Så ble det to tette innlegg for ikke å havne helt i bakevja igjen.
På sykehuset har det stort sett gått i det samme. Forrige uke var det imidlertid en økning i pasientantallet igjen. Årsaken ble relatert til mistanke om et nytt utbrudd av denguefeber. Sesongen for denguefeber er egentlig på hell i følge sykepleierne her, da de normalt ikke har så mange tilfeller i sommermånedene. De siste par ukene har det også vært temmelig stille rundt hele denguen, inntil nå.
Jeg begynte mandagen med oppmøte på en fullstendig tømt fødeavdeling. I og med at det ikke var noen pasienter inne, var alle pleierne ute til flaggseremonien. En koselig mandagstradisjon hvor de ber en fast bønn og har har fellessang like utenfor sykehuset.
Mandagstomt
Ettersom det varierer hvor lang tid denne seremonien tar, alt etter hvor raskt de stiller seg opp og kommer i gang, valgte jeg derfor å dra tilbake til avdelingene igjen. Etter avtale med Errol forsøkte jeg å henge meg på en ung sykepleier i det hun skulle klargjøre og gi medisin til sine pasienter. Irriterende nok mangler organisasjonen akkurat nå noen klarifiseringer fra høyere hold, noe som hindrer meg i å kunne gi medisiner på egenhånd.
Idet sykepleieren og jeg kommer tilbake til vaktommet snur hun seg smilende og takker for følget. Jeg tar hintet og hopper på neste sykepleier ut av vaktrommet. Jeg følger henne ut til isolasjonsavdelingene. Om forholdene inne på sykehuset ikke er særlig å skryte av, så er det i hvert fall ikke bedre der ute. Likevel slår det meg at pasientene her forsøker så godt de kan å smile, hilse og være så høflige som de bare kan. Ung som gammel. Jeg hadde så lyst å ta et bilde av det ene rommet, for å vise, se og huske, og jeg er sikker på at pasientene ikke hadde hatt noe i mot det. Likevel fikk jeg meg bare ikke til å gjøre det. Jeg legger heller med et bilde fra avstand denne dagen, og et av deler av rommet som ble tatt dagen etter, da rommet var tomt.
Isolasjon
På tirsdag var det et stort møte for alle ansatte på sykehuset. Møtet skulle egentlig begynt kl. 08.00, men 09.30 var de fortsatt ikke i gang. Du vet, filippino-time. Ved slike møter stenger alle sykehusets tilbud utenom det mest nødvendige. Det var derfor minimalt med bemanning igjen i avdelingene, hvorpå jeg tenkte at vi i hvertfall kom til å få nok å henge fingrene i. Så feil kan man ta. Selv akuttmottaket var stille. Det som trengtes å gjøres i avdelingene, tok stort sett familiene som tok seg av, som de normalt også gjør ellers, og når det kommer til skrivingen på vaktrommet har vi lite å stille opp med. Litt ut på dagen kom Errol snikende ut av møtet, himlet litt med øynene for å signalisere akkurat hvor interessant det var og sendte oss hjem i og med at møtet kom til å vare hele dagen.
Livet som sykepleier her innebærer side opp og ned ned rapportskriving - for hånd.
Samme ettermiddag tok Aquiles oss med til Tugbungan Eco Park her i Bogo. Vi fikk med oss solnedgangen før vi dro ned til Barbeque Plaza for å spise.
Lek i fiskegarnet
Midtukes møtte jeg en søt gammel dame på sykehuset. Sønnen var med henne, og ved hjelp av nabopasientens pårørende fikk jeg vite at hun var dement og verken kunne kommunisere verbalt eller stå på beina lengre. I løpet av ukene på sykehuset har det egentlig vært få tilfeller av demens, og når jeg så spurte om de opplevde mange tilfeller på sykehuset, var svaret avkreftende. Det kan tenkes at levealderen her er med på å holde tallene nede, men på en annen side er familiebåndene også så sterke at familien tar på seg pleien av en gammel mor eller far, uten å blunke. Tullete og ør eller ei. Om helsa ellers er god, er det få som ønsker å bruke penger på kontakt med helsevesenet.
Denne gamle damen hadde hatt diagnosen en god stund og var nå innlagt med redusert allmenntilstand. Hun lå sammenkrøpet i senga, på et hav av smuler og uten laken, studerte fingrene sine og pratet og gestikulerte ut i løse lufta. Jeg gikk tilbake til vaktrommet, hentet et laken og hjalp sønnen med å ta det på. I det vi tok på lakenet så jeg at hun var begynt å bli blå på hoftene, spesielt hvor de største smulene hadde vært. Bleia hennes var gjennomvåt, men sønnen hadde ikke husket å pakke med tørr. Han ventet heldigvis hjelp fra flere familiemedlemmer litt senere. Jeg pratet videre med dem, forsøkte å gjøre det så komfortabelt som mulig, og fikk en stor takk i form av øyekontakt og et nesten tannløst smil fra senga.
Senere samme dag får jeg endelig sneket meg inn på operasjonsstua for å observere keisersnitt utført ved hjelp av vertikalt snitt. Ved lukking støter legen på litt problemer i og med at noen av suturene ikke holder. Det ble nok en litt mer langdryg og mer nøye utført jobb enn det som i utgangspunktet var planlagt, men noe av det siste du trenger som nybakt mor er vel en sårruptur ut av en annen verden.
Det ble litt ”overtid” denne dagen og jeg hastet avgårde for å møte Caroline på ”Shrinet”. Der fikk vi med oss solnedgangen før vi møtte Carrie på Capitancillo. Når jeg nå ser tilbake, ble jeg nok utsatt for et aldri så lite AirCon-angrep her, for dagen etter startet så fint med litt halsevondt av et slag.
På tross av begynnende halsevondt, ble torsdagen en god dag på sykehuset. Det var fortsatt irriterende stille på føden, men ettersom den ene sykepleieren var ute et ærend, var jeg alene med den andre sykepleieren. Vi fikk dermed god tid sammen mens vi pakket kompresser, pratet - på engelsk, ryddet og omorganiserte litt i rommet. Dagen gikk riktig så fort frem til lunsjpause hvor jeg jaktet opp Carrie for å spise sammen i ”det kalde rommet”. Jeg benyttet også sjansen til å få meg noen minutter på øyet, da én times lunsjpause er noe jeg har litt problemer med å bli vandt med. Like før vi tenkte vi skulle dra tilbake til hver vår kant, kom Errol og fortalte at han ikke var helt i form, og at han derfor kom til å dra hjem, noe vi også kunne om vi ville.
Vi benyttet denne anledningen til å dra ned til CUT slik at Carrie fikk farga det først blåe, men siden grønngule håret sitt brunt igjen. Jeg benyttet sjansen til å få stelt negler på både hender og føtter. Vi trodde vi hadde veldig god tid, men jaggu går den fort når hår skal farges, vaskes, kures, vaskes, sprayes og vaskes igjen... Vi kom for sent til PA-socials. Om ikke nesten en hel time for sent ikke heller faller under ”ikke møtt”... Rebelsk oppførsel her på Filippinene altså.
Fredagen var nok en god dag på sykehuset, da jeg atter en gang ble sittende alene tilbake med en av sykepleierne på føden. Det er ingen fødsler på programmet fra morgenen av, men vi får etter hvert flyttet ned tre gravide mellom uke 34 og 36 med diverse komplikasjoner. I og med at det er så fullt på alle avdelingene, blir de flyttet fra OB til føden for monitorering, mors blodtrykk og babyens hjerterytme hver time. Og når en får noe å henge fingrene i, går dagen så mye raskere, og atter en gang ble det helg.
Denne helga ble tilbragt i Hagnaya, en liten svipptur fra Bogo. Det var kun Caroline og jeg som dro i og med at påsken nærmer seg, og de fleste skal avgårde allerede onsdag. Førsteinntrykket av Hagnaya Beach Resort var veldig bra, og gjennom helga var det lite som skuffet. Resorten var passe stor, med mange rom. Det var imidlertid veldig stille den første kvelden og formiddagen. Bassenget som lå like utenfor døra vår, var godt og stort med mange solstoler. Solstoler har vært en mangelvare på flere av de andre resortene. Det kommer sikkert av at det å sole seg ikke er et begrep. De fleste gjemmer seg for sola så godt de kan, livredde for å bli litt brune. Om du skal ut å kjøpe såpe, body lotion, solkrem eller ansiktsrens, må du også lete lenge for ikke å ende opp med et eller annet som inneholder ”skin-whitening”.
Rommet vårt var stort og godt med stort bad og garderobeområde. Senga var stor og deilig, med deilig madrass. Og dyne. Jeg har fått snøglet meg rundt en dyne. Restauranten serverte helt grei mat og kaffeshaken, som etter hvert har fått i oppgave å virkelig sette standarden på resortene, vel foruten om wifi’en vel og merke, var også veldig OK.
Natt til lørdagen var fæl. Jeg sov nesten ikke, da det var umulig å få puste gjennom den teite tette nesa. I tillegg bråket også AirCon-anlegget veldig. Til informasjon så blåste den ikke mot senga altså. Jeg gikk ikke inn for dobbel forkjølelse. Da morgenen endelig kom var vi tomme for toalettpapir, i og med at noen hadde brukt den flittig gjennom hele natta, og den noen var veldig klar for å komme seg ut av senga, som for øvrig føltes som en felle den siste delen av natten.
Videre ble dagen tilbragt vekselvis i sola, i bassenget, på rommet og i restauranten. Ettersom resorten lå noe avsideliggende til, ble det ikke til at vi forlot området i det hele tatt. På kvelden fikk jeg dessuten ringt til pappa. Søndagen ble tilbragt ganske nøyaktig som lørdagen, bare at det nå var kommet litt mer folk. Folkeøkningen merket vi imidlertid ikke særlig mye til i og med at det kun er galne skandinavere som oppholder seg under åpen himmel på høylyse dagen. De trodde sikkert vi hadde gått fra vettet, der de satt trygt i skyggen og bare myste ut mot sola. Om kveldene var det derimot folkefest i bassenget.
Vi sjekket ut kl. 12.00, men valgte å bli en liten stund til på området. Stikkord: wifi og shakes. Ut på ettermiddagen fikk jeg både til en tur innom Restaurant Capitancillo, hvor jeg fikk ringt mamma, som var på jobb mens jeg ringte pappa kvelden før, hentet tøyet mitt på vaskeriet, svingt meg i dusjen, spist kveldsmat hos maam Bella, før det igjen var duket for en tur ned til Capitancillo. Denne gang for å si ha det bra og god tur hjem til Ingvild, den eneste nordmannen her utenom meg. Hun skal nå hjem etter seks måneder på reis; først tre måneder i Tanzania og så tre måneder her.
Jeg er fortsatt litt forkjølt etter det AirCon-angrepet, bihulene er tette, men nesa er bedre. På ”apoteket” har jeg fått kjøpt neseinhalator med kamfer og eukalyptus og jeg nyter den forfriskende effekten.
