... og da er det endelig på tide med en oppdatering på hvordan det står til her nede i Ljubljana. I dag har vi nemlig kommet oss på plass hvor vi skal bo.
I og med at jeg ikke har fått skrevet så mye på selve bloggen, da vi ikke tok oss bryet med å betale for internett på Hostel Celica, tenkte jeg at jeg kunne lage en liten oppdaterings-rapport i dette innlegget. Videre følger dermed kortversjonene av de første dagene av eventyret. Om ikke for noe annet enn at jeg selv kan se tilbake på det senere.
14. september 2008 - "Avreisedag":
Mamma, pappa og Smil reiste til Bergen i morges, og det er Hege, Leiv, Sindre og Vesli som skal kjøre meg til flyplassen. Heldigvis for det, for sånne hva-i-huleste-er-det-jeg-har-funnet-på-og-må-jeg-virkelig-si-farvel-nå-? er jeg veldig dårlig på...
Ca kl. 12.00: Vi har tatt farvel med familien, og etter å ha svippet innom tax-free'en i Haugesund, sitter vi nå oppe på bar Syd-Vest. Jeg fikk meg en god latter av Jeanette-jeg-pakker-bare-tights-og-skjørt-for-da-får-jeg-hvertfall-ikke-overvekt, da hun optimistisk satte den 23 kg(!) tunge kofferten på vekta. Det ville si 8 kg overvekt før reisens begynnelse. Her måtte noe kvittes, og la det ikke gå noen hus forbi at de dyrebare armyboots'ene, nyinnkjøpte for å være med til Ljubljana, og skinnjakka fint måtte finne seg i og være igjen hjemme. Etter mye om og men endte vi begge opp med å betale for 3 kg overvekt hver. Reiser en med Ryanair-15 kg-only er det slik det går.
Snart skal vi stille oss i kø ved gaten, og når vi først setter beina utenfor dørene og på selve bakken på flyplassen, da er jeg på tur!
Natt til 15. september 2008 - "Vi er i fengsel, med gitter og det hele":
Vi kom oss trygt til Stansted og på en måte var det godt å starte turen med noe kjent. Flyet gikk 12.50, og vi var fremme 13.20. Flyplassen er såpass grei og oversiktlig at vi lett fant frem til bussholdeplassen. Det var såpass bra vær at vi bestemte oss for å vente ute. Problemet ble bare hvilken holdeplass vi skulle på. Etter 10-15 min. på en holdeplass, klarte jeg endelig å overbevise Jeanette om at jeg ikke trodde det var her vi skulle stå og hun gikk å sjekket på ny. Takk og lov for god tid, for det var nemlig ikke der vi skulle stå.
Bussturen til Gatwick Airport North Terminal tok ca. to og en halv time, hvor vi også var innom noen av terminalene ved Heathrow. Ved ankomst Gatwick Airport fant vi etter knappe femti meter med altfor tung bagasje ut at den måtte kvittes. Flaksne som vi er fant vi skranken vi skulle sjekke inn ved, og det viste seg at vi faktisk kunne få kvitte oss med bagasjen om vi bare klarte å vente i fem minutter til.
Vi kunne nå ha 20 kg bagasje og noe av håndbagasjen, som jeg var glad ikke ble veid i Haugesund, ble flyttet over i koffertene. Gatwick Airport er en søt liten flyplass med alt. Vi tuslet litt rundt og kikket, kjøpte skummelt billige blader, tyggi, vann, var på do og fikk oss noe å spise.
Klokken tikker og går, men ingen gate tilhørende vår tur kommer opp på tavlene. I begynnelsen var vi ikke så engstelige, da det enda var god tid, men når det står skilt over hele flyplassen at en må beregne 10-15 minutter ut til de fleste gatene, og en ser at den tiden er i ferd med å renne ut, da... Nervøse følger vi med på tavlene, tar knapt øynene bort fra den, og etter hvert danner det seg en liten gruppe under samme tavla. Diskusjonen og pekefingrene gikk på flere språk rundt oss, og vi begynte å gjøre det samme; sjekket boarding-kortene, tavlen, rett flightnummer, men det fikk ikke "Please Wait"-beskjeden på tavla til å endre seg til en gate.
Fem minutter før avgang kommer gatenummeret opp, og plutselig er en passe stor mosjonsgruppe ute på løpetur. Å løpe på rullebånd er interessant.
Vel fremme på Brnik flyplass kl. 23.50 samlet vi bagasjen og kom oss ut til 9 grader og regn. Så mye for de oppimot 30 gradene vi hadde lest var vanlig i september.
Vi tok en taxi inn til byen og til Hostel Celica hvor vi nå skal tilbringe fire netter i jakten på et sted å bo.
Noen stikkord:
* Tid og fart er definitivt relativt!
* Dotten i mitt venstre øre har kommet for å bli (og den beveger og snur smertefullt på seg ettersom jeg gjør det)
15. september 2008 - "Fortsatt i fengsel og småsyk":
I dag har vi trasket rundt i byen siden tidlige morgen og blant annet funnet mange supermarkets (noen mer praktiske enn andre), Central Hospital, universitetet, "de tre broene" og mange kirker/katedraler med fine lyder. For å si det kort har vi vel trasket oss gjennom størstedelen av "gamle-byen".
Kl. 12.30 møtte vi opp på SOU for å få hjelp til å skaffe bosted. Imidlertid er det visstnok ikke lett å være spansk, sossette, høy-mørk-og-ja-jeg-vet-jeg-er-en-hot-exchange-student-in-need-for-an-apartment. Etter lang tids venting og på tross av at rådgiveren gang på gang forsøkte å ymte frempå at hun hadde gjort alt hun kunne komme på for å hjelpe dem med å finne noe som falt i smak, fikk vi beskjed om at vi dessverre måtte komme tilbake dagen etter. Det var spanske okkupanter i byen.
Vi har fått kontakt med G.O, lærerstudent fra HSH, Stord og skal møte ham -når boligjakten er over.
16. september 2008 - "Vi har en leilighet og jeg har fire ljubljanske vannblemmer under beina":
I dag, vår andre dag her, har vi bare fortsatt å gå, og gå, og gå, og...Vi møtte opp lenge før åpning på SOU, for aldri i livet om spanskene skulle komme før oss i dag.
Etter en liten stund satt vi med tre adresser og tlf.nr som var aktuelle. Vi hadde første møtet allerede kl. 15.00, og med en lapp med adressene på skulle vi, fremmede i byen, navigere oss frem. Det var faktisk overraskende lett å finne frem. Litt sene pga. rushet, men ellers OK. Leiligheten var helt grei, men siden vi også hadde en avtale kl. 17.00, samt en tlf. å ta etter 18.00, fikk vi lov å ringe tilbake kl. 19.00 for å gi beskjed om vi ville ta den eller ikke.
Ut i fra beskrivelsen skulle den andre leiligheten nesten være av ypperste klasse, men så feil kan en ta. Det var en mann, som jeg er sikker på egentlig er mafia-bossen over alle mafia-bosser, i eksil i Slovenia, som viste oss rundt i en bolig fra 60-tallet med møbler og lukter fra samme tidsepoke. Det var så mye som ropte mot oss at vi ikke skulle bo der at vi nesten ikke kunne komme oss fort nok ut dørene og bort fra gata og mafia-bossen. Attpåtil skule vi ha bodd i samme hus som to av hans venner. En mafiaboss, to gamlinger og oss? Ikke aktuelt!
Vi bestemte oss etter hvert for å ta den første leiligheten, og måtte komme for å betale depositum og husleie for september. Vi kunne imidlertid ta oss en matbit før vi kom og inntok dermed et lite herremåltid i form av en pizza med en diameter på en halv meter. Til 24 kr hver.
Vi har hoppet på mange forskejllige busser, i mange forskjellige retninger, og er enda i Ljubljana. Vi kommer oss att og fram uten problemer, til og med i mørket, selv om det var litt vanskeligere.
Etter å ha ordnet alt med leilligheten kjørte sønnen til eieren av leiligheten oss nesten helt til hostellet.
17. september - "Atter en lang dag til fots":
Vi har værtpå møte for internasjonale studenter og fått litt informasjon, selv om vi allerede hadde skaffet oss mye av denne informasjonen på egenhånd.
Vi har funnet et kjøpesenter. En god stund trodde vi ikke at de fantes her, men det gjør de definitivt. Vi måtte bare ta bussen, noe vi har blitt ganske gode til. Flaks for oss at det er gratis buss denne uken på grunn av en eller annen transport-uke-ting. På kjøpesenteret hadde de ALT, inkludert noen kjente og kjære forretninger som H&M og Spar.
Jeg trives på cella, og det har ikke gått opp for meg at jeg blir "løslatt" i morgen. Jeg skal imidlertid komme meg inn hvor jeg skal bo resten av perioden, og det skal bli herlig å flytte ut av kofferten.
18. september - "Vi har flyttet inn":
Vi har flyttet inn i vårt nye hjem for resten av tiden her, og vi har vært på Spar og handlet inn det viktigste. Rommet vårt har etter hvert blitt hjemmekoselig, spesielt etter at vi fikk vasket litt.
Nå er det sent på kvelden og vi skal på atter et møte i morgen. I den anledning tar vi derfor kveld og sier god natt!
