Uka fikk en frisk start på mandagen i og med at det ikke var noen hjelpepleiere på jobb denne dagen. Dermed fikk Caroline og jeg det i oppgave å ta alle vitale mål på hele sykehuset om morgenen. Egentlig er dette en helt grei oppgave, hadde bare informasjonen vært klar. Vi ble litt oppgitte i og med at vi ikke fikk opplyst om dette fra begynnelsen, men ble sendt til et og et rom om gangen. Dermed ble det unødvendig mange ganger innom vaktrommet før vi tok poenget selv.
På tirsdag var hjelpepleierne tilbake og vi delte de vitale målene mellom oss, i et dårlig og mislykket forsøk på å bli litt mindre svett. Har nesten ikke sett veilederen vår disse ukene, da han går andre skift enn oss, men vi klarer oss etter forholdene fint. Jeg har i hvert fall avtalt at jeg skal på føden den kommende uka, og laben uka etter det.
Ellers har uka på sykehuset blant annet budt på både to tvillingfødsler og en risikofødsel etter langvarig vannavgang og skjevt bekken. Både den ene tvillingfødselen og risikofødselen var egentlig planlagt å sendes til Cebu for keisersnitt. Risikofødselen på grunn av liten fremgang og tvillingene på grunn av at den ene tvillingen lå i seteleie. Det er nemlig ikke alltid det er en lege/kirurg som kan utføre inngrepet tilstede på sykehuset. Den som var nærmest denne gang driver også privat, og var selv på vei til en pasient. Heldigvis for kvinnene så ombestemte legen seg og kom til Bogo ut på ettermiddagen. Ved vaktslutt hadde imidlertid risikofødselen endt i en velskapt jente og en utmattet, men fornøyd nybakt mor. De ventet fortsatt på anestesilegen til keisersnittet, og jeg valgte derfor å dra hjem i og med at de ikke visste helt sikkert når denne var på plass. Filippino time that is!
Siden vi hadde så mange fridager denne uka, bestemt oss for å reise litt lengre avgårde. Planen var opprinnelig å dra til Cebu City grytidlig onsdag morgen for å fornye visumet, siden vi var flere som burde gjøre dette innen kort tid. Vii fikk imidlertid på forhånd opplyst at kontoret i Cebu, i forbindelse med helligdagen, også holdt stengt onsdag. Dermed må vi tilbake til Cebu City også denne uka.
Etter hvert som dagen gikk møtte vi også flere av de andre i Cebu City, i og med at vi reiste fra Bogo på forskjellige tidspunkter. I Cebu City lå vi på hotell i to netter, før vi entret Bohol. Torsdag morgen dro vi sammen til Oslob kl. 04.00 om morgenen. Turen til Oslob tok ca. tre timer takket være lite trafikk så tidlig. Det var allerede veldig mye folk der når vi ankom ca. 07.00 og flere av oss ble akutt litt døgnville og trodde det var langt på dag på grunn av mye liv og røre, solskinn og munter stemning. Etter registrering, informasjon og betaling av våre 1000 pesos for svømming og snorkling blant hvalhaiene, bar det ut til sjøss’ med oss, og FOR EN OPPLEVELSE det var!
Bildet under er ikke mitt, men lånt fra google bare for å vise galskapen. Undervannskamera hadde visst vært en fin ting å ha...
Siden vi hadde sjåføren i 10 timer kjørte han oss også til et nydelig vannfall like ved. Etter dette fulgte en tur innom White Sands for å tørke under sol og skyer før vi måtte begynne hjemturen.
Når en står opp 03.20 får dagen plutselig mange flere timer enn ellers. Etter en lang biltur fikk vi også tid til en tur innom Ayala, et stort kjøpesenter, før de fleste av oss igjen møttes på en lokal barbeque for en siste middag med Helle. Helle har tilbragt de to siste dagene i Cebu City alene for å slappe av før hjemreise. På grunn av tidlig avreise fredag var det heller ikke denne kvelden noen som ble særlig gamle.
Fredag var altså heller ingen dag for avslapping. Vi møttes tidlig til frokost før avreise fra hotellet ca. 07.00. Videre skulle vi med båten til Bohol. Turen til Bohol tar ganske nøyaktig to timer ombord i en trang og klam båt. Vi hadde plasser oppe på dekk, som betyr at vi får tak over hodet, masser av frisk luft og lyden av filmen som spilles nede i salongen, hvor de har både aircondition og film med både lyd og bilde.
Vi ble hentet i to puljer ved havna og kjørt til hotellet hvor vi inntok litt mat og drikke før bassengkanten og solstrålene ble for fristende.
Vi var syv danske, en nederlandsk, en fransk og en norsk som reiste sammen, og det ble i overkant mye danske samtaler. Jeg klarte å fange opp noe av det, men langt i fra alt. Og jaggu meg er det slitsomt å tyde dansk hele dagen lang. Første kvelden i Bohol spiste vi middag ute siden det var en av de danske jentenes fødselsdag. Vi tok imidlertid nok en tidlig kveld i og med at vi skulle ut på lang biltur lørdag.
Lørdag morgen fikk vi slappet litt av, hadde felles frokost og dro avgårde på dagstur for å se noen av Bohols attraksjoner. Første stopp var den gamle kirken som for tiden er under restaurering grunnet jordskjelv. Vi kjørte derfor raskt videre og kom til de søte tarsierapene.
Etter tarsierapene var det på tide med lunsj, som vi inntok på den flytende restauranten. Båten gikk nedover en elv og innom stasjoner hvor vi ble underholdt med lokal og nasjonal sang og dans av barn og voksne.
Det begynte å regne da vi var ombord i båten, men stoppet heldigvis nesten akkurat i det vi kom til Zip-linen, den er nemlig stengt om det regner. Frem og tilbake ca. 600 meter hver vei, 120m over bakken, anbefales herved på det sterkeste! Etter Zip-linen dro vi avgårde til Chocolate Hills, og til slutt et vannfall med grottelignende huler hvor vi badet. Vannfallet var visstnok meget lokalt, og egentlig ikke en del av turene de normalt arrangerte på øya. En av de danske jentene hadde imidlertid lest om dette vannfallet og ville gjerne legge det til i reiseruta. Når vi kom frem til vannfallet fortalte de lokale at de sjelden hadde turister der, og slik ble plutselig turistene en attraksjon for de lokale, langt nede i ”bushen” eller hva det nå kalles der hvor vi var.
Selv om det var overskyet og regn store deler av dagen var det nesten umenneskelig klamt og varmt. Luftfuktigheten her er absurd, og da vi omsider kom hjem til hotellet etter endt biltur var alle klare for en dusj. Du føler deg veldig levende når du blir stuet ni stykk sammen i en bil beregnet for syv, og skal kjøre slik en hel dag. Vi ble kjørt på de villeste og ubehagelige veier for siden å snu og kjøre tilbake. Overarmsmusklene og bakenden fikk kjørt seg i svingene i forsøk på å unngå overfall av sidemann. Vi har delt svette, fra den ene og andre kroppsdelen. Mange av oss var i tillegg grineferdige av latter etter underholdning i bilen av to jenter som så smått begynte å miste tålmodigheten det siste stykket.
Lørdag kveld spiste vi middag sammen på hotellet og koste oss med kaffe og donuts fra Dunkin’ Donuts. Søndagen ble kun brukt til avslapping på hotellet før vi hadde en lang reise foran oss. Ved havna i Cebu var det atter på tide å ta farvel med en av de frivillige. Laura skulle tilbringe siste natten i Cebu City før avreise til Danmark mandag. Det er rart at den ene etter den andre reiser her i fra. Det ble igjen spandert noen tårer før vi fikk tak i transport til bussterminalen. Laura har en stedsans jeg bare har opplevd hos en eneste annen person, min søster. Hun har et pågangsmot uten like, har en sterk personlighet og vet og kommer hva og hvor hun vil. Hun har skapt liv og røre i gjengen de ukene jeg har vært her, og jeg vil nok merke at hun er borte. Det vil nok også HUG Radio, som har måttet si farvel til sin danske kjærlighetsekspert gjennom de siste to månedene.
Turen til Bogo tok nesten fire timer, og de siste par timene tok airconditionen helt av. Når slikt skjer er det helt in å kjøre print på print når det kommer til klær. Jeg ramlet inn dørene til mam Bella ca. 20.30, sikker på at det svevde både måner og stjerner på kryss og tvers foran øynene mine. Vi fikk pratet litt sammen om helga som hadde vært, men kapitulerte relativt tidlig begge to.
Fjerde uka kickstartet vi like så godt i gang med flaggseremoni og fellessang utenfor sykehuset. Filippino style!
