fredag 29. januar 2016

Brikkeplassering

Store brikker holder på å falle på plass. De siste ukene har prosjektsidene mine vært i stadig endring. Prosjektsidene er "mine" nettsider hos organisasjonen, hvor jeg blant annet har en oversikt over visumregler, forsikringer, pakketips, guide om Filippinene og kontaktinformasjonen til flere av de som har ansvaret for meg under oppholdet. Her har jeg også en litt mer utfyllende beskrivelse av prosjektet jeg skal være del av og ikke minst har jeg også ventet på at informasjon om vertsfamilien min skulle legges inn.

Etter å ha lest tidligere frivilliges beskrivelser av vertsfamilier hadde jeg formet meg en forestilling om at alle familiene huser tenåringer som ikke lar de frivillige være i fred og som elsker å dra de med ut for å vise frem det byen har å by på. Lille julaften, i det jeg passerte fjellagshytta i jakten på julesnøen, kom mailen med beskjed om at jeg var tildelt vertsfamilie. Jeg smilte og lo for meg selv mens jeg leste om den kulturelle småbarnsfamilien, som også huset den eldre badmintonspillende tanta på 83 år. Det dukket aldri opp noen tenåring i beskrivelsen og jeg begynte straks å se for meg 83-åringen og jeg ute på oppdagelsesferd.

For en tid tilbake var jeg innom sidene for å se om det var noe nytt. Jeg ble lettere satt ut da jeg oppdaget at prosjektbeskrivelsen ikke var til å kjenne igjen. Jeg ønsker å se på meg selv som relativt fleksibel og tilpasningsdyktig, i hvert fall etter at jeg har fått ytret egen vilje og mening, men helt ærlig går nok sannheten meg ofte en god gang vedrørende akkurat de egenskapene. Noen uforutsigbarheter krydrer hverdagen, men jeg setter også pris på at det som er forutsigbart ser til å holde seg slik. Heldigvis så det hele ut til å være kortvarig da den opprinnelige beskrivelsen var tilbake noen dager senere. En gang skal jeg lære meg å slippe kontrollen. Det var en gang...

For et par uker siden fikk jeg en litt rar venneforespørsel på facebook. En godt voksen dame fra Bogo City, med et navn jeg ikke kjente igjen fra noen sammenheng, verken administrativt, prosjektplassering eller vertsfamilie. Utseendemessig virket hun å være en god del eldre enn den småbarnsmoren jeg hadde forestilt meg, og hun kunne da heller ikke være 83-åringen som skulle lære meg å leve livet i Bogo... eller?

Tidlig forrige uke falt også de brikkene på plass. Venneforespørselen viste seg nemlig å komme fra den nye vertsmoren min, Bella, på femtito, og forestillingen om at badminton visstnok holder deg evigung brast! Bella er enke og har tre barn. De to eldste jentene jobber og studerer i Cebu City og vil nok ikke være så mye hjemme i Bogo, men den yngste gutten på tretten bor fortsatt hjemme. Bella er lærer og har en hanekamp-arena(!) som nærmeste nabo. Plutselig var den forestilte vertsfamilien på plass, med hanekamp-arena, tenåring mente jeg, og det hele.

Som sagt, brikkene faller på plass litt etter litt. Prosjektplassering, vertsfamilie, litt neglebiting, avtalt fraværsperiode med meget samarbeidsvillige sjefer, flybilletter, mer neglebiting, forlenget reiseforsikring, uthenting av malariaprofylakse og en noe avskrekkende gjennomlesing av mulige bivirkninger (stort hårtap og hallusinasjoner festet seg som lim i hodet mitt), vaksinasjoner og heldigvis få bivirkninger, samt daglig scrolling i TripCase, en reise-app etter mitt hjerte, kan nevnes som noen av disse. Siste jobbehelg og kveldsvakt på flere uker er unnagjort, og jeg? Jeg skal forsøke å holde fokus en siste uke på jobb.




onsdag 13. januar 2016

Litt om hva og hvorfor

Når været ute ser ut som dette...


...er det en ganske deilig følelse å se nedtellingsappen telle riktig vei!


Jeg tenkte at jeg ville skrive litt om reisen så langt, selv om jeg fortsatt sitter rimelig trygt i min egen sofa - under ullpleddet.

Det hele begynte for ganske nøyaktig et år siden. Egentlig har jeg over en periode på flere år hatt lyst til å reise utenlands, men det har aldri blitt til at jeg har tatt prosessen videre. Det at jeg sitter med fast jobb, forpliktelser her hjemme, og lån både i den ene og andre banken, har vært faktorer som raskt har stoppet dagdrømmene fra å vandre avsted. I tillegg virket det også noe vilt å skulle reise på egenhånd til et fremmed sted og kultur. Jaggu meg er det rart hva en får til om en snur litt om på egen innstilling, og ved å lese tidligere frivilliges erfaringer våknet drømmene til live igjen.

Det finnes flere veier å gå om en vil oppleve verden, alt etter hva en er ute etter. Jeg brukte flere uker på nettet i søk etter organisasjoner som kunne passe meg og mine ønsker, og ikke minst som virket pålitelige. Jeg hadde ønsker om at organisasjonen hadde klare retningslinjer for drift og økonomi, at den var velkjent og at det var lett å få tak i kontaktpersoner. Flere faktorer førte til at valget til slutt falt på Projects Abroad, som du kan lese mer om ved å trykke på linken.

Vi som reiser ut frivillig vil nok alltid ha ambisjoner om unike opplevelser og egen utvikling og vekst, men det er vel så viktig å se forbi behovet for selvrealisering om innsatsen også skal komme andre til gode. I valg av organisasjon satte jeg stor pris på at PA var klare på at prosjekter ofte startes i en større eller mindre krisesituasjon, og da mer enn gjerne med en majoritet av frivillige hender fra alle verdens kanter. Videre pekes det imidlertid også på at de alltid har en målsetting om at driften helt eller delvis skal overtas av lokale krefter. Fokuset gjennom frivillig arbeid bør derfor være å drive hjelp til selvhjelp, slik at ingen prosjekter gjøres avhengige av frivillige, men ikke minst også på å knytte relasjoner og utveksle kunnskap og erfaringer på tvers av kulturer. Vinn-vinn!

Syk og lettere redusert møtte jeg opp på et møte med organisasjonen i Stavanger i mars. Heldigvis lot jeg ikke dagsformen den dagen være avgjørende for om dette ble mer eller mindre spennende. Det var flere forskjellige prosjekter og destinasjoner som fristet etter hvert som møtet gikk mot slutten, og mindre spennende ble det ikke av at det var en tidligere frivillig tilstede, som villig fortalte om sitt opphold i Ecuador. Hvem kan vel nekte for at øybevaring på Galápagos høres eksotisk ut? Eller hva med Regnskogbevaring i Amazonas?

Jeg har ført lister over for og imot, googlet destinasjoner på de fleste av jordens kontinenter til det hele var en suppe av bilder og ord, og jeg har konferert med venner og familie. Jeg tar ikke sikte på verken Galápagos eller Amazonas, eller haibevaring(!) på Fiji for den saks skyld. Etter mye om og men bestemte jeg meg for at jeg ønsket å bygge på den kompetansen jeg har, og dermed ble det til at jeg valgte medisinprosjektet i Bogo City på øya Cebu, Filippinene. Ved å trykke her kan du om ønskelig lese litt av prosjektets hovedtrekk.

mandag 4. januar 2016

Nytt år, nye muligheter

Det å ønske godt nyttår er vel ganske innafor i disse dager. Når dette innlegget skrives har vi vel og merke ikke kommet lenger enn til midten av desember 2015, men etter planen kommer det ikke ut før etter at vi har bikket 2016. Årsskiftet regner jeg med blir feiret på vestlandsmåten med familie, venner, god mat, skåling, selskapeligheter, raketter og mest sannsynlig stiv kuling og regn. Man kødder ikke med tradisjoner.

GODT NYTTÅR 
og de beste ønsker for deg og dine!

Mine tanker rundt det nye året akkurat her og nå lar seg vanskelig beskrive. På telefonen har jeg en nedtellingsapp som i dag viser 56. Femti-seks. De er nesten to måneder, men tallet fikk plutselig en betydning mer lignende "i overmorgen". Derav trangen til å la fingrene fly over tastaturet litt.

Denne bloggsiden ble opprinnelig startet i forbindelse med praksisstudier i utlandet høsten 2008. Bloggen skulle da ha en dagbokfunksjon for meg selv, så vel som et oppdateringspunkt for familie og venner. Siden praksisstudienes slutt har det knapt vært aktivitet på siden, og jeg har den siste tiden brukt tid på å renske opp i mindre seriøse innlegg. Bloggens utseende og oppsett er utdatert og så å si ikke endret siden sist. Jeg akter imidlertid å la det være akkurat slik det er. Målet er ikke å nå blogglistetoppen med den feteste headeren, de beste oppskriftene, verken innen mat eller strikk, eller en interiørinteresse ut av en annen verden. Lite trolig er det også at jeg kommer til å lire av meg de mest politisk korrekte ytringene, eller friste på meg et av disse debattangrepene som stadig dukker opp i avisene. Målet er nemlig så lite og enkelt som å ta bloggen med ut på et nytt krøllete eventyr.

Året 2016 har allerede en god stund hvisket at det kommer å bli et innholdsrikt år. På jobbfronten er kommunen midt i en, om ikke flere omorganiseringsprosesser. Streken for disse virker ikke å være påtenkt enda, og hår kommer med stor sannsynlighet til å bli grå. For meg bringer omorganiseringsprosessen med seg både endring av geografisk sone og en hel del nye kollegaer. Det blir både spennende og utfordrende.

Omorganiseringen føles for tiden som et eventyr, og prosessen i seg selv er spennende, men det kvalifiserer ikke til gjenopplivning av bloggsiden. Det som imidlertid får bokstavene til å spre seg over bloggen igjen er at 2016 også er året som skal gjøre opp for manglende ferie og sommerdager i 2015.

Den 7. februar vender jeg nesen mot Filippinene for å bidra med frivillig arbeid innen medisin. Per dags dato vet jeg ikke i hvilken grad det eksisterer internett i området hvor jeg skal bo, men jeg tenker likevel å få tanker og grublerier ned på papiret. Oppdateringene her på siden får heller komme når muligheten byr seg.

Velkommen til den som skulle ønske å følge med.

Til informasjon så viser nedtellingsappen 34 (!) i dag. Sommerfuglene kommer visst tidlig i år.