torsdag 30. oktober 2008

Når det unormale blir normalt

De små nurkene på nyfødt har messet med hele oppfatningen min av hvor små/store fullbårne nyfødte er. Jeg har ei tulle på rommet "mitt" som jeg nå oppfatter som gjennomsnittelig med tanke på størrelsen på fullbårne nyfødte. Problemet er bare det at tulla i dag veide 1890g og er 44 cm. For en stund tilbake hadde jeg sett at hun er liten, men hjelpeste hvor raskt de små er blitt "normale" og veldig håndterbare.

Vi lurte oss inn på et av de rommene hvor de aller minste normalt ligger. På rommet lå det en "kjempebaby". Jenta var født i går og vi kunne ikke raskt nok komme oss til "tallene" hennes for å se hvor stor hun hadde vært. Hun måtte da ha vært veeeldig STOR. Joda, usle 50 cm og 3160g. Er det mulig?

I begynnelsen var de små litt skumle å håndtere... nå er det de vi kan håndtere med en hånd som er de greieste...

tirsdag 28. oktober 2008

Lite nytt

Jeg er fortsatt på godfot med de små, og har ikke tenkt meg derifra med det første. I hvert fall ikke lenger enn rett ut til fødestuene.

I dag regner det på andre dagen og jeg føler meg som hjemme. Jeg har dessuten kjøpt noen julegaver og annet småputtel, som nok må sendes hjem før jeg reiser herfra. Jeg må uannsett sende hjem en eske, så hvorfor ikke legge litt tyngde og størrelse i det? Bøkene jeg skal sende hjem veier ganske mangen kilo, og vi har funnet ut at det alt i alt blir billigere å sende hjem enn å betale overvekten. I hvert fall siden vi faktisk skal gjennom to innsjekkinger med overvekt. Ukene bare flyr avgårde, og vi sliter litt med å få tiden til å gå opp. Det vil si at på kveldene har vi i grunn mer enn nok av tid, men det skulle vært mulig å samle opp den tiden vi har da til en hel dag.

Vi har enda ikke vært i Bled, eller store deler av østdelen av Slovenia i det hele tatt, men skal nok klare det. Vi har heller ikke begynt på prosjektplanoppgaven, men skal nok klare det også... eller? For å si det på en annen måte må oppgaven gjøres før eller siden, og siden vil si i juleferien, så jeg tror jeg skal manne meg opp til å gjøre den i løpet av disse ukene.

torsdag 23. oktober 2008

♥ NICU ♥



Nå har jeg vært på nyfødt-avdelingen i tre dager og eeelsker det! I begynnelsen var det litt skummelt, for i grunnen er "normale" nyfødte mer enn små nok, men etter hvert har størrelsene plutselig blitt grei å håndtere. Nå går stell og matinger av de små nurkene ganske så bra, og hvem kan vel ikke stå å se på de herlige nøstene time etter time.

Bygget vi er i er ganske nytt og moderne med godt lys og gode arbeidsforhold. Avdelingen har seks senge-/kuvøserom. De aller minste/sykeste har okkupert to litt større rom, der det er ca. 6 kuvøser på hvert rom. De litt større har også to rom, hvor de ligger blandet. Noen ligger i varmesenger og andre i kuvøser. Noen bruker dessuten også kuvøsen bare for varmens skyld, og kunne fint klart seg uten. Slikt er fin informasjon, da alt blir mye mindre skremmende da. Foreløpig er det her vi befinner oss disse første ukene. De to siste rommene har også en fin blanding av senger og kuvøser, men her er det mest senger, og her er babyene også litt større og sterkere.

På "mitt" rom er det per i dag seks babyer fordelt på fire kuvøser og en seng. Jeg har faktisk trillingjenter på rommet mitt, enda ei lita tulle og to tøffe gutter. To av trillingene ligger i samme kuvøsen, mens den tredje og minste ligger for seg selv. Alle har mye mørkt hår og de søteste øynene.
 Trillingene er født rundt uke 31 og ligger rundt 1,3-1,5kg. Alle tre drikker allerede godt av flaske og kommer nok til å vokse seg store og sterke på et blunk. Dere skulle sett den minste da vi vasket henne i morges. Hun bare lå og slappet av og nøt det. Skrikingen tok den mellomste søstera seg av, da det ikke var særlig gøy å bli våt. Selv om de er ganske små går det helt greit å ta i dem. De blir faktisk ikke ødelagte. Den andre tulla er ca. like gammel som trillingene, men har ikke godt nok utviklet suge og svelgerefleks. Denne tulla får derfor mat gjennom en sonde som er lagt ned gjennom munnen. Tulla er veldig aktiv og tar stadig tak i og river av elektroder og annet som er festet til kroppen. Ellers har vi også en ganske liten gutt som ligger og koser seg inne i kuvøsen sin. Jeg husker ikke i hvilken uke han ble født, men han er en god del mindre enn jentene. Vi har også enda en gutt. Han er over 2kg og dermed ganske stor, men han har en sykdom som gjør at han har mange hematomer over hele kroppen.

I løpet av disse tre dagene på nyfødt har jeg sett virkelig glede flere ganger. Alle burde få se en mor få barnet sitt inntil seg for første gang. Det er et syn. Og gjett om de er stolte. Det er like koselig å se hver eneste gang!

Den minste babyen på avdelingen er rett under 600g nå og enda litt skummel å se på. Jeg lurer meg imidlertid innom likevel, bare for å se...

På samme rom ligger også en jente som ble født i uke 24. Nå er hun litt over to måneder og har vokst seg mye stor. Når jeg ser på henne, og tenker over at hun er to måneder, er det litt rart å tenke på at det enda er ca. 8 uker til hun skulle ha blitt født... Verden er rar, men fantastisk




tirsdag 21. oktober 2008

Roadtrip

Det går fortsatt sport i å stå opp før fuglene her i gården og på søndag tok vi oss en roadtrip rundt i vestlige deler av Slovenia.

Anna, som også bor i huset her, hadde lyst å ta oss med og vise den delen av Slovenia som hun likte best, og vi er mer enn gjerne med på slikt.

Kl. 09.00 var vi i gang, vi, tyskeren og Anna. Først kjørte vi en times tid til Annas hjemlandsby. Anna bor på en liten gård, der de lager sin egen mat, med vekt på ost (klarer ikke å tenke på den mer), mint-juice (ikke altfor god) og brød (med mystiske grønne prikker som jeg er ganske så sikker på at ikke skulle være der). Tilhørende gården har de hunder, katter, kyr, geiter og høns. Alt i alt var det en ganske sjarmerende landsby, men jeg tror ikke jeg tar altfor hardt i om jeg sier at den lå 40-50 år tilbake i tid. Huset var fint på utsiden, et fint stort landsby-hus i lys mur og mørkt tre. En kan ikke akkurat si at ut- og innsiden sto i stil. Gangen var kjempefin, men det stoppet der. I første etg. hadde de en liten stue med gamle møbler og en STOR murovn på ca. 9 kvm der de laget og varmet opp egne brød. Fra stua kunne en gå inn på et kjøkken der de hadde en stor komfyr med en stor gryte med melk i. Dette skulle bli mer ost!

På tross av at vi sa at vi nettopp hadde spist frokost måtte vi sette oss ned ved bordet, hvor vi ble servert ost (jaiks), brød (jaiks) og hjemmelaget mint-juice (jaiks). Vi måtte klare å holde ansiktsutrykkene mest mulig nøytrale, mens husdyrene svinset mellom beina våre.

Vi kom oss etterhvert avgårde og Anna tok oss med til en mystisk innsjø. En vet visstnok bare hvor deler av vannet i innsjøen kommer fra, men opprinnelsen til det meste av vannet er ukjent. En vet heller ikke hvor dyp innsjøen er, ei heller mange av grottene og hulene som går ut fra innsjøens senter. Mange liv har gått tapt i søken på å finne ut hvor dypt innsjøen og grottene går, og til nå har en funnet ut at den går i hvertfall 83m. Lenger har ingen kommet tilbake i live og rapportert om.
Det sies at om det regner i en uke kan innsjøen visstnok inneha geysir-egenskaper!


Den mystiske innsjøen

Forklaring til innsjøen


Høst

Etter den mystiske innsjøen kjørte vi et godt stykke til en annen visstnok ganske kjent innsjø. Innsjøen har den mest utrolige grønnfargen, og jeg har aldri sett maken før. Her ble vi nesten angrepet av en gjeng med ender, men heldigvis var Kan (hunden til Anna) der, og fikk jaget dem ned i vannet igjen.


Fine innsjøen i en kjempefin farge


Crazy-ducks!

Anna ville også ta oss med til en kjent elv, som visstnok hadde den samme fine fargen som innskjøen (samt at de også hadde filmet der under innspillingen av Narnia). Vi kjørte langs alpene, og hadde høye fjell rundt oss hele tiden. For en natur!


Elv i området hvor de har filmet under innspillingen av Narnia
Alpene i bakgrunnen

Den klare elva renner ut i den fine grønne

Den fine grønne elva





Nå var mange timer gått, og vi var tre timer fra Ljubljana. Vi bestemte oss for å spise på en lokal restaurant, før vi begynte hjemturen. På hjemturen svippet vi dessuten også innom Italia, men bare for en kort stund rett over grensa.

Andre veien neste uke?

lørdag 18. oktober 2008

10. evropski dan darovanja in transplantacij - Den 10. europeiske donasjons- og transplantasjonsdagen!

Denne lørdagen representerte Jeanette og jeg fedrelandet ved den europeiske donasjons- og transplantasjonsdagen! Eller...representerte og representerte fru blom. I hvert fall var vi de eneste fra Norge der, da ingen av de inviterte personene rundt Norges styrebord hadde tatt seg tiden til å komme. Sestra Mirjana Calic huket oss til denne eventen allerede første dagen på nefro, og i dag var altså dagen kommet.

Her i huset tar vi ingen hensyn til om det er helg eller ikke, og vi var oppe kl. 07.00. Klokka 08.30 sto vi klare utenfor Hotel Lev og ventet på vår kjære sestra Mirjana Calic, som kom heseblesende i en taxi i siste liten. Hun hadde nemlig blitt oppringt iløpet av natten med beskjed om å møte på jobb. Dette på grunn av at det var et organ som matchet en av hennes mange mottakere tilgjengelig. Hun hadde da faktisk vært med på en transplantasjon på selveste transplantasjonsdagen, og det før hun møtte oss 08.30. Er hun transplantasjonssjefen eller?

Inne på hotellet samlet vi oss i en liten sal, der vi fikk foredrag fra fire pasienter om sine synspunkt- og vinkler på det å være transplantpasient, både før og etter tranplantasjonen. Det meste foregikk på slovensk, men vi fikk oversatt det viktigste. Denne delen var kjempeinteressant og koslig, da det var en fin blanding av foredrag, film, dikt, sang og musikk, for ikke å glemme Presidentens tale. Ja, for vi har nemlig vært i same lille rom som den slovenske presidenten!

Etter denne delen, som ca. tok en time møtte vi Mirjana ute i aulaen, hvor vi ble presentert for mange mennesker, før vi gikk mot Tivoli Park. Her ble vi presentert for enda flere mennesker, og takket være at Mirjana kjenner alt og alle hadde vi plutselig fulle veskene av alt mulig rart. Nærmere fortalt endet vi, uten å betale noe som helst, opp med tre forskjellige t-skjorter, en college-jakke, buttons, yoghurter og masse gratis mat, inkudert en herlig buffé oppe på Tivoli-slottet, som det er bilde av nedenfor. Her ble vi forsåvidt også presentert for presidenten i European Transplant Organisation. Vi tok oss en dag og menget oss med finfolket.

Nå skal vi straks avgårde på en liten del av kveldsopplegget av arrangementet; en messe i Ljubljana Cathedral, også kalt St. Nicholas Cathedral. Så får vi sett den også.



Sestra Mirjana Calic




Her kan dere også se bilde av Jeanette og meg i de veldig oransje college-jakkene våre.



Som en del av opplegget var det lagt inn en 8 km joggetur eller en 2 km gåtur. Vi valgte den siste da vi ikke var helt klar over dette da vi kledde oss i morges. Vi var heller ikke helt klar over at temperaturen ikke ville stige mer utover dagen, noe som etter en liten stund resulterte i at Jeanette fint måtte tre vottene sine på føttene for å hindre dem i å knekke av når hun gikk i tynn strømpebukse og ballerinasko.




Og så over til noe litt annet... Hun vi leier hos spiller piano, og noen kvelder ligger jeg bare i senga og hører henne spille den ene fine sangen etter den andre. På konferansen i dag fikk vi høre en kvartett spille kjente sanger på strykeinstrumenter, og jeg kom helt seriøst på gråten. Dette hadde kanskje noe med at den første sangen var Beatles' "Yesterday" i en svært så melankolsk innpakning. Så kom vi til messen og orgelet i katedralen begynte å spille til koret, noe som resulterte i frysninger over hele kroppen.

fredag 17. oktober 2008

Vi savner faktisk regn og vind

Jeg tror bare det er slikt som skjer når en er norsk i et sør-europeisk land hvor det så å si verken blåser eller regner. Vi er bortskjemte her nede!

Vi har nå vært her i knappe fem uker og har ikke sett, hørt eller kjent noe spesielt til verken regn eller vind. I det vi landet var det ni grader og pøsregn, noe vi der og da valgte ikke å ta til oss i ren frustrasjon over at været hadde følgt oss fra Norge. Regnet stoppet raskt og jeg tror faktisk vi bare har hatt regn én enkelt gang etter dette. Det skal sies at dette var den dagen det atter landet karmøybuer i Ljubljana.

Gradestokken har vært noe gjerrig med varmen sin og den uka vi kom var halvparten av innbyggerne i Ljubljana forkjølte på grunn av det plutselige temperaturfallet. Temperaturfallet som tilfeldigvis ankom byen samtidig som de to søte, norske sykepleierstudentene! Godtroende som vi er, trodde vi på de lokale som sa at temperaturene nok ville stige litt igjen før høsten kom og sparket sommeren på dør. Det var jo tross alt bare september!

Temperaturene har latt vente på seg, men rundt forrige uke hadde vi noen rare dager med kulde og frost om morgenen og trykkende sommervarme om ettermiddagen. Jeg skal innrømme at den første og kanskje også den andre dagen med den varmen var fantastisk, selv om vi hadde rundkledd oss om morgenen og måtte bære halvparten av klærne hjem igjen. Etter hvert ble det bare irriterende med disse vær- og temperaturforskjellene. Hvordan kler en seg for slikt vær? Og dessuten var det hardt å komme fra garderobene, som holder minst 45 kjempevarme grader og rett ut i solsteiken.

I går sa sestra Carmen (på gastro) at det var meldt regn den dagen. Vi kikket forundret på hverandre før vi kikket ut av vinduet. Det hadde ikke regnet på en stund, og for min del var grå himmel ikke lenger ensbetydende med et sikkert regn-skyll. I det vi går ut fra sykehuset blåser det litt, noe vi straks legger merke til, og var det ikke også en dråpe jeg kjente der?

Mens vi går mot bussen er vi i mye bedre humør enn vi var tidligere i uka, under solsteiken, og konkluderer med at det må være at sola er gjemt bak et lettende lag med skyer. Etter enda noen meter i en svak motvind som blåser alt håret som har falt ut av rotefletta bort fra ansiktet, hører jeg plutselig meg selv si: "Du? Kjenne du at d mesten e litt herlikt å gå her i dag? Der e vind her!"

Inne i dypet har jeg en lengsel etter vind, om bare en liten bris i ny og ne. Trodde aldri jeg skulle si det, men av og til må det litt vind til - tolkes som det tolkes vil!

Regnet lot ikke vente særlig lenge på seg, men vi holdt oss ikke innendørs av den grunn. Vi la ut på en liten spasertur i skumringstiden og brukte tiden vi trasket rundt på bakken full av fargerikt, vått løv og mange pytter til å synge. Ingen slovenere er frivillig ute i regn, så for bekymrede lesere kan jeg opplyse om at vi kun sang for oss selv.

torsdag 16. oktober 2008

Internett-kluss

Jeg tror jeg må være såpass ærlig og si at vi er avhengige av internett her nede. Internett er så å si den eneste måten vi kommuniserer med familie og venner på. Avhengighet gjør deg rar!

I forrige uke fikk vi leieboerne en egen router, selv om denne visstnok er kontrollert overvåket av sønnen i huset. En egen router gir oss større hastighet, og oss også mulighet til endelig å se norske fjernsynsprogrammer ved hjelp av web-tv, trodde vi. Sønnen i huset har satt opp noen restriksjoner; ingen RØRER routeren (for nå skal alle ha ca. samme signalstyrke) og ingen laster ned noe (dette er ulovlig så det kan vi vise forståelse for). Han sier han overvåker router-aktiviteten og konfiskerer den i en uke om han oppdager jevnlig aktivitet over 100 kbit/s hos noen av oss. Dette innebærer dermed at vi finfint må klare oss uten det lille vi har sett av norsk fjernsyn, samt at vi frister den sarte sjela hans om vi bruker youtube.

"Internet is only for browsing, you hear me, only brooowsing"

Vi er 12 studenter i samme hus, så jeg kan forstå at det må noen slike regler til, men ikke engang de andre kunne forstå hvorfor vi ikke kunne få se på web-tv i helgene, da det kun er oss tre foreigners igjen her i huset. Det er forståelig at vi ikke kan se det i ukedagene, da det faktisk krever litt av internetten.

Dagen etter den nye routeren var på plass begynte problemene. Noen kunne koble seg til, andre kunne ikke. En kveld stoppet det plutselig helt opp, og ingen kunne bruke internett, selv om vi var tilkoblet. Vi prøvde å forklare dette til sønnen i huset, men han var sikker på at noen hadde trykket på "reset" knappen og lagt inn egne innstillinger i løpet av natten, for alt virket sist han sjekket. Vi prøvde fint å forklare at internettet sluttet å virke i løpet av kvelden og at ingen av oss kom innpå på tross av at vi var tilkoblet, men denne infoen tok han ikke til seg og påstod fortsatt at noen måtte ha trykket reset og lagt inn egne innstillinger og passord. Da vi viste ham at vi faktisk kunne koble til (det måtte flere tilfeller til før han forstod at vi faktisk var tilkoblet og at det var internett vi ikke kom innpå) endret han historien litt, men fortsatt påstod han at noen måtte ha stått opp midt på natta for å endre innstillingene på routeren.

Noen av guttene her kom dårlig ut av diskusjonene rundt dette, så vi bestemte oss for å ligge lavt en periode, ettersom vi ble lovt at vi skulle få internett tilbake på tross av at det var noen herfra som hadde tuklet med routeren. Da internett imidlertid ikke kom tilbake, begynte angsten å ta noen av oss og alle var småirriterte. I går kveld bestemte vi at Jeanette og jeg skulle ta turen ned til eierne om nettet fortsatt ikke var tilbake i dag, da de til nå har vært veldig snille mot oss.

Lettere nervøse sto vi på trappa i ettermiddag og diskuterte hva vi skulle si. Gjett om vi ble lettet da både utleier og sønn sto som to spørmsmåltegn da vi forsiktig spurte om når internettet ville komme tilbake. "Hadde det ikke komt tilbake enda?" Sønnen i huset trodde han hadde fikset det allerede den dagen "det hadde blitt tuklet med", og trodde dermed at alt var i boks.

I dag har vi dermed oppklart noen misforståelser og er altså endelig back online! Og hvordan det føles? Sehr gut!

søndag 12. oktober 2008

En svipptur til Kroatia

Nå har jeg vært i Kroatia også. Om ikke mer enn noen timer, og om ikke mer enn kun i én by; Zagreb. Vi har i hvertfall vært der.

Hele opplvelsen startet så sent som torsdag, da vi plutselig hadde bestemt oss for å ta lørdagen i Zagreb. Det måtte vel gå et tog dertil også? Etter jobb på fredag gikk vi for å undersøke, og endte opp med å kjøpe tur/retur-billetter Ljubljana-Zagreb. Denne billetten var billigere enn nattbussen tur/retur hjemme.

Lørdag sto vi opp rundt 07.00, spiste, gjorde oss klare og tok bussen inn til byen, for så å vente på toget vårt i en time og ti minutt. Vi hadde dagen før fått opplyst at det kom til å være 40 minutt forsinket, så det å vente i over en time gjorde ikke oss noe, bortsett fra at det var meeeget kaldt og kanskje litt kjedelig å stå og se etter toget nedover skinnene.

Da toget endelig kom, fant vi virkelig den rette vogna. På turen til Postojna nevnte jeg kupeene og de smale gangene. Disse vognene lot vi bare passere denne gangen, og gikk lenger bak i toget. Der traff vi på vogner med to-og-to seter og god midtgang. Det var vogna si det!

Tålmodige satt vi og ventet på billettkontrollen, og slappet godt av etter den. Vi hadde tross alt to og en halv time med reising foran oss og satte oss godt til rette med to seter hver.

Etter en stund måtte jeg selvsagt på do, selv om jeg visste hvilket syn som kunne møte meg på toalettet på toget. Og det slo ikke feil. Jeg hadde ikke tenkt å sette meg på det toalettet, så jeg tok masse tørkepapir, og satte i gang vaskeprosessen. Ikke før jeg hadde begynt, banket det på døra, og jeg kunne ikke forstå hvem det kunne være. Fortumlet kastet jeg papiret i bosset, tok en kjapp vask av hendene og åpnet døra. Og hvem sto på utsiden og smilte til meg? Joda, det slovenske politiet som bare ville la meg vite at det var på tide med passkontroll i vogna mi. Nesten tatt med buksene nede! Det slovenske politiet fikk se passet mitt, men stemplet det ikke, selv om jeg så at de hadde stempel-dings med seg - i tillegg til våpen.

Siden jeg ikke fikk gått på toalettet første gangen, ventet jeg til ting hadde roet seg i vogna, lot noen gå på toalettet før meg, bare for å sjekke at det var OK å gå ut av vogna nå, før jeg gikk ut for å fortsette vaskingen. Denne gangen fikk jeg både vasket, tørket og gjort mitt virkelige ærend, før politiet (?) banket på døra -igjen!

Denne gangen var det det kroatiske politiet som banket, og bare ville la meg vite at det var passkontroll i vogna mi om et øyeblikk. Det kroatiske politiet fikk også se passet mitt, og de stemplet det! Mitt første passtempel!

Vi kom omsider frem til Zagreb, og visste ikke helt hvor vi skulle begynne. Vi følgte folkemengden og skiltingen inn mot sentrum, men visste ikke helt hva vi lette etter. Etter en god stund til fots i opp- og nedoverbaker, rundt den gaten, og over til den gaten, for siden å ta den gaten, fant vi endelig noe som lignet en restaurant som både kunne ha et toalett uten politi og mat vi visste vi kunne klare å spise. Maten var kjempegod; godt stekt kyllingfilét, "potatodumplings", og en kjempegod og mektig saus og grønnsaker.

Etter maten var vi klare for å se litt mer av byen, de timene vi hadde. Vi var blitt fortalt at det viktigste å få med seg i byen var parken (the-park) og katedralen. Og de to tingene fikk vi i i hvertfall sett. Katedralen var rett ved siden av restauranten. Denne var selvsagt under restaurering, noe som er en trend når jeg er i storbyer og besøker katedraler. Det ble tatt en hel del bilder både ute og inne. Katedralens utside var nesten fin nok for oss, så det tok sin tid før vi kom oss på innsiden.



Som forventet var den et syn også innvendig. Jeanette og jeg korset oss med vievannet før vi fortsatte turen innover. Kameraet mitt er ikke kjent for å ta så veldig gode bilder inne, men jeg prøvde meg likevel. Nå sitter jeg ganske overrasket over resultatet. På grunn av at jeg ikke trodde at kameraet kunne ta så gode bilder, filmet jeg for det meste, men noen få bilder ble det, hvorav dette oversiktsbilde ble det beste... Fine, fine katedralen.



Etter at katedralen var ferdigbesøkt, fant vi en souvenir-shop, hvor vi kjøpte hver vår rosenkrans. Jeg kjøpte også et postkort som faktisk ble skrevet og sendt. Så noen får forhåpentligvis en liten overraskelse fra Zagreb i postkassen om ikke så mange dagene.

Da det nærmet seg tida for å finne togstasjonen og dra hjem igjen, bestemte vi oss for å sitte litt i parken, nesten det eneste stedet sola faktisk enda jobbet.


Her satt vi og slappet litt av før vi tuslet tilbake til togstasjonen, hvor toget også denne veien var litt forsinket. Når vi endelig kom oss ombord på toget, og fant de kjekke vognene igjen, ble det raskt mørkt og nesten umulig å se noe på utsiden på grunn av de sterke lysene inne. Jeanette benyttet denne anledningen til å ta seg en liten strekk og vi fikk enda et stempel i passet.



Klokken 22.00 var vi hjemme igjen og Kroatia krysses herved av på listen.


mandag 6. oktober 2008

Postojna Jama og Predjama Grad

Jeg har sett noe fint! OK, jeg tror kanskje saltgruvene og opplevelsen der var litt finere, men jeg har sett noe fint. To fine ting faktisk, for i går var besta, beste, Hege, Leiv, Sindre og Jeanette og jeg i Postojna og så på grottene der, i tillegg til at vi tok turen til Predjama-slottet en liten tur bortenfor der igjen.

Vi ble enige dagen før om å ta toget fra Ljubljana 09.30. Dermed ville vi rekke 12-runden i gruvene og kanskje være tilbake i Ljubljana til en rimelig tid, men... Ambisjoner!

...8 min. på halv ti kommer bataljonen i taxi. Sindre hadde kastet opp hele natten, men de ville være med likevel. Vi kom oss omsider til rett spor og ventet noen minutter på toget. Da vi endelig kom oss på (ikke bare, bare med barnevogn, på tross av at vi sto der hvor handicap-skiltet var), så vi at toget var av den typen en ser på film, og som jeg håpte ikke fantes i den grad i virkeligheten. Det hadde kupéer med seks sitteplasser i hver. Selvsagt var det ingen helt ledige så vi måtte dele oss. Hvor i huleste skulle vi gjøre av barnevogna? Joda, den slo vi i sammen og satte midt i den smale gangen, som faktisk er like smale som de ser ut til å være på film.

Turen tok altså en time i et skrangletog, men vi kom da frem, og det var det viktigste. Plutselig var vi på et sted hvor ingen av oss var kjente. Fra togstasjonen og til Postojna-grottene var det ca. 2 km, så vi bestemte oss for å gå i mangel på andre alternativ. Etter å ha vært innom et bakeri for påfyll kom vi oss omsider frem til Postojna-grottene. Vi kjøpte billetter både til Postojna-grottene og Predjama-slottet samtidig. Kl. 11.45 stilte vi oss i kø, og gjett om den vokste raskt! Omsider beveget i på oss, og vi gikk nedover mot banen som skulle kjøre oss rundt i deler av grottene. Atter en gang måtte vogna legges sammen og den fikk en vogn for seg selv. Etter noen minutters kjøretur i mørke, 8 grader, gjennom til tider smale ganger og under ujevnt tak (noen ganger var det nødvendig (trodde i hvert fall vi) å dukke ned, for at hodet ikke skulle ta oppi taket :O...), stoppet "toget" og vi skulle gå gjennom grottene. Stiene førte oss både opp, ned og forbi praktfulle eksemplarer av naturens mange finurlige tingester, også kalt dryppsteiner, kalkstein, stalaktitter, stalagmitter, flytesteiner, karrenfurer, karskttrakter, huler og synkhull, bekker som forsvinner og periodiske innsjøer, i forskjellig form og farge... Vi fikk ikke lov å ta bilder midt inne i hulene, bare i begynnelsen og slutten av grottene.



Togturen gjennom de trange gangene

Etter å ha gått et godt stykke opp og ned, samt fått noe informasjon om grottene, kom vi til et annet "tog" som skulle ta oss med ut igjen! Turen inne i grottene tok ca. halvannen time.



Sindre hadde ikke spist så mye gjennom dagen, men ville ha litt banan etter grottene. Dette ville inidlertid ikke kroppen ha noe av, og det kom fort opp igjen. Stakkar liten... Men han klarte seg utrolig bra til å være slakk.

Vi bestilte taxi til Predjama-slottet, og ventet vel og lenge på den på grunn av trafikkork. Taxisjåføren gjorde en avtale om at han kunne kjøre oss opp til slottet, vente på oss, for siden å kjøre oss ned til togstasjonen igjen for en pris. Dermed kom vi oss opp til slottet, som forresten kommer ut av fjellet (huler og trapper inne i slottet går langt inn i fjellet) Stilig! Inne i slottet var det laget i stand utstillinger i noen av de forskjellige rommene, slik at en kunne se hvordan det kunne ha vært der før i tiden.


Predjama-slottet fra veien opp


Spisestua


Trapper som går inn i fjellet :O

Etter besøket på slottet ble vi altså kjørt ned til togstasjonen. De driver sikkert ikke med maxitaxi'er her, for når vi skulle opp til Predjama-slottet, måtte vi la vogna stå igjen ved hotellet i Postojna Denne hentet jeg og Jeanette etter å ha satt av de andre på togstasjonen. Vi hadde ingen anelse om når toget tilbake gikk (vi var fornøydde med at vi hadde retur-billetter), og oppdaget til alles kjipe overraskelse at vi måtte vente i to timer. Heldigvis var Sindre i mye bedre form og gikk rundt utenfor togstasjonen. Han begynte til og med å smile til kamera, et godt tegn. "Hmiiiil!!"


"Hmiiiil!" :P

Sakte, men sikkert, sneglet de to timene seg avgårde og toget kom. Jeg krysset fingrene for at det var et annet slags tog, med vognkaoset friskt i minnet, og det var det jaggu meg. Dette toget kjørte "Jæren-løsningen" med åpne vogner med mange sitteplasser og dermed mye bedre plass. Det ble imidlertid litt stress med barnevogna når vi skulle på, men det var også alt.  Litt av en dag, men opplevelsen verdt likevel.

Nå har vi hatt den første av to dager på avdeling for endokrine og metabolske sykdommer, med vekt på diabetes. Fra onsdag til fredag skal vi på nefro.

lørdag 4. oktober 2008

Besøk fra Norge

Jeg har fått besøk av Hege, Leiv (som jeg for øvrig ikke har sett enda, grunnet sykdom), Sindre, besta og beste (som jeg ikke hadde en anelse om at kom...eller, jeg visste at det kom to til, men fikk ikke vite hvem). Hvem kunne vel ha forestilt seg at besten skulle ta seg en tur til Slovenia? Det var kjempe kjekt å se dem, selv om jeg ikke har vært her i mer enn tre uker enda, og ikke akkurat har fått den kraftige hjemlengselen. Det er også litt stas å være den som skal vise de rundt i byen "min".

Siden de ikke er så kjente i byen, ble det til at det var jeg som kom opp til "Ljubljana Resort" for å møte dem der. Da jeg gikk av bussen kom Sindre løpende mot meg og hylte. Siden gikk vi innover på plassen, og bak meg hørte jeg plutselig: "Ja, i dag, når eg ser ut glaset...". Rart, den stemmen, den setningen... her? Så var det de to da! Morsomt og helt uventet!

I dag har vi bare trasket litt rundt i byen. Sett på kirker (ikke akkurat få av dem), vært på markedsplassen, sett sykehuset, slått oss sammen med Jeanette, spist middag, vært på Müller og småhandlet litt. Nå har vi altså tatt kvelden, men det gjør ikke noe, for i morgen må vi være inne i byen til 09.15, så jeg får nok av tid sammen med slekta.
Tomorrow, tomorrow...!

onsdag 1. oktober 2008

Vi har flyttet

... imidlertid ikke så langt. Ca. 5 meter bort i gangen, til et to-mannsrom. Vi har vært så bortskjemte og hatt et tre-manns for oss selv siden vi kom, men visste at vi skulle flytte rundt den 1. oktober. Nå er det gjort. Vårt territorium er innskrenket. En positiv ting er at vi har kort vei til badet om morgenen, inkludert at vi ikke trenger gå over den knirkete "broa" (ikke så greit å vite at vi vekker alle, da det er vi som står opp først.) Vi har dessuten også halve veien til kjøkkenet, samt er nærmere routeren, og får dermed bedre internett.

Nå har vi vært over halve uka på intensiven, og jeg sier det igjen; "Hvor blir tida av?" Om to dager er vi altså også ferdige med den avdelingen.

Jeg gleder meg til helga. Da kommer Hege, Leiv og Sindre, og noen til som jeg ikke har fått vite hvem er. I hvert fall får jeg besøk, og håper de vil kose seg i denne byen. Jeanette og jeg klarte i hvert fall å holde oss veldig opptatt den første uka, og helt ærlig hat det vel ikke gitt seg enda. Jeg håper de tar med seg gode sko for visse plasser finner en ikke annet en brostein, og det er ganske hardt å gå på i lengden (Been there, done that, og resultatet ble fire ljubljanske vannblemmer). Ellers håper jeg at de vil være med i den lille og sjarmerende dyreparken her, samt Postojna-grottene (det er allerede en deal), og kanskje slottet i sentrum? Ellers er byen sjarmerende i seg selv, og det finnes nok butikker som er innflytningsklare for en viss tante. Jeg håper også at de har med seg mange 1-euroer, slik at de kan ta bussen der avstandene kan bli litt lange... F.eks. til BTC?

Rart... bare to jobbedager igjen, og så er de her, plutselig.

I morgen skal vi snike oss ned til der hvor de driver med PTCA. Det vil si der hvor de driver med ballongdillatasjon av årer etter et hjerteinfarkt... *Spennende* Vi skal også spise ute -igjen, og får dermed enda en dag hvor vi ikke kommer oss hjem etter jobb... Litt stressende, men finfin løsning på middagsmåltidet.