Om litt forsinket så kommer det i hvertfall her en liten oppsummering av den femte uka her i Bogo og omegn. Døgnet får rett og slett litt for få timer av og til, og ordtaket om ikke å utsette ting til i morgen som kan gjøres i dag, gir gang på gang mening.
Ikke vet jeg hva som har skjedd med alle fødekvinnene her i Bogo, men stille er det. Noen av sykepleierne sier smilende at det ikke er sesong siden det nærmer seg sommer, mens andre bare fnyser av det, vel vitende om at familieplanlegging ikke er det mest brukte begrepet her til lands. Mandagen startet som forrige mandag. Det var ingenting som foregikk på føden ved vaktstart og jeg dro derfor opp til avdelingene igjen. Carrie og Caroline var plassert henholdsvis i akuttmottaket og på laboratoriet, så jeg gikk rundt og hjalp til med de vitale målene alene.
Hvordan føden ser ut på mine vakter...
Om det ikke har vært varmt fra første dag, så hjelper det i hvert fall ikke på at vi nå har gått inn i sommermånedene her. Natt til mandag var faktisk ganske grei, mye mulig grunnet utmattelse etter en lang reise. Natten til tirsdag derimot... Gi meg styrke! Dagen derpå var heller ikke særlig god med hodeverk og magesmerter. Om morgenen bestemte jeg meg for å ta time for time på sykehuset, og begynte dagen rolig med pakking av kompresser og snacking på føden. Snackingen, som alltid er av det usunne slaget, ser forresten ut til å være en obligatorisk del av de ansattes arbeidsdag rundt kl. 09.30. For noen er dette det første og eneste de spiser om morgenen før lunsj kl. 12.00.
Timene sneglet seg forbi og jeg gjorde en avtale med meg selv om at jeg i hvert fall skulle klare å bli til lunsjtid. Takket være at en revidering av en analfistel dukket opp på operasjonsprogrammet like etter lunsj klarte jeg å ta meg i nakken og lot magesmerter være magesmerter. Inngrepet ble gjort under spinalbedøvelse, og etter at anestesilegen hadde gjort den delen av jobben, gikk han ut av rommet og viste seg kun et par ganger i løpet av inngrepet. Under operasjonen var det kun en kirurg og sykepleier inne på stua, og dermed ingen til å observere pasienten. Mangelen på personell viste seg også da de ønsket å flytte litt på pasienten, som selvsagt var veldig tung fra livet og ned, hvorpå den ene fotstøtten forsåvidt også falt ned. Om det var jeg som lå på bordet hadde monitorene vist at jeg var livredd. Ikke det at det hadde vært noen der til å observere de tallene... Etter hva jeg observerte, besto inngrepet av å åpne sårhulen godt opp, svi av store flater av veggene i fistelgangen, før det ble lagt inn en fuktet kompress. Siden skulle den få lukke seg av seg selv. Det trengs ikke nevnes at det luktet svidd flesk i lange baner, og jeg har mine tvil om at pasienten har det bedre nå enn tidligere.
Onsdag var det fortsatt ingen fødende fra morgenen av og jeg bestemte meg der og da for å hoppe over turen ned til føden torsdag morgen. Jeg dro tilbake til avdelingene for å hjelpe til med de vitale målene – igjen. Jeg fikk heldigvis bare to avdelinger og tok tidlig over baggingen av en liten jente født i uke 30 GA på nyfødtintensiven. Hun var nesten en uke gammel og kjempet en hard kamp. Jeg ble forklart, ettersom jeg ikke klarer å tyde de håndskrevne journalene deres, at hun i tillegg til å være prematur også hadde aspirert mekonium ved fødselen, morsmelk etter fødselen og nå hadde utviklet infeksjon. Som om dette ikke var nok for en bitteliten kropp, hadde hun nylig også blitt lagt i lysseng ettersom de mistenkte at bilirubinverdiene hennes var høye. De har ingen test som kan bekrefte dette, så ved mistanke og symptomer, hvor hudfarge er det mest vektlagte, blir de lagt i lys i 48 timer. Ordinering fra lege er ikke så viktig. I bili-senga legges de forsåvidt rett på plastikkflata og blir normalt liggende i nesten samme stilling i to døgn.
Jenta pustet litt selv, men var intubert og trengte en god del støtte for å holde metningen oppe. Det er stort sett foreldrene som tar seg av baggingen og mor holdt på å sovne fra det hele denne morgenen. Da jeg overtok gikk mor og la seg, og kom ikke tilbake før ved vaktskiftet. Jenta gjorde det godt og var ganske stabil, kun med behov for sug ett par ganger. Jeg skulle ønske jeg husket mer i fra hverdagen på nyfødt hjemme. Ikke det at jeg tror det hadde vært til så veldig stor hjelp i og med at de faktisk mangler det meste som skal til av utstyr for å kunne kalles en nyfødtintensiv her. NICU’en har en eneste fungerende kuvøse, uten noe som helst av tilleggsutstyr. De har også bare et sett med bili-lys, og det er ikke uvanlig at de små er sengekamerater. Ellers er det vanlige senger, O2 og i.v. som gjelder. Heldigvis er det sjelden det er behov for ekstra varme, men om behovet er der setter de enkelt og greit en gulvlampe over dem. O2-tanker, størrelse gigant, blir kjørt ut og inn av de fleste avdelingene jevnlig, og det ser ut til at de har eget personal til akkurat denne oppgaven.
Torsdagen begynte med dårlig nyheter. Den lille jenta hadde hatt en hjertestans i løpet av natta og verdiene hennes nå var ikke gode. Det er meg uvisst om det var helsepersonell i rommet da det skjedde, hvem som bagget og så videre, og det var heller ikke viktig der og da. Monitoren hadde også sviktet i løpet av natten, og i og med at de bare har den ene, ble det vanskelig å måle verdiene hennes. Etter hvert forsøkte de å koble en SaO2-måler ment for finger på foten hennes. Den virket innimellom, og verdiene fortsatte å være lave. Altfor lave. Gledelig overrasket så jeg at en sykepleier bagget jenta denne morgenen, mens en bekymret far bare fikk være en bekymret far og observere jenta si. Far ble imidlertid raskt instruert og satt til oppgaven, tilsynelatende uten at sykepleieren sjekket om han evnet å utføre oppgaven etter instruksene.
Siden jeg valgte ikke å dra ned til føden denne dagen, kom Caroline og fortalte at det faktisk lå en i hver seng på føden. Jeg dro derfor ned sammen med henne. Like etter at jeg kom inn døra til føden reiste imildertid to av de liksom-fødende seg og forlot fødestua. Med det dro jeg like så godt tilbake til NICU og overtok baggingen for en sliten far, som spurte om han kunne få gå å legge seg etter en søvnløs natt.
De neste minuttene fikk jeg fortsatt kun inn sporadiske målinger på puls og SaO2, og verdiene så ut til å synke gradvis. Jeg visste ikke hva far hadde observert eller om en sykepleier hadde sjekket henne mens jeg var borte og jeg ble forundret over hvor lang tid sykepleieren var borte fra NICU-rommet, spesielt med tanke på at det ikke var mulig å monitorere jenta. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg satt med en følelse av at de allerede hadde gjort det de kunne. Hennes egen respirasjon var nesten ikke-eksisterende, hjerteslagene svake og nesten ikke synlige. En egoistisk tanke med et håp om at hun i hvert fall overlevde min vakt slo meg, før jeg like etter samlet tankene og i stedet sendte en bønn om at hun ikke måtte lide unødig.
En liten stund etter følte jeg at det var på tide at noen sjekket henne, da det gikk lengre og lengre tid mellom hver gang målingene sporadisk blir fanget opp av måleren, samt at hun responderte dårligere på stimuli. Legen, mor og far kom etterhvert inn i rommet, sammen med enda et familiemedlem, og når legen gikk ut av rommet regnet jeg med at alt det filippinske snakket også hadde omhandlet situasjonens alvor. Minutter senere sto foreldrene stille på sidelinjen og så på nok et gjenopplivningsforsøk av den lille jenta deres, vel vitende om at dette var andre gang på få timer...
...i samme øyeblikk hadde imidlertid et par rosa englevinger med glitter og tryllestøv akkurat fått siste finpuss. Jenta hadde gjort sin del av kjempingen og en ny himmelskatt var klar til å dra avgårde. Mor gikk opp i et hjørne like bak meg og gråt stille for seg selv. Følelser skal nemlig holdes for seg selv.
Jeg lot tårene renne, som den eneste i rommet utenom familien, og bryr meg ikke om måten en skal og ikke skal uttrykke følelser på her. Foruten de store forskjellene rundt kultur og økonomi, tror jeg dette med følelser er en av de forskjellene jeg har merket tydeligst. Det virker nesten som om alle andre følelser en glede verken skal vises, høres eller sees. Alle er veldig raske med å vektlegge at dette skyldes deres kultur i og med at de ikke har det så godt økonomisk. Fattigdommen er stor og kan sees overalt, hvorpå de forsøker så godt de kan å kjøre ”happy-go-lucky”- stilen. En skal absolutt vise om en er glad og fornøyd, og da tydelig med store smil og høylytt latter. Latter kan gjerne også brukes for å kamuflere andre følelser. Om en på andre siden er trist, har det vondt eller syter og klager seg kan det imidlertid raskt hende at en får beskjed om å skjerpe seg.
Om en trodde at det derfor var mye glede på føden, må jeg dessverre skuffe. Føden virker nesten bare som et babymaskineri, om de siste ukene noe defekt. Jeg har knapt observert glede, gratulasjoner eller skryt i forbidelse med en fødsel. Barna blir lagt pgå morens mage direkte etter fødselen, men fjernet rimelig fort for å bli tørket, kledd, gitt injeksjoner, inkludert vaksiner, og svøpt i pledd for så å bli lagt alene på stellebordet en god periode mens morkake og eventuelle suturer blir tatt hånd om. Mødrene på sin side virker heller ikke overivrige etter å få barna til seg.
I etterkant av at jeg gråt har jeg nok blitt betraktet som litt svak. Jeg får flere ganger spørsmål om det går bra, noe det jo selvsagt gjør. Det er vanskelig å forklare dem at jeg ikke gråter direkte over den lille englejenta, som jeg tidlig forsto skulle kjempe litt av en kamp på egenhånd for å overleve. Det er tanken på at denne jenta mest sannsynlig, og det nesten uten tvil, hadde overlevd i Norge, ved hjelp av et over gjennomsnittet brukbart velferdssystem, god kunnskap, behandling og sykepleie som frustrerer meg. NOE SÅ INNI HAMPEN!
Det var økonomi og ressurser på flere nivåer som satte en stopper her, da det ikke fantes verken maskiner eller tilstrekkelig kunnskap rundt neonatologi på sykehuset til å redde jenta. Familien kunne på egen regning tatt et valg om å flytte henne til et annet sykehus, men dette er så kostbart at det egentlig er uoppnåelig for familier flest her. Så er det også sykehusøkonomien i og med at de nødvendige hjelpemidlene burde være på plass om sykehuset er pålagt å kunne håndtere disse tilfellene. Nedslagsfeltet til sykehuset er skremmende stort, da også de nærliggende øyene har dette som sitt sykehus.
Fredag var det veldig lett å gå inn i helgemodus og bli klar for frihelg. Det skal jaggu meg ikke mye til for å venne seg til fri hver helg. Ut på formiddagen kommer Caroline og forteller meg at hun har fått høre av en av kontaktene våre at det er viktig at vi holder oss kalde og at vi ikke knytter oss til pasientene. Pasientene vil alltid komme og gå. Vi vet ikke om vi skal le eller gråte. Jeg ble nesten litt paff da jeg fikk høre at de faktisk har om pasientfokus og etikk i løpet av sykepleiestudiet. Mindre paff ble jeg da de i samme setning enkelt og greit fortalte at de bare ikke bruker det.
Helgen denne uka ble tilbragt på Kota Beach Resort på Bantayan, en båttur fra havna i Hagnaya, rundt tredve minutter med trike fra Bogo City. Til vår gledelige overraskelse var det gratis skyss til resorten fra havna så lenge vi hadde booka, noe vi jo hadde. Caroline, Carrie og jeg ble innkvartert i en liten bungalow bare noen få meter fra strandkanten. Om en helg fint kan nytes på et slikt sted? Svaret er rimelig enkelt.
Fredag kveld var vi ute å spiste på en italiensk restaurant, og det var nydelig å bli servert pasta som ikke var søt. Maten var veldig god, fri fra frityr og oljeoverdose og overraskende billig. Da vi kom tilbake til resorten forsøkte jeg å booke påskeferien som vi tidigere hadde snakket om. Internettet samarbeidet imidlertid ikke, noe som er irriterende vanlig her. Tilbake på rommet hadde jentene allerede lagt seg kl. 21.20, og jeg så meg fint nødt til å gjøre det samme om vi skulle kjøre samme tidsskjema dagen etter.
Lørdagen startet rolig med deilig frokost og kaffe. Den sterkeste solen sies å være mellom 09 og 12 her så vi hastet ikke ut før vi hadde smurt oss godt. Vi avtalte å forsøke og ligge bare en liten stund, for så å dra inn til sentrum for å se hva som beveget seg der i dagslys. Sentrum lå ca. fem minutter unna resorten til fots. Vi kikket på spisemuligheter til senere, kirka, som selvsagt var under oppussing og noen souvenir-boder før vi spiste og jaktet på wifi på Blue Ice, en restobar drevet av en svenske. På Blue Ice ble vi invitert til fest av en høylytt engelskmann som var på øya sammen med kona. Det var konas fødselsdag, og mens hun lå på stranden, planla han kvelden for henne.
Det tar på å være ute i solen, så etter en enda liten stund langs vannkanten, slappet vi av inne på rommet før vi begynte å gjøre oss klare for kvelden ute. Resten av helgen ble brukt til en blanding av faktor 50, sol og strand, bungalow, coffeeshakes, spising og lesing før vi dro hjem søndag ettermiddag. Båtturen hjem føltes som en sauna, uten et vindpust på havet. Gjennomsvett og god kommer jeg tilbake til maam Bella kl. 16.00.
En meny fra City Pizza kan brukes til så mangt
Søndag kveld møtte jeg Caroline og noen fra hennes vertsfamilie i arenaen like ved min vertsfamilies hus. Det ble arrangert en Comparza, som er en konkurranse blant studenter ved forskjellige colleges som kun arrangeres hvert fjerde år. Det går ut på at hver gruppe skal ha en fremvisning på mellom femten og tredve minutter, med utgangspunkt i en allerede kjent scene fra en film eller lignende. De stiller selv med alt av kulisser og rigging før og etter fremføring. Comparzaen skulle i utgangspunktet starte kl. 20.00 og inneholde seks konkurrerende innslag. Varmen i arenaen var som varmen alle andre steder her omkring, slående! Kl. 22.30 hadde de kun kommet til innslag nummer to og baken min hadde allerede ropt varsku for trykksår en god stund. Etter dette innslaget valgte jeg derfor å takke for meg. Ryktene forteller at konkurransen først var ferdig kl. 02.00, en søndag før en helt vanlig mandag med skole og jobb. Filippino style!
Caroline fra Danmark. Min partner in crime her nede.
Utdrag fra filmen "Epic"
Kakefest
