Nabolaget
Eduardo's/Arkos (stamkafeen)
Husdyret mitt, Centipeder
Vaskeriet
Den grønne sauna
Fra sykehuset
Rusleturen til vaskeriet og sentrum trengs innimellom, da det blir fint lite sportslig aktivitet utenom. I god tro pakket jeg med meg joggesko og litt treningstøy, men til nå har det altså blitt fint lite av det slaget bevegelse. Jeg tror nok at tidlige morgener her kan passe ypperlig til en liten joggetur, men tidlige morgener bruker jeg rett og slett til å sove. Soverommet mitt er veldig varmt hele døgnet, og kombinert med en madrass som jeg ikke helt klarer å venne meg til, blir det gjennom natten sovet i rykk og napp. Om en også legger til plagsomme mygg innenfor, høylytte insekter og døgnville haner like utenfor så har du mine netter i et veldig svett nøtteskall. Tidlig om morgenen begynner også alle løshundene å bevege på seg, og jeg akter ikke å friste på meg filippinsk rabies.
Familien har gitt meg et helt eget rom med både dusj og toalett. Det holder langt i fra den standarden vi har hjemme, men likevel luksus her å regne. Spesielt ettersom jeg okkuperer det eneste badet som faktisk befinner seg innomhus. Maten som blir servert er god, og jeg har ikke tatt i et kjøkkenredskap foruten bestikk på en hel måned. Lunsjen blir klargjort for meg og inneholder en god rett med ris, kjøtt og grønnsaker, samt alltid også en snack/dessert. Favoritten blant dessertene er en type virkelig saftig sjokoladekake pakket i porsjonsstørrelse. Helt ærlig ville jeg ikke vite hvor de solgte dem i fare for at jeg ville gå amok i butikken, og maam Bella holdt munnen lukket som avtalt, men så snublet jeg over butikken av meg selv. Nå er det nesten slik at jeg vurderer å kjøpe meg inn i butikkjeden, eller i det minste å kjøpe noen stykker med meg hjem. Eller til hjemturen, for de overlever neppe hele turen hjem er jeg redd. Med det mener jeg ikke at de blir tørre og ekle gjennom et døgn på reis, nei, nei. Fortært tenker jeg at vi sier.
Uka som var skulle jeg tilbringe på føden, og jeg gjorde tapre forsøk på å møte opp der hver eneste dag. Det har imidlertid vært uvanlig stille der – igjen, og til alles forundring, og etter nesten en hel dag på bakenden på mandag, fant jeg igjen frem termometeret, blodtrykksapparatet, stetoskopet, det irriterende blanke arket og hjalp til med vitale mål på tirsdag. Videre forsøkte jeg både onsdag og torsdag å stikke innom føden før målerundene var i gang, for hver gang å få beskjeden om at det var rent lite som foregikk. Dermed har jeg hjulpet til med målingene hver morgen denne uka også. Jeg begynner nå å innse at jeg ikke kommer til å venne meg til varmen på avdelingene. Det er enkelt og greit bare UTROLIG varmt der. Barselavdelingen oppleves som verst i og med at avdelingen er så stor med mange kvinner og barn samlet på en og samme flate. Flaks for dem at det er så hyggelig å se alle de søte små nyfødte, for jeg må gå inn i seg selv for ikke å miste motet der inne. På torsdag fikk vi endelig litt action på føden. Første fødsel gikk jeg glipp av, da ingenting sto på om morgenen og jeg dermed hadde avtalt at jeg kom tilbake til avdelingene. Etter lunsj fikk jeg hilse på en liten jente på 1400 gram og observere prosedyrene rundt hennes entré. Jenta var tilsynelatende fullbåren og jeg fikk aldri helt klare svar på hva som var årsaken til at hun var så liten. Hun fikk lagt inn veneflon i den lille, spinkle hånda si og fikk sukker intravenøst. Ellers virket hun frisk og rask, og hadde ikke tenkt å la veneflonen være i fred. Mot vaktskiftet opplevde vi en navlestreng-prolaps og fikk observere hvordan en akutt situasjon blir håndtert på filippinsk vis, som altså betyr alt annet enn å løpe.
Fredag var det på tide å komme seg til Cebu City igjen for å fornye visumet. Vi ble fortalt at det lett kunne gå flere timer å komme seg gjennom hele prosessen og valgte derfor å dra fra Bogo kl. 06.00. Prosessen tok overraskende kort tid og vi hadde godt med tid å slå i hjel før avreise til Camotes Islands. Camotes Islands er nok en to timers båttur fra Cebu City, som til Bohol forrige helg, men denne gangen ombord i en mye behageligere båt. På Camotes ble vi fraktet et godt stykke fra havna til Santiago Bay and Garden Resort, hvor den ene utsikten tar knekken på den andre. Selv med et dårlig førsteinntrykk ved ankomst til hotellet fredag ettermiddag, med rykter om hissige ”bedbugs”, selvopplevd overaktiv mygg i resepsjonsområdet, en ikke altfor god mat, en over gjennomsnittet gavmild sol, musikkinnslag fra tonedøv eldre mann til middagen, og nøkler som blir låst inn påhotellrommet, er Camotes vakkert! Det kommer støtt øyeblikk hvor returbilletten min vurderes lagt ut for salg.
Første kvelden på Camotes og stum av beundring
Brukbar utsikt...
...også på kveldstid og ved høyvann
Søndag formiddag brukte jeg stort sett i skyggen, da ansiktet mitt hadde fått i overkant mye sol dagen før. Kl. 13.00 hadde vi bestilt rundtur til en innsjø, Lake Danao, Timubo Cave, hvor vi kunne bade langt under bakken før retur til havna i Poro. Jeg tok ikke selv bilder av Timubo Cave i og med at det ikke var så praktisk å dra med seg mobilen ned dit, men det er en enkel sak å google navnet for å få et rimelig godt inntrykk av hvordan den så ut.
Hjemturen fra Camotes var lang ombord i båt og buss, hvor jeg til tider følte vi dro avgårde med livet som innsats. Noen må gi disse bussene speedometer og fjæringer. Setebelter hadde også vært betryggende, spesielt siden det så fint oppfordres til bruk av disse fremmerst i bussen. Bakenden min skrek høyt om faren for utvikling av trykksår, og bootybuilding skal på tapetet etter hjemkomst. Jeg ramlet inn dørene altfor sent, og for første gang her i Bogo sov jeg nesten helt til alarmen ringte i morges.
Hjemturen fra Camotes var lang ombord i båt og buss, hvor jeg til tider følte vi dro avgårde med livet som innsats. Noen må gi disse bussene speedometer og fjæringer. Setebelter hadde også vært betryggende, spesielt siden det så fint oppfordres til bruk av disse fremmerst i bussen. Bakenden min skrek høyt om faren for utvikling av trykksår, og bootybuilding skal på tapetet etter hjemkomst. Jeg ramlet inn dørene altfor sent, og for første gang her i Bogo sov jeg nesten helt til alarmen ringte i morges.
Og så var altså femte uka i gang!
