Silent night!

"En stjerne skinner i natt"

Denne helga har jeg hatt bakvakt natt til lørdag og søndag. Lørdags morgen ble jeg vekket av en kjent lyd og spratt ut av senga nesten før øynene var åpne. Hva? Brøytebilen? Snøøø?

Jovisst var det brøytebilen og jammen meg var ikke snøen der også. Bakvakttelefonen hadde vært stille hele natta, men klokka 07.00 ringte den og jeg fikk en god unnskyldning til å gå ut i snøen tidligtidlig. Skal vi endelig få en hvit jul?

For å slippe og måtte stå opp tidlig for å levere bilen tilbake til dagvaktene i dag, leverte jeg den likesågodt i natt, på vei hjem fra besøk på Vea. Ingen i vårt hus er kjent for å slenge hele natta, så i tilfelle alarm hadde jeg vår bil stående. I de tidene jeg leverte bilen var det alldels nydelig ute. Det var helt stille, opplett og ikke minst såpass kaldt at slapset hadde frosset igjen. Fantastisk! Mens jeg gikk hjemover ergret jeg meg over at jeg ikke hadde kameraet med meg. Det var så mange rare, snødekte trær langs veien. Trær blir liksom ikke helt det samme når det er skjult bak og under en hvit puddermasse.

Da jeg kom hjem til et sovende hus, listet jeg meg (i hvert fall så godt jeg kunne) inn på rommet og hentet kameraet, før jeg like så godt tok turen ut i natta igjen.



Winter Wonderland



I'm dreamin' of a White Christmas









My "street"

Kjære nattevakter

I kveld setter jeg kursen mot målet ca. 2 mil nord for å jobbe natt, og jeg kjenner at kroppen stritter litt i mot - selv om jeg gleder meg ekstremt til å komme tilbake til knøttene på nyfødt!

Det kreves jaggu meg noen spesielle mennesker for å jobbe natt, og at det sliter på kroppen kommer frem i flere og flere studier. Spesielt studier gjort av kvinner som i helseyrker går en god del natt, da de enten har rene natt-stillinger, eller også går i tredelt turnus med en god del netter innimellom vanlig dag- og kveldsvakt. Det har kommet frem at kvinner som har jobbet en  betydelig andel nattevakter, og av den grunn har jobbet mot den normale døgnrytmen, har en betydelig større sjanse for blant annet å utvikle brystkreft. I noen land (ikke i Norge) ser en faktisk en så klar sammenheng at brystkreft hos kvinner som har jobbet i oppimot 20 år på natt, blir regnet som en yrkesskade. Jeg håper vi snart kan ønske Norge velkommen etter om lignende tall også finnes her.

Det finnes selvsagt kvinner som ønsker å jobbe natt, og som denne ordningen passer best for eksempel med tanke på familieliv. 

For min del derimot? No way! Jeg er absolutt ikke noe natt-jobbe-menneske, og kroppen min roper dette flere ganger i løpet av vakta; ca. kl. 01 - 02.00 har jeg som regel en fryser-meg-nesten-ihjel-periode etterfølgt av en herlighet-så-varmt-det-ble-periode. Dette gjentar seg rundt 04.00 og nå begynner jeg som regel også å føle meg uggen og dårlig. Dårlig som i at kroppen ikke fungerer, vondt i magen, skjelven og uvel. Rundt en time senere begynner jeg å se lyset i enden av tunnellen og kan nesten ikke vente til første mann...vel... kvinne... på dagvakt dukker opp rett over 07.00. O' glede stor!

Den gode følelsen av å ta av seg uniformen 07.30 (som jeg forøvrig føler jeg har hatt på meg i tre døgn -minst) kan ikke beskrives. 

Dere nattevakter, kvinner og menn, i ulike yrker... dere er RÅ og jeg håper dere vet det!

GOD VAKT/GODT SKIFT

"The Notebook"

Siden jeg hadde fri i dag og ikke hadde noe spesielt på agendaen denne regnfulle dagen, bestemte jeg meg for at det var på tide å se en av de filmene jeg har hatt liggende en god stund, men altså enda ikke rukket og sett. Valget falt på "Dagboken" fra 2004.

Det skal ikke særlig mye til før jeg slipper tårene løs, så nå sitter jeg altså her, undrende med rødsprengte øyne.

Noe av det første jeg jobbet med var eldre mennesker som hadde en eller annen form for demens. Jeg husker at jeg, noe jeg forsåvidt også fortsatt gjør, undret meg mye over hvordan hukommelsen deres bare kunne spille dem et puss. Hvordan alle minnene ikke lenger var så lette å dra frem som hos oss andre, og at de sakte, men sikkert, forsvant som de menneskene de hadde brukt hele livet på å bli.

De forsvant som de menneskene barna deres hadde lært å kjenne som mor eller far, og som de menneskene barnebarna kjente som bestemor eller bestefar. De forsvant fra seg selv som den personen de var, spesielt i voksen og godt voksen alder. Tenk hvor mye tid som brukes i hvert liv til å samle minner, og hvordan disse bare svinner hen... Hva tenker de på?

Den demente har oftest ikke samlet minner alene. En har gjerne vært gift i mange tiår og samlet sammen med en ektefelle. Derfor vil det ofte også være seg slik at det gjerne sitter en halvpart igjen med alle minnene i behold, samtidig som denne ser hvordan mye av det vakre de skapte sammen blir mer og mer utydelig for den andre.

Den staute karen som ga slipp på alt, da det var deg han ville ha. Den nydelige jenta som ikke brydde seg om du hadde penger eller ikke, da det var deg hun ville ha. Det livet dere delte sammen, den dagen dere gifet dere, barna dere fikk, det dere så, hørte, smakte, kjente, luktet, opplevde, lo og gråt av...

Livet -sammen...

Hjertet slår, men innerst inne føler en at en har mistet personen. Den personen som en har kjent i en liten evighet, er ikke mer. En er alene om alle minnene og har ikke lenger den andre til å mimre sammen med. Jo, hjertet slår, men minnene er så langt borte...

Les til meg fra denne boken, og jeg kommer tilbake til deg...

INNLEVERT :S

I går kveld redigerte jeg bacheloroppgaven for siste gang og brant den over på CD.
I dag tok jeg bussen opp til skolen kl. 10.00, skrev ut oppgaven og leverte den inn i ekspedisjonen. Det var en skummel opplevelse, og jeg kjenner faktisk at jeg fortsatt er en smule nervøs på grunn av dette. Det er nå jeg angrer på at jeg ikke lot noen utenforstående lese den før den ble levert.

Vel, vel... den er levert og til sommeren skal jeg ut å jobbe som sykepleier på egenhånd.

Nå venter de to siste praksisperiodene. Så å si i 16 uker i strekk skal jeg nå være i praksis. På mandag begynner jeg i hjemmetjenesten på Åkra-Sør og etter åtte uker skal jeg til helsestasjonen for rusavhengige i Kopervik.

Get the party started!

Bachelorskriving 2 (the follow-up)

Det er fortsatt bachelorskriving det går i, men jeg er nå inne i den siste uka. På fredag må den leveres, noe jeg gruer meg veldig til, da det ikke akkurat er orden i kaoset enda... Men det skal det bli. Bare vent.

Vel, jeg skulle i grunn ikke si så mye... Ville bare si at jeg er i live. Lettere frustrert, irritert, lei av å sitte på dataen, engstelig for oppgaven og blablabla, men i live.

Bachelor

...det er det det går i for tiden, og jeg skal så smått innrømme at jeg er litt lei nå. Det er ikke det at emnet er kjedelig, heller det motsatte, men jeg (inkludert rompa, ryggen og beina) synes i grunnen ikke noe om dette stillesittende PC -livet.

Igår gjorde jeg nesten ingenting på oppgaven og som vanlig fikk jeg veldig dårlig samvittighet på grunn av dette. Dagen i dag skulle igjen brukes til skriving, og frem til nå har den også det. Jeg har lest gjennom artiklene en gang til, fått enda noen nye perspektiver på visse områder, og skrevet ned det jeg senere tror jeg får plass til å ta med i oppgaven (det heter seg vel heller slik at vi MÅ ha plass i oppgaven).

Jeg har leiligheten for meg selv i dag. Det hadde jeg også på mandag og i går, da mormoren til AL døde på mandagskvelden. Dette var veldig trist, til og med for meg som ikke engang er i familie. Den siste tiden har jeg hørt på mye av det AL har å si om deres besøk på sykehjemmet. Jeg kan ikke forstå at en sykehjemsavdeling i Norge kan få seg til å virke som om den kun har ødelagte skinner å gå på. Det er ikke få gangene jeg har sittet å hørt på hva hun har fortalt, og at det hun har fortalt har skremt, irritert og gjort meg både sint og trist.

Jeg har ikke selv opplevd å ha noen på dette sykehjemmet. Jeg har heller ikke opplevd hvordan det er å jobbe der, men gjennom beskrivelser fra flere har jeg likevel dannet meg et bilde av avdelingen, og dette bildet er et eksempel på hvordan en sykehjemsavdeling for meg absolutt ikke bør være.

Et opphold på sykehjem blir av mange siste stopp før livet er over. Dette oppholdet bør derfor være en fin erfaring både for pasienten og de pårørende, uavhengig av hva pasienten heter eller grunnen til at de er der. Den siste tiden av et menneskeliv kan oppleves vanskelig og trist. En vet det går mot slutten, og en prøver gjerne å holde igjen litt av det kjente og kjære, samt skaffe seg gode minner i sluttfasen.

Det å ha en i nær familie på sykehjem er en påkjenning. Hvordan kan da noen bare unngå å vise pasienten og pårørende den respekten de fortjener? Hvilket lys setter dette dem i nå når alt er over? Og hva gjør det med dem som ikke vet hvordan en skal imøtekomme pasienter og deres pårørende med respekt? Bare unngår en det fremover også? Bryr en seg bare ikke om hvordan en skal behandle medmennesker?

I grunnen er jeg glad jeg ikke har erfaring fra denne avdelingen. Jeg er glad jeg har erfaringer fra en annen avdeling, hvor jeg har sett at respekt og imøtekommenhet blir satt på et høyt plan og er noe som prioriteres.

Til alle pleiere, enten du er sykepleier, hesefagarbeider eller assistent, nyutdannet eller erfaren, husk at pasienten er i fokus, og at denne skal respekteres sammen med pårørende!

Det ordner seg for snille jenter

Jeg har vært førerhund i dag! Det vil si at jeg ble hentet av Hege og lille Sindre kl. 08.20, da Hege skulle til øyenlegen på sykehuset. Hun hadde fått beskjed om at hun ikke ville være i stand til å kjøre hjem igjen på egenhånd, så da øynet jeg mulighetene for å prøvekjøre ny bil.

Etter en liten stund i fjerde etasje på sykehuset bar det avgårde til Oasen og shopping. Først besøkte vi Kamilla på kafeen, og valset rundt og innom mange butikker før vi begge brukte en formue på H&M.

Da vi var på Clas Ohlson fikk jeg en KJEMPEKJEKK telefon. Det var seksjonslederen på nyfødtavdelingen i Haugesund som ringte, da jeg kontaktet henne i går angående bacheloroppgaven min. Jeg fortalte henne hva oppgaven min går ut på, samt det at jeg kunne tenkt meg å oppleve/observere en nyfødtavdeling på et norsk sykehus en dag, for sammenligning. I dag ringte hun altså for å fortelle at det ikke var student på avdelingen på torsdag og fredag, og at jeg fint kunne få komme opp da. OG IKKE NOK MED DET! Videre spurte hun om jeg kunne tenke meg et ferievikariat der også :O Jeg? Jobbe på nyfødtavdelingen i sommer? Det finnes vel knapt noe jeg vil stå opp kl. kvart på fem om morgenen for å gjøre, men dette er verdt det!!