Vi har bodd hos Maja Potokar i 10 dager allerede.
I løpet av de siste ti dagene (!) (kommer ikke helt over det) har vi endelig også begynt i praksis på Klinicni Center Ljubljana, hvor vi de tre første dagene ble kastet inn som observatører på "Emergency Unit'en" Snakk om å være observatører. I tre dager sto vi så å si rett opp og ned på hælene. Ingen hadde særlig lyst å ta oss med på ting, og vi følte oss en smuuule usynlige. Eller, mange tok kontakt, snakket i vei på slovensk, men så snart vi sa: "Sorry, do you speak English?", bare måpte de fleste, kikket på oss med forskremte øyne som etterhvert gikk over i et blikk som sa: "Hva gjør disse rare menneskene her?", før de ristet på alle kroppsdeler for å få oss til å forstå at: "Nei, deg skal jeg holde meg unna!".
Vi slengte oss på en annen sykepleierstudent vi, og han var mer enn villig til å drasse på to studenter, som kunne hjelpe han med alle oppgavene han fikk, siden han var student. Som å rydde og vaske hyller, rydde tøy inn i skapene osv. Skikkelige studentoppgaver.
Når det kommer til sykepleien i dette landet, må jeg bare si meg enig i en ting som ble oss fortalt før vi dro. Jeg husker ikke hvem som sa det, men ordene kom i hvert fall til meg under en halvtime etter at vi først kom inn i avdelingen mandag 22. september. Dette var vårt første møte med det slovenske sykehuset, og vi kan vel si at det største kultursjokket har kommet over oss på selve sykehuset. Her i Slovenia er sykepleien, med alle dens prosedyrer, kunnskaper etc. så å si den samme som hjemme. Det som imidlertid er en vesentlig forskjell er at pasienten knapt verken sees eller høres. De er veldig tekniske her, og noen får faktisk også tittelen "teknikere". Her gjør vi akkurat hva vi vil, på den måten vi vil. Det snakkes ikke til pasienten, men over. Om han nesten sklir ut av sengen, og til og med gir uttrykk for at han ikke ligger godt, høres og sees ikke dette. Om den ene foten faller utav senga (og i akuttmottaket var sengene høøøye uten mulighet for justering), er det tilsynelatende ingen som fikser opp i dette. Pasienten sklir lenger og lenger ut mot den ene siden, men ingen ser ut til å bry seg. Det var da de to søte, norske sykepleierstudentene ikke klarte å ivareta observasjonsrollen sin et øyeblikk, men hoppet inn i pleien når ingen så, fikset opp, og trakk seg stille og rolig tilbake.
Vi hadde også et annet tilfelle, hvor en eldre herremann kom inn med hjerteproblemer. Mannen var svært forvirret og hadde lav metning. Han hadde en tendens til å ta av seg oksygensmasken som han så sårt trengte. Masken ble gang på gang klasket på ham sammen med noen strenge slovenske ord. Vi forsto ikke hva som ble sagt, men på pasientens uttrykk og pleiers stemmeleie virket det ut som om han gjentatte ganger ble kjeftet på (mens vi sto bakgrunnen og småskalv). Da han, uten at det var andre pasienter denne sykepleieren måtte ta seg av der og da, ble forlatt(!) til seg selv, forvirret, urolig og fortsatt med en motvilje mot oksygenmasken han så sårt trengte for å holde seg oppe i metning, klarte jeg ikke mer. Jeg gikk inn til ham og snakket rolig til ham, bredde teppet godt rundt ham, så ham inn i øynene og han roet seg helt ned. Jeg lot ham ta hånden min, som han tok et godt tak i, og dermed lot masken være i fred. Det er jo så enkelt.
En annen ting vi grøsset over på akutten var mangelen på bruk av skjermbrettene. Pent og pyntelig sto de inntil veggen, men ble sjeldent tatt i bruk. Enda til at pasienten ble blottet for alle klesplagg og mer enn én gang lå naken i alles påsyn, uten at det var noen spesiell grunn til det. (Det var da to søte, norske sykepleierstudentene gjorde seg så breie som de kunne i døråpningen).
Vi var på den avdelingen i tre dager; fra mandag til onsdag, og fikk blant annet med oss to selvmordsforsøk, en coma diabeticum, et tilfelle med kraftige blødninger frå endetarmen (sorry opplysningene, men det var skummelt!), lungeødem (Freaky knitrelyd. Gjett om det var en lettelse å se at blodtrykket senket seg og surklingen, som kunne høres på metersvis avstand, avtok.). Vi opplevde også en som kom inn me høyvoltsskader (måp, måp, måp!), og en som ble konvertert over til normal hjerterytme ved hjelp av defibrillator. Ellers så mange av pasientene som kom inn i akuttmottaket irriterende friske ut, og vi forstår fortsatt ikke hvorfor de var der *språkbarriere*
Også har vi en litt morsom fakta om sykehuset: Her har de nemlig folk som jobber med å dele ut klær til de ansatte. Utleveringen foregår ca. 10 min. fra garderobene, men det er ikke det rareste... Det er nemlig at vi etter endt arbeidsdag går ned i garderoben, skifter til våre egne klær, tar med oss de skitne klærne den 10 minutters gåturen opp til tøy-ut- og innleveringen, og får nye klær. Dermed må vi gå samme ruta ned i garderoben igjen. Vi får utlevert nye klær med det samme på grunn av at det skal holdes kontroll på hvor mange klær som er ute i systemet. Vitsen forstår vi ikke, men slik er det bare. De to søte, norske sykepleierstudentene fant imidlertid raskt ut at de ikke orket det systemet, og takket være et back-up-sett med klær (utlevert første dagen), og litt rare åpningstider hos de som leverer ut klærne (06.15-08.00 og 12.00-16.00) gjorde de litt om på løsningen, som da resulterte i at de i stedet for å levere inn det brukte settet den dagen det er brukt, lar det ligge i skapet til neste morgen, tar på seg back-up settet hver morgen og tar det skitne med seg opp. Det skitne blir levert inn og rene mottas. Disse ligger så i veska gjennom arbeidsdagen, og blir lagt fint inn i skapet når vi er ferdige. Det brukte settet blir krøllet sammen og slengt inn nederst i skapet. Vi trodde nesten vi hadde funnet opp hjulet i uniformsseksjonen på sykehuset, men oppdaget plutselig at mange rundt oss nok gjorde det på samme måten. Pytt, pytt... Genialt og ganske tidsparende var det i hvert fall.
Etter de tre dagene på akutten, var vi to dager på avdeling for lungesykdommer og allergi (poliklinisk) Dette ble to ganske så annerledes dager enn de tre foregående, hvor vi fikk mye grei informasjon, samt fikk repetert gammel informasjon og kunnskap. Vi ble testet med spirometri og for allergier.
Ellers har vi fått oss navneskilt på sykehuset (ikke så proft som de hjemme, men fullt fungerende) i tillegg til ljubljanske busskort. De er stilige! (Men også de mindre proffe enn hjemme)
Førte praksisuke er over. I går var vi ute, men det var en heller kjølig opplevelse og ikke akkurat det mest interessante jeg har vært med på. Gjett om jeg ble glad da Jeanette ville være med hjem igjen etter 4 timer på et og samme sted. I dag er det søndag, og vi har kanskje tenkt oss en tur i dyreparken. Det eneste som mangler er at jeg skal stelle meg litt, Jeanette finne den gryta hun leter etter, lage suppe, spise den, og så er vi klare... tror jeg...
Ellers gleder vi oss til 1. oktober, for da flytter det i hvert fall en person ut av denne leiligheten. Henne har vi ikke fått et godt forhold til, og det virker heller ikke som om noen av de andre er på talefot med henne. Hun ville ikke engang hilse på oss når vi kom. Hun har dessuten også beskyldt oss for å ta soyabønnene hennes, sette de på komfyren for så å brenne de. Det skal sies at vi kom hjem etter jobb en dag, og kjente den verste brendelukta jeg noengang har kjent, og etter hvert fant vi en gryte med noe brent oppi (hva visste vi ikke der og da). Først tenkte vi at vi skulle la det stå, slik at den som hadde gjort det, kunne se det, men lukta ble grusom og det svei i øynene, så jeg kastet meg over den. Senere den dagen fikk vi en lekse utenom det vanlige med beskyldninger på beskyldninger. Vi hevet vi oss fint over det, for vi visste jo at vi hadde gått ut dørene mye tidligere enn henne, tre - fire timer faktisk. Ikke var vi hjemme da det skjedde heller. Så om hun har glemt å skrue av soyabønnene sine på morgenen, og vil legge skylden på noen andre, vet vi ikke. Hun hadde også kjeftet og baksnakket om oss til de andre som bor her... imidlertid uten at det hadde noen innvirkning på noen av dem.
Også en siste ting: Hege, Leiv og Sindre kommer på besøk til meg på lørdag (sent fredag) og blir værende til torsdag. Koselig!
