelige tempoet. Hvor den blir av vet jeg fortsatt ikke.
Nå har vi bare to usle uker igjen i praksis, ikke to hele engang. Ni dager, og bare én frihelg!

Forrige uke på føden var super. Jeg har ikke tall på hvor mange fødsler jeg har fått med meg. Det som i hvert fall er sikkert er at de føder som aldri før ved fødeavdelingen i Ljubljana. Jeg husker ikke hvilken dag, men i hvert fall i løpet av en av vaktene mine ble baby nr. 6128 dette året født, samme tall de stoppet på i fjor, et år som også var et rekord-år :P Ikke verst med en hel måned av året igjen.

Helgen, eller i hvertfall lørdagskvelden og søndagen tilbrakte vi i Sodrazica, hjembyen til Maja Arko, som jobber som jordmorstudent på nyfødt og som vi har jobbet en god del sammen med. Her kan en begynne på jordmorutdannelsen på lik linje med sykepleierutdannelsen, og de har egne stillinger til avgangsstudentene, hvor de tjener 70% av det de gjør når de er ferdige. Hendig løsning med gunstige arbeidstider.

Jeg hadde vært på nattevakt, og Maja skulle på jobb til klokken 20.00 lørdagskvelden. Så vi avtalte å møtes ved stasjonen 20.30, hvor foreldrene hennes skulle komme å hente henne. Det var ufattelig kaldt ute, mye mulig grunnet at jeg var så forferdelig trett. Sodrazica ligger ca. 5 mil sør for Ljubljana, og i løpet av turen undret jeg meg over hvilket hus som ville møte oss. Dette mye på grunn av opplevelsen vi hadde da vi var med Ana hjem til hennes hus, som mer eller mindre lignet en fjøskjeller som aldri hadde hørt om ordet hygiene. Under bilturen krysset jeg fingrene for at dette ikke var slik det slovenske folket bodde. Jeg fikk imidlertid en liten støkk i meg, da Maja sa at de bodde helt i skogholtet og at de bare hadde én nabo, som attpåtil bare var innom to-tre ganger i året. Jaså, tenkte jeg... Er de litt sære likevel kanskje? Dette var imidlertid slett ikke det inntrykket jeg hadde fått av hverken Maja, gjennom mange uker, eller foreldrene, riktignok under en kjøretur på tre kvarter... Jeg krysset fingrene enda litt hardere.

Heldigvis viste det seg at det ikke fantes noen som helst grunn til å engste seg for at vi skulle måtte sove med grisene eller lignende. Det var mørkt da vi kom frem, men et stort fjell kunne skimtes da vi kikket bortover i mørket. Et høyt og bredt et... Nede i en liten dal var det mange andre hus og lys, og Maja forklarte at det var sentrum, og at vi nok skulle dit dagen etter. Nå måtte vi komme oss i hus, så vi ikke frøs. Huset var nydelig og for meg kunne det likegodt ha vært helt flunkens nytt. Vi gikk til topps og inn på Majas rom. Her skulle vi bo den natta, mens hun selv skulle ligge på gjesterommet. Det er ingen vits i å krangle med Maja, så vi gav oss lett.


Familien Arkos hus i Sodrazica. Maja kommer ut kjelleren.
Inngansdøra er rundt til venstre
:P


Utsikten fra huset. Nede i dalen ligger sentrum :)

Foreldrene hennes var kjempekoslige, og når vi kom inn i stua, ble vi servert frukt samtidig som vi fikk beskjed om å styre fjernkontrollen. Vi måtte også velge hvilken kake vi ville ha dagen etter, og ble flaue av alt oppstyret. Men etter ganske mange uker i dette landet har vi kommet til den konklusjonen at det rett og slett bare er slik folket er, utrolig gjestmilde.

Dagen etter sto vi opp kl. 08.00, spiste frokost, og trasket oss nedover til adventsmesse som begynte kl. 10.00. Etter messa trasket vi oss tilbake til huset høyt der oppe, hoppet i bilen og la ut på en liten ekskursjon i områdene rundt Sodrazica, hvorpå vi besøkte en stor bjørneinnhengning, byen Ribnica med kirke, elv og slott (noe alle byer med respekt for seg selv har), samt en kjempefin og litt spesiell kirke høyt oppe på en topp. I denne kirken skal dessuten søsteren til Maja gifte seg i juni neste år.


Det ene kirketårnet i Ribnica...

Broa som går over Ribnica-elven og leder en gjennom slottsporten
og inn i -parken
:)


Det er ikke alle som takler de bra værforandringene
her i Slovenia :S
Denne stakkaren fant vi rett innenfor slottsporten :)

Maja og meg i slottsparken...

Noe som er verdt å nevne er at Ljubljana, og noen områder rundt, er kjent for tåke... Her kan det være helt klart i det ene øyeblikket, og i det neste kan en se tåka komme i en heidundrende fart før den legger seg tykk som...ja, tåke :) Dette varer imidlertid ikke lenge, og den er borte like plutselig som den kom... Dette skjedde også i Sodrazica. I det ene øyeblikket kunne en se dalen utav stuevinduet helt klart, i det neste kunne det like gjerne ha vært en hvit eng som lå der og strakk seg, før dalen få sekunder etter var tilbake.

Klokken 13.15 var vi tilbake akkurat i tide til lunch, som i grunn er middag, og som bestod av sjampinjong-suppe til forret, potetstappe med kjøtt og salat og løksaus til hovedrett og fruktcoctail og kake til dessert.

Etter måltidet slappet vi litt av, før ekskursjonens andre del var i gang. Nå tok vi for oss Sodrazica sentrum, et lite sentrum som blant annet inneholdt kirke, barnehage, barneskole, apotek, minisykehus (forsto ikke helt hvordan de brukte det...), bakeri, dagligvare og post med bank.

Klokken tikket seg sakte, men sikkert avgårde og klokken 17.00 tuslet vi oppover mot huset igjen. Her tok vi farvel med foreldrene til Maja, og vi fikk presanger(!).
Jeanette og jeg fikk en pose hver med diverse treredskaper og figurer i... Kjempesøte... Området er kjent for å ha mye handlagte redskaper og figurer, og vi har herved minner herfra.

Vi var ikke altfor sent hjemme, men trøtte, slitne og kalde drøyde vi det ikke så altfor lenge før vi la oss under dynene og slukket lyset klare for en ny uke.