I går hadde jeg min siste dag i praksis her i Ljubljana, noe som også vil si at jeg har tatt farvel med alle kollegaene, alle babyene og foreldrene deres. Det er vel ikke galt å gjenta at jeg synes at tiden her på nyfødt har hatt noen utrolig flyvedyktige vinger å fly med.
Det er rart å tenke på hva jeg virkelig har vært en del av denne tiden på nyfødt. Jeg føler meg utrolig heldig som har fått prøvd ut denne profesjonen, spesielt siden dette er et yrke jeg veldig gjerne kan tenke meg å ha selv. De er så nydelige disse små som ligger der. De fleste av dem skulle ha ligget beskyttet under morens hjerte i enda noen uker, noen lenger enn andre. Da er det ekstra hjerteglede å se at det så ofte faktisk går bra.
Jeg kan ikke få sagt nok antall ganger at jeg virkelig stortrivdes i avdelingen og med alt det den innebar. De små skal ikke tas og klappes på mer enn nødvendig, da dette er nærkontakt de heller ikke ville opplevd i morens mage. Jeg kommer imidlertid virkelig til å savne det å vekke de små forsiktig opp om morgenen, stelle dem, klappe forsiktig på dem, skifte til tørt, roe dem når de gråter, mate dem og se at de legger fint på seg samt at de har det godt og varmt i senga eller kuvøsen. Jeg kommer til og med til å savne det litt mer skumle, som å legge ned sonde, sette injeksjoner samt å ta blodprøver til forskjellige formål.
Noen av babyene har vært der hele tiden min der, eller i hvert fall nesten. Tidligere har jeg nevnt to tvillingjenter som var på mitt rom. De har vært der nesten hele tiden, først på intensiv-terapien, men siden på mitt rom. Nå har de også vært en stund på et av de rommene hvor de større og sterkere babyene får være, hvor de deler rom med to andre tvillingjenter som er ganske like dem, både store og gamle. Ved siste sjekk var disse nesten to kilo og har blitt utrolig store. Moren deres går rundt og smiler nesten hele tiden og er kjempeglad for at det går så bra med jentene. På avdelingen var det også en liten prinsesse som ble født i uke 24. Hun har vært der hele tiden, først på intensiv-terapien, så på mine rom. Hun har imidlertid ikke funnet helt utav dette med å puste enda, fjusker litt der og har derfor fått komme tilbake til intensiv-terapien hvor hun ligger med CPAP. Denne jenta har også vokst noe enormt, selv om hun enda er mye mindre enn det hun skulle ha vært, også uker tatt i betraktning. Hun har akkurat passert termindatoen sin, men veier enda i underkant av 2500g. Hun spiser imidlertid fint nå, og legger jevnt og godt på seg. Jeg kommer nok til å huske disse jentene spesielt godt. En annen sjarmør jeg heller ikke kommer til å glemme, er en liten gutt som ble født i GA 25+2. Ved fødselen var han 520g og 29 cm, og første gang jeg så ham stoppet verdenen min litt opp. Så utrolig liten og skjør, men likevel så sterk. Selv på utsiden av kuvøsen kunne en se hjertet slå jevnt og trutt.
For noen uker siden fikk denne lille og superherlige sjarmøren komme inn på mitt rom. Han har blitt mye større. Huden som i begynnelsen nesten kunne beskrives som gjennomsiktig, hvor vi kunne se alle blodårene og alle ledd, er blitt ganske normal. Øynene som ofte er litt store i forhold til resten av hodet når de blir født såpass for tidlig, passer bedre og bedre inn i det søte ansiktet sammen med den lille nesen og munnen. Han har rundet kiloen, noe som i og for seg ble feiret med at legen tegnet en boble rundt den nedskrevne vekten i tillegg til en blomst og en ballong med smilefjes. Hva så om det tok ham litt lengre enn først forventet å doble vekta si? Nå er han i hvert fall der, og vel så det. Ved siste sjekk var han 1115g og hadde også strukket seg en del centimeter...
...og innimellom disse har det vært så mange babyer som har lagt sine små fotavtrykk inni et eget rom i hjertet mitt. Jeg kommer nok aldri til å glemme første gangen jeg vasket hendene og fikk åpne en kuvøse, ei heller den morgenen jeg fikk stelle to av babyene alene. Jeg kommer aldri til å glemme den muligheten jeg fikk til å prøve ut dette.
...om jeg felte en tåre da jeg dro? Ja, og flere til :'(
