En svipptur til Kroatia

Nå har jeg vært i Kroatia også. Om ikke mer enn noen timer, og om ikke mer enn kun i én by; Zagreb. Vi har i hvertfall vært der.

Hele opplvelsen startet så sent som torsdag, da vi plutselig hadde bestemt oss for å ta lørdagen i Zagreb. Det måtte vel gå et tog dertil også? Etter jobb på fredag gikk vi for å undersøke, og endte opp med å kjøpe tur/retur-billetter Ljubljana-Zagreb. Denne billetten var billigere enn nattbussen tur/retur hjemme.

Lørdag sto vi opp rundt 07.00, spiste, gjorde oss klare og tok bussen inn til byen, for så å vente på toget vårt i en time og ti minutt. Vi hadde dagen før fått opplyst at det kom til å være 40 minutt forsinket, så det å vente i over en time gjorde ikke oss noe, bortsett fra at det var meeeget kaldt og kanskje litt kjedelig å stå og se etter toget nedover skinnene.

Da toget endelig kom, fant vi virkelig den rette vogna. På turen til Postojna nevnte jeg kupeene og de smale gangene. Disse vognene lot vi bare passere denne gangen, og gikk lenger bak i toget. Der traff vi på vogner med to-og-to seter og god midtgang. Det var vogna si det!

Tålmodige satt vi og ventet på billettkontrollen, og slappet godt av etter den. Vi hadde tross alt to og en halv time med reising foran oss og satte oss godt til rette med to seter hver.

Etter en stund måtte jeg selvsagt på do, selv om jeg visste hvilket syn som kunne møte meg på toalettet på toget. Og det slo ikke feil. Jeg hadde ikke tenkt å sette meg på det toalettet, så jeg tok masse tørkepapir, og satte i gang vaskeprosessen. Ikke før jeg hadde begynt, banket det på døra, og jeg kunne ikke forstå hvem det kunne være. Fortumlet kastet jeg papiret i bosset, tok en kjapp vask av hendene og åpnet døra. Og hvem sto på utsiden og smilte til meg? Joda, det slovenske politiet som bare ville la meg vite at det var på tide med passkontroll i vogna mi. Nesten tatt med buksene nede! Det slovenske politiet fikk se passet mitt, men stemplet det ikke, selv om jeg så at de hadde stempel-dings med seg - i tillegg til våpen.

Siden jeg ikke fikk gått på toalettet første gangen, ventet jeg til ting hadde roet seg i vogna, lot noen gå på toalettet før meg, bare for å sjekke at det var OK å gå ut av vogna nå, før jeg gikk ut for å fortsette vaskingen. Denne gangen fikk jeg både vasket, tørket og gjort mitt virkelige ærend, før politiet (?) banket på døra -igjen!

Denne gangen var det det kroatiske politiet som banket, og bare ville la meg vite at det var passkontroll i vogna mi om et øyeblikk. Det kroatiske politiet fikk også se passet mitt, og de stemplet det! Mitt første passtempel!

Vi kom omsider frem til Zagreb, og visste ikke helt hvor vi skulle begynne. Vi følgte folkemengden og skiltingen inn mot sentrum, men visste ikke helt hva vi lette etter. Etter en god stund til fots i opp- og nedoverbaker, rundt den gaten, og over til den gaten, for siden å ta den gaten, fant vi endelig noe som lignet en restaurant som både kunne ha et toalett uten politi og mat vi visste vi kunne klare å spise. Maten var kjempegod; godt stekt kyllingfilét, "potatodumplings", og en kjempegod og mektig saus og grønnsaker.

Etter maten var vi klare for å se litt mer av byen, de timene vi hadde. Vi var blitt fortalt at det viktigste å få med seg i byen var parken (the-park) og katedralen. Og de to tingene fikk vi i i hvertfall sett. Katedralen var rett ved siden av restauranten. Denne var selvsagt under restaurering, noe som er en trend når jeg er i storbyer og besøker katedraler. Det ble tatt en hel del bilder både ute og inne. Katedralens utside var nesten fin nok for oss, så det tok sin tid før vi kom oss på innsiden.



Som forventet var den et syn også innvendig. Jeanette og jeg korset oss med vievannet før vi fortsatte turen innover. Kameraet mitt er ikke kjent for å ta så veldig gode bilder inne, men jeg prøvde meg likevel. Nå sitter jeg ganske overrasket over resultatet. På grunn av at jeg ikke trodde at kameraet kunne ta så gode bilder, filmet jeg for det meste, men noen få bilder ble det, hvorav dette oversiktsbilde ble det beste... Fine, fine katedralen.



Etter at katedralen var ferdigbesøkt, fant vi en souvenir-shop, hvor vi kjøpte hver vår rosenkrans. Jeg kjøpte også et postkort som faktisk ble skrevet og sendt. Så noen får forhåpentligvis en liten overraskelse fra Zagreb i postkassen om ikke så mange dagene.

Da det nærmet seg tida for å finne togstasjonen og dra hjem igjen, bestemte vi oss for å sitte litt i parken, nesten det eneste stedet sola faktisk enda jobbet.


Her satt vi og slappet litt av før vi tuslet tilbake til togstasjonen, hvor toget også denne veien var litt forsinket. Når vi endelig kom oss ombord på toget, og fant de kjekke vognene igjen, ble det raskt mørkt og nesten umulig å se noe på utsiden på grunn av de sterke lysene inne. Jeanette benyttet denne anledningen til å ta seg en liten strekk og vi fikk enda et stempel i passet.



Klokken 22.00 var vi hjemme igjen og Kroatia krysses herved av på listen.

Postojna Jama og Predjama Grad

Jeg har sett noe fint! OK, jeg tror kanskje saltgruvene og opplevelsen der var litt finere, men jeg har sett noe fint. To fine ting faktisk, for i går var besta, beste, Hege, Leiv, Sindre og Jeanette og jeg i Postojna og så på grottene der, i tillegg til at vi tok turen til Predjama-slottet en liten tur bortenfor der igjen.

Vi ble enige dagen før om å ta toget fra Ljubljana 09.30. Dermed ville vi rekke 12-runden i gruvene og kanskje være tilbake i Ljubljana til en rimelig tid, men... Ambisjoner!

...8 min. på halv ti kommer bataljonen i taxi. Sindre hadde kastet opp hele natten, men de ville være med likevel. Vi kom oss omsider til rett spor og ventet noen minutter på toget. Da vi endelig kom oss på (ikke bare, bare med barnevogn, på tross av at vi sto der hvor handicap-skiltet var), så vi at toget var av den typen en ser på film, og som jeg håpte ikke fantes i den grad i virkeligheten. Det hadde kupéer med seks sitteplasser i hver. Selvsagt var det ingen helt ledige så vi måtte dele oss. Hvor i huleste skulle vi gjøre av barnevogna? Joda, den slo vi i sammen og satte midt i den smale gangen, som faktisk er like smale som de ser ut til å være på film.

Turen tok altså en time i et skrangletog, men vi kom da frem, og det var det viktigste. Plutselig var vi på et sted hvor ingen av oss var kjente. Fra togstasjonen og til Postojna-grottene var det ca. 2 km, så vi bestemte oss for å gå i mangel på andre alternativ. Etter å ha vært innom et bakeri for påfyll kom vi oss omsider frem til Postojna-grottene. Vi kjøpte billetter både til Postojna-grottene og Predjama-slottet samtidig. Kl. 11.45 stilte vi oss i kø, og gjett om den vokste raskt! Omsider beveget i på oss, og vi gikk nedover mot banen som skulle kjøre oss rundt i deler av grottene. Atter en gang måtte vogna legges sammen og den fikk en vogn for seg selv. Etter noen minutters kjøretur i mørke, 8 grader, gjennom til tider smale ganger og under ujevnt tak (noen ganger var det nødvendig (trodde i hvert fall vi) å dukke ned, for at hodet ikke skulle ta oppi taket :O...), stoppet "toget" og vi skulle gå gjennom grottene. Stiene førte oss både opp, ned og forbi praktfulle eksemplarer av naturens mange finurlige tingester, også kalt dryppsteiner, kalkstein, stalaktitter, stalagmitter, flytesteiner, karrenfurer, karskttrakter, huler og synkhull, bekker som forsvinner og periodiske innsjøer, i forskjellig form og farge... Vi fikk ikke lov å ta bilder midt inne i hulene, bare i begynnelsen og slutten av grottene.



Togturen gjennom de trange gangene

Etter å ha gått et godt stykke opp og ned, samt fått noe informasjon om grottene, kom vi til et annet "tog" som skulle ta oss med ut igjen! Turen inne i grottene tok ca. halvannen time.



Sindre hadde ikke spist så mye gjennom dagen, men ville ha litt banan etter grottene. Dette ville inidlertid ikke kroppen ha noe av, og det kom fort opp igjen. Stakkar liten... Men han klarte seg utrolig bra til å være slakk.

Vi bestilte taxi til Predjama-slottet, og ventet vel og lenge på den på grunn av trafikkork. Taxisjåføren gjorde en avtale om at han kunne kjøre oss opp til slottet, vente på oss, for siden å kjøre oss ned til togstasjonen igjen for en pris. Dermed kom vi oss opp til slottet, som forresten kommer ut av fjellet (huler og trapper inne i slottet går langt inn i fjellet) Stilig! Inne i slottet var det laget i stand utstillinger i noen av de forskjellige rommene, slik at en kunne se hvordan det kunne ha vært der før i tiden.


Predjama-slottet fra veien opp


Spisestua


Trapper som går inn i fjellet :O

Etter besøket på slottet ble vi altså kjørt ned til togstasjonen. De driver sikkert ikke med maxitaxi'er her, for når vi skulle opp til Predjama-slottet, måtte vi la vogna stå igjen ved hotellet i Postojna Denne hentet jeg og Jeanette etter å ha satt av de andre på togstasjonen. Vi hadde ingen anelse om når toget tilbake gikk (vi var fornøydde med at vi hadde retur-billetter), og oppdaget til alles kjipe overraskelse at vi måtte vente i to timer. Heldigvis var Sindre i mye bedre form og gikk rundt utenfor togstasjonen. Han begynte til og med å smile til kamera, et godt tegn. "Hmiiiil!!"


"Hmiiiil!" :P

Sakte, men sikkert, sneglet de to timene seg avgårde og toget kom. Jeg krysset fingrene for at det var et annet slags tog, med vognkaoset friskt i minnet, og det var det jaggu meg. Dette toget kjørte "Jæren-løsningen" med åpne vogner med mange sitteplasser og dermed mye bedre plass. Det ble imidlertid litt stress med barnevogna når vi skulle på, men det var også alt.  Litt av en dag, men opplevelsen verdt likevel.

Nå har vi hatt den første av to dager på avdeling for endokrine og metabolske sykdommer, med vekt på diabetes. Fra onsdag til fredag skal vi på nefro.

Besøk fra Norge

Jeg har fått besøk av Hege, Leiv (som jeg for øvrig ikke har sett enda, grunnet sykdom), Sindre, besta og beste (som jeg ikke hadde en anelse om at kom...eller, jeg visste at det kom to til, men fikk ikke vite hvem). Hvem kunne vel ha forestilt seg at besten skulle ta seg en tur til Slovenia? Det var kjempe kjekt å se dem, selv om jeg ikke har vært her i mer enn tre uker enda, og ikke akkurat har fått den kraftige hjemlengselen. Det er også litt stas å være den som skal vise de rundt i byen "min".

Siden de ikke er så kjente i byen, ble det til at det var jeg som kom opp til "Ljubljana Resort" for å møte dem der. Da jeg gikk av bussen kom Sindre løpende mot meg og hylte. Siden gikk vi innover på plassen, og bak meg hørte jeg plutselig: "Ja, i dag, når eg ser ut glaset...". Rart, den stemmen, den setningen... her? Så var det de to da! Morsomt og helt uventet!

I dag har vi bare trasket litt rundt i byen. Sett på kirker (ikke akkurat få av dem), vært på markedsplassen, sett sykehuset, slått oss sammen med Jeanette, spist middag, vært på Müller og småhandlet litt. Nå har vi altså tatt kvelden, men det gjør ikke noe, for i morgen må vi være inne i byen til 09.15, så jeg får nok av tid sammen med slekta.
Tomorrow, tomorrow...!

Vi har flyttet

... imidlertid ikke så langt. Ca. 5 meter bort i gangen, til et to-mannsrom. Vi har vært så bortskjemte og hatt et tre-manns for oss selv siden vi kom, men visste at vi skulle flytte rundt den 1. oktober. Nå er det gjort. Vårt territorium er innskrenket. En positiv ting er at vi har kort vei til badet om morgenen, inkludert at vi ikke trenger gå over den knirkete "broa" (ikke så greit å vite at vi vekker alle, da det er vi som står opp først.) Vi har dessuten også halve veien til kjøkkenet, samt er nærmere routeren, og får dermed bedre internett.

Nå har vi vært over halve uka på intensiven, og jeg sier det igjen; "Hvor blir tida av?" Om to dager er vi altså også ferdige med den avdelingen.

Jeg gleder meg til helga. Da kommer Hege, Leiv og Sindre, og noen til som jeg ikke har fått vite hvem er. I hvert fall får jeg besøk, og håper de vil kose seg i denne byen. Jeanette og jeg klarte i hvert fall å holde oss veldig opptatt den første uka, og helt ærlig hat det vel ikke gitt seg enda. Jeg håper de tar med seg gode sko for visse plasser finner en ikke annet en brostein, og det er ganske hardt å gå på i lengden (Been there, done that, og resultatet ble fire ljubljanske vannblemmer). Ellers håper jeg at de vil være med i den lille og sjarmerende dyreparken her, samt Postojna-grottene (det er allerede en deal), og kanskje slottet i sentrum? Ellers er byen sjarmerende i seg selv, og det finnes nok butikker som er innflytningsklare for en viss tante. Jeg håper også at de har med seg mange 1-euroer, slik at de kan ta bussen der avstandene kan bli litt lange... F.eks. til BTC?

Rart... bare to jobbedager igjen, og så er de her, plutselig.

I morgen skal vi snike oss ned til der hvor de driver med PTCA. Det vil si der hvor de driver med ballongdillatasjon av årer etter et hjerteinfarkt... *Spennende* Vi skal også spise ute -igjen, og får dermed enda en dag hvor vi ikke kommer oss hjem etter jobb... Litt stressende, men finfin løsning på middagsmåltidet.

Dyreparken (Ljubljana Zoo) og meksikansk mat

I går var vi i dyreparken, som jeg sa vi skulle. Vi kom oss etter hvert
 ut dørene, bedre sent enn aldri. Det at vi var sent nok ute fra før, hindret oss ikke i å ta en masse bilder på veien til dyreparken. Jepp, den er i gangavstand om en ikke har så mye i mot å gå et lite stykke.
Vi kom frem til dyreparken ca. kl. 16.00, noe som sa at vi hadde to timer på oss før den stengte. Når en betaler ca. 40 kroner for å komme seg inn gjør ikke det så mye.

Det første som møtte oss etter inngangen var en harmonisk fugledam og innhengning med gjesser, påfugler, og andre gakke-dyr.

Dyreparken kunne blant annet også by på reptiler, kameler, sjiraffer, esler, kuer (og et stort ku-dyr som jeg ikke har peiling på hva var), elefanter, papegøyer og undulater, ulver, bjørner, alpakka, kenguru, pelikaner, sebraer, tigrer, løver og puma...


Denne uka skal vi være på medisinsk intensiv avdeling. Vi har allerede hatt vår første dag, og jeg sier det med en gang; forholdene der oppe var mye bedre enn det vi opplevde i akuttmottaket -heldigvis!

Den delen av intensiv avdeling som hører til medisinen består av fire rom; et stort og tre mindre. Vi holdt oss på det store rommet, hvor vi hadde en pasient med septisk sjokk. Dette muligens på grunn av sirkulasjonssvikt som siden har utviklet nekroser. De stakkars tærne var helt svarte! I nabosenga lå det en pasient som hadde hatt hjerteinfarkt, og som nå lå i sjokk med pneumoni. En tredje pasient hadde også hatt et hjerteinfarkt, og lå av den grunn på overvåkning etter en ballongdillatasjon (rart hvordan fremmedlegemer inne i kroppens innerste plutselig kan få en livsviktig funksjon). En fjerde pasient hadde gjennomgått det samme, og hun så også ganske så frisk og rask ut etter at hun kom opp til avdelingen. Etter en stund raste imidlertid blodtrykket hennes nedover, mot det laveste jeg har sett (40/25, og hun var fortsatt våken, klar og helt med :O...). Det ble bestemt at denne damen skulle intuberes (så fikk jeg sett det enda en gang). Den femte pasienten fikk jeg ikke helt med meg hva som feilte, men det gikk nok ganske greit i og med at han plutselig snakket og lo i mobiltelefonen.

Vi fikk mye informasjon gjennom hele dagen, og som på de andre avdelingene lurte de også på hvordan ting og tang ble gjort hjemme i Norge.

Og så over til noe annet. I forrige uke foreslo Jeanette at vi skulle ut å spise hver dag, bare for å nå over en del av spisestedene her. Så det har vi gjort i dag. Effektive som vi er, trasket vi oss til universitetet etter jobb, hentet studentkortene våre, tok bussen hjem, lette frem restaurantoversiktene i bøkene til Jeanette og bestemte oss for hvilke vi kunne tenke oss "mat-kuponger" til. Takket være studentkortene våre kan vi skaffe oss mat-kuponger til maks 3,5 euro. Dette betyr at vi kan få gedigne mengder mat på restauranter for maks 28 NOK. Du får riktig nok en egen studentmeny, men den er like god som den ordinære. Etter en vellykket innkassering av kuponger, fant vi frem til den vi (gjennom "Stein, saks og papir") hadde bestemt oss for å prøve i dag. "Stein, saks og papir" har etterhvert vært til god hjelp i riktig så mange tilfeller hvor vi ikke klarer å bestemme oss. Det vle meksikansk i dag. Tøffe som vi er skulle vi nå prøve oss på noe vi ikke hadde særlig mye erfaring med. Jeanette bestilte en "Paella with seafruits" i god tro på (og med forhåpning om) at det fantes kule frukter på havets bunn. Dette skulle imidlertid vise seg å være en rett bestående av ris, noen klyper karri og andre krydder, kylling, babyblekkspruter (bare måtte smake), blåskjell (bare måtte smake), snegledyr (i forskjellige varianter, måtte ikke smake) og noen grønnsaker. På toppen av det hele tronet et helt, stekt, lite krepsedyr. Jeanette kunne se mot døra hvor kelnerne kom ut med maten, og første kommentaren når hun så denne tallerkenen var: "Å, håper ikke den er til meg!?". Lettelsen var stor, og hun pustet lettet ut, da den passerte. Plutselig sto den likevel foran henne, for jo, den var hennes. Jeg bestilte tortilla med salatblanding, gulrot, salsa og svinekjøtt. I tillegg ville jeg ha løkringer, og mente dette kunne være et perfekt måltid med tanke på mengden. Ved bestillingen måtte jeg imidlertid velge meg tre tilbehør, hvor jeg i ren forvirring (ikke helt klar over det når jeg hadde tenkt ut min bestilling) valgte gratinert mais, slottspoteter og en annen salsalignende ting. Jeg trodde så at jeg bare skulle få litt av alt, bare for å ha en variasjon på tallerken i tillegg til tortillaene, men SÅ feil kan man altså ta. Uhorvelige mengder hadde lurt seg på tallerken min og etter en tredjedel av tallerken var jeg mer enn forsynt.

Dagens kulinariske opplevelser medførte at jeg nå ligger i senga og skriver med en garantert forstrukket magesekk.

Tiden flyr

Vi har bodd hos Maja Potokar i 10 dager allerede.

I løpet av de siste ti dagene (!) (kommer ikke helt over det) har vi endelig også begynt i praksis på Klinicni Center Ljubljana, hvor vi de tre første dagene ble kastet inn som observatører på "Emergency Unit'en" Snakk om å være observatører. I tre dager sto vi så å si rett opp og ned på hælene. Ingen hadde særlig lyst å ta oss med på ting, og vi følte oss en smuuule usynlige. Eller, mange tok kontakt, snakket i vei på slovensk, men så snart vi sa: "Sorry, do you speak English?", bare måpte de fleste, kikket på oss med forskremte øyne som etterhvert gikk over i et blikk som sa: "Hva gjør disse rare menneskene her?", før de ristet på alle kroppsdeler for å få oss til å forstå at: "Nei, deg skal jeg holde meg unna!".

Vi slengte oss på en annen sykepleierstudent vi, og han var mer enn villig til å drasse på to studenter, som kunne hjelpe han med alle oppgavene han fikk, siden han var student. Som å rydde og vaske hyller, rydde tøy inn i skapene osv. Skikkelige studentoppgaver.

Når det kommer til sykepleien i dette landet, må jeg bare si meg enig i en ting som ble oss fortalt før vi dro. Jeg husker ikke hvem som sa det, men ordene kom i hvert fall til meg under en halvtime etter at vi først kom inn i avdelingen mandag 22. september. Dette var vårt første møte med det slovenske sykehuset, og vi kan vel si at det største kultursjokket har kommet over oss på selve sykehuset. Her i Slovenia er sykepleien, med alle dens prosedyrer, kunnskaper etc. så å si den samme som hjemme. Det som imidlertid er en vesentlig forskjell er at pasienten knapt verken sees eller høres. De er veldig tekniske her, og noen får faktisk også tittelen "teknikere". Her gjør vi akkurat hva vi vil, på den måten vi vil. Det snakkes ikke til pasienten, men over. Om han nesten sklir ut av sengen, og til og med gir uttrykk for at han ikke ligger godt, høres og sees ikke dette. Om den ene foten faller utav senga (og i akuttmottaket var sengene høøøye uten mulighet for justering), er det tilsynelatende ingen som fikser opp i dette. Pasienten sklir lenger og lenger ut mot den ene siden, men ingen ser ut til å bry seg. Det var da de to søte, norske sykepleierstudentene ikke klarte å ivareta observasjonsrollen sin et øyeblikk, men hoppet inn i pleien når ingen så, fikset opp, og trakk seg stille og rolig tilbake.

Vi hadde også et annet tilfelle, hvor en eldre herremann kom inn med hjerteproblemer. Mannen var svært forvirret og hadde lav metning. Han hadde en tendens til å ta av seg oksygensmasken som han så sårt trengte. Masken ble gang på gang klasket på ham sammen med noen strenge slovenske ord. Vi forsto ikke hva som ble sagt, men på pasientens uttrykk og pleiers stemmeleie virket det ut som om han gjentatte ganger ble kjeftet på (mens vi sto bakgrunnen og småskalv). Da han, uten at det var andre pasienter denne sykepleieren måtte ta seg av der og da, ble forlatt(!) til seg selv, forvirret, urolig og fortsatt med en motvilje mot oksygenmasken han så sårt trengte for å holde seg oppe i metning, klarte jeg ikke mer. Jeg gikk inn til ham og snakket rolig til ham, bredde teppet godt rundt ham, så ham inn i øynene og han roet seg helt ned. Jeg lot ham ta hånden min, som han tok et godt tak i, og dermed lot masken være i fred. Det er jo så enkelt.

En annen ting vi grøsset over på akutten var mangelen på bruk av skjermbrettene. Pent og pyntelig sto de inntil veggen, men ble sjeldent tatt i bruk. Enda til at pasienten ble blottet for alle klesplagg og mer enn én gang lå naken i alles påsyn, uten at det var noen spesiell grunn til det. (Det var da to søte, norske sykepleierstudentene gjorde seg så breie som de kunne i døråpningen).

Vi var på den avdelingen i tre dager; fra mandag til onsdag, og fikk blant annet med oss to selvmordsforsøk, en coma diabeticum, et tilfelle med kraftige blødninger frå endetarmen (sorry opplysningene, men det var skummelt!), lungeødem (Freaky knitrelyd. Gjett om det var en lettelse å se at blodtrykket senket seg og surklingen, som kunne høres på metersvis avstand, avtok.). Vi opplevde også en som kom inn me høyvoltsskader (måp, måp, måp!), og en som ble konvertert over til normal hjerterytme ved hjelp av defibrillator. Ellers så mange av pasientene som kom inn i akuttmottaket irriterende friske ut, og vi forstår fortsatt ikke hvorfor de var der *språkbarriere*

Også har vi en litt morsom fakta om sykehuset: Her har de nemlig folk som jobber med å dele ut klær til de ansatte. Utleveringen foregår ca. 10 min. fra garderobene, men det er ikke det rareste... Det er nemlig at vi etter endt arbeidsdag går ned i garderoben, skifter til våre egne klær, tar med oss de skitne klærne den 10 minutters gåturen opp til tøy-ut- og innleveringen, og får nye klær. Dermed må vi gå samme ruta ned i garderoben igjen. Vi får utlevert nye klær med det samme på grunn av at det skal holdes kontroll på hvor mange klær som er ute i systemet. Vitsen forstår vi ikke, men slik er det bare. De to søte, norske sykepleierstudentene fant imidlertid raskt ut at de ikke orket det systemet, og takket være et back-up-sett med klær (utlevert første dagen), og litt rare åpningstider hos de som leverer ut klærne (06.15-08.00 og 12.00-16.00) gjorde de litt om på løsningen, som da resulterte i at de i stedet for å levere inn det brukte settet den dagen det er brukt, lar det ligge i skapet til neste morgen, tar på seg back-up settet hver morgen og tar det skitne med seg opp. Det skitne blir levert inn og rene mottas. Disse ligger så i veska gjennom arbeidsdagen, og blir lagt fint inn i skapet når vi er ferdige. Det brukte settet blir krøllet sammen og slengt inn nederst i skapet. Vi trodde nesten vi hadde funnet opp hjulet i uniformsseksjonen på sykehuset, men oppdaget plutselig at mange rundt oss nok gjorde det på samme måten. Pytt, pytt... Genialt og ganske tidsparende var det i hvert fall.

Etter de tre dagene på akutten, var vi to dager på avdeling for lungesykdommer og allergi (poliklinisk) Dette ble to ganske så annerledes dager enn de tre foregående, hvor vi fikk mye grei informasjon, samt fikk repetert gammel informasjon og kunnskap. Vi ble testet med spirometri og for allergier.

Ellers har vi fått oss navneskilt på sykehuset (ikke så proft som de hjemme, men fullt fungerende) i tillegg til ljubljanske busskort. De er stilige! (Men også de mindre proffe enn hjemme)

Førte praksisuke er over. I går var vi ute, men det var en heller kjølig opplevelse og ikke akkurat det mest interessante jeg har vært med på. Gjett om jeg ble glad da Jeanette ville være med hjem igjen etter 4 timer på et og samme sted. I dag er det søndag, og vi har kanskje tenkt oss en tur i dyreparken. Det eneste som mangler er at jeg skal stelle meg litt, Jeanette finne den gryta hun leter etter, lage suppe, spise den, og så er vi klare... tror jeg...

Ellers gleder vi oss til 1. oktober, for da flytter det i hvert fall en person ut av denne leiligheten. Henne har vi ikke fått et godt forhold til, og det virker heller ikke som om noen av de andre er på talefot med henne. Hun ville ikke engang hilse på oss når vi kom. Hun har dessuten også beskyldt oss for å ta soyabønnene hennes, sette de på komfyren for så å brenne de. Det skal sies at vi kom hjem etter jobb en dag, og kjente den verste brendelukta jeg noengang har kjent, og etter hvert fant vi en gryte med noe brent oppi (hva visste vi ikke der og da). Først tenkte vi at vi skulle la det stå, slik at den som hadde gjort det, kunne se det, men lukta ble grusom og det svei i øynene, så jeg kastet meg over den. Senere den dagen fikk vi en lekse utenom det vanlige med beskyldninger på beskyldninger. Vi hevet vi oss fint over det, for vi visste jo at vi hadde gått ut dørene mye tidligere enn henne, tre - fire timer faktisk. Ikke var vi hjemme da det skjedde heller. Så om hun har glemt å skrue av soyabønnene sine på morgenen, og vil legge skylden på noen andre, vet vi ikke. Hun hadde også kjeftet og baksnakket om oss til de andre som bor her... imidlertid uten at det hadde noen innvirkning på noen av dem.

Også en siste ting: Hege, Leiv og Sindre kommer på besøk til meg på lørdag (sent fredag) og blir værende til torsdag. Koselig!

Der var vi endelig på nett

... og da er det endelig på tide med en oppdatering på hvordan det står til her nede i Ljubljana. I dag har vi nemlig kommet oss på plass hvor vi skal bo.

I og med at jeg ikke har fått skrevet så mye på selve bloggen, da vi ikke tok oss bryet med å betale for internett på Hostel Celica, tenkte jeg at jeg kunne lage en liten oppdaterings-rapport i dette innlegget. Videre følger dermed kortversjonene av de første dagene av eventyret. Om ikke for noe annet enn at jeg selv kan se tilbake på det senere.

14. september 2008 - "Avreisedag":
Mamma, pappa og Smil reiste til Bergen i morges, og det er Hege, Leiv, Sindre og Vesli som skal kjøre meg til flyplassen. Heldigvis for det, for sånne hva-i-huleste-er-det-jeg-har-funnet-på-og-må-jeg-virkelig-si-farvel-nå-? er jeg veldig dårlig på...

Ca kl. 12.00: Vi har tatt farvel med familien, og etter å ha svippet innom tax-free'en i Haugesund, sitter vi nå oppe på bar Syd-Vest. Jeg fikk meg en god latter av Jeanette-jeg-pakker-bare-tights-og-skjørt-for-da-får-jeg-hvertfall-ikke-overvekt, da hun optimistisk satte den 23 kg(!) tunge kofferten på vekta. Det ville si 8 kg overvekt før reisens begynnelse. Her måtte noe kvittes, og la det ikke gå noen hus forbi at de dyrebare armyboots'ene, nyinnkjøpte for å være med til Ljubljana, og skinnjakka fint måtte finne seg i og være igjen hjemme. Etter mye om og men endte vi begge opp med å betale for 3 kg overvekt hver. Reiser en med Ryanair-15 kg-only er det slik det går.

Snart skal vi stille oss i kø ved gaten, og når vi først setter beina utenfor dørene og på selve bakken på flyplassen, da er jeg på tur!

Natt til 15. september 2008 - "Vi er i fengsel, med gitter og det hele":
Vi kom oss trygt til Stansted og på en måte var det godt å starte turen med noe kjent. Flyet gikk 12.50, og vi var fremme 13.20. Flyplassen er såpass grei og oversiktlig at vi lett fant frem til bussholdeplassen. Det var såpass bra vær at vi bestemte oss for å vente ute. Problemet ble bare hvilken holdeplass vi skulle på. Etter 10-15 min. på en holdeplass, klarte jeg endelig å overbevise Jeanette om at jeg ikke trodde det var her vi skulle stå og hun gikk å sjekket på ny. Takk og lov for god tid, for det var nemlig ikke der vi skulle stå.

Bussturen til Gatwick Airport North Terminal tok ca. to og en halv time, hvor vi også var innom noen av terminalene ved Heathrow. Ved ankomst Gatwick Airport fant vi etter knappe femti meter med altfor tung bagasje ut at den måtte kvittes. Flaksne som vi er fant vi skranken vi skulle sjekke inn ved, og det viste seg at vi faktisk kunne få kvitte oss med bagasjen om vi bare klarte å vente i fem minutter til.

Vi kunne nå ha 20 kg bagasje og noe av håndbagasjen, som jeg var glad ikke ble veid i Haugesund, ble flyttet over i koffertene. Gatwick Airport er en søt liten flyplass med alt. Vi tuslet litt rundt og kikket, kjøpte skummelt billige blader, tyggi, vann, var på do og fikk oss noe å spise.

Klokken tikker og går, men ingen gate tilhørende vår tur kommer opp på tavlene. I begynnelsen var vi ikke så engstelige, da det enda var god tid, men når det står skilt over hele flyplassen at en må beregne 10-15 minutter ut til de fleste gatene, og en ser at den tiden er i ferd med å renne ut, da... Nervøse følger vi med på tavlene, tar knapt øynene bort fra den, og etter hvert danner det seg en liten gruppe under samme tavla. Diskusjonen og pekefingrene gikk på flere språk rundt oss, og vi begynte å gjøre det samme; sjekket boarding-kortene, tavlen, rett flightnummer, men det fikk ikke "Please Wait"-beskjeden på tavla til å endre seg til en gate.

Fem minutter før avgang kommer gatenummeret opp, og plutselig er en passe stor mosjonsgruppe ute på løpetur. Å løpe på rullebånd er interessant.

Vel fremme på Brnik flyplass kl. 23.50 samlet vi bagasjen og kom oss ut til 9 grader og regn. Så mye for de oppimot 30 gradene vi hadde lest var vanlig i september.
Vi tok en taxi inn til byen og til Hostel Celica hvor vi nå skal tilbringe fire netter i jakten på et sted å bo.

Noen stikkord:
* Tid og fart er definitivt relativt!
* Dotten i mitt venstre øre har kommet for å bli (og den beveger og snur smertefullt på seg ettersom jeg gjør det)

15. september 2008 - "Fortsatt i fengsel og småsyk":
I dag har vi trasket rundt i byen siden tidlige morgen og blant annet funnet mange supermarkets (noen mer praktiske enn andre), Central Hospital, universitetet, "de tre broene" og mange kirker/katedraler med fine lyder. For å si det kort har vi vel trasket oss gjennom størstedelen av "gamle-byen".

Kl. 12.30 møtte vi opp på SOU for å få hjelp til å skaffe bosted. Imidlertid er det visstnok ikke lett å være spansk, sossette, høy-mørk-og-ja-jeg-vet-jeg-er-en-hot-exchange-student-in-need-for-an-apartment. Etter lang tids venting og på tross av at rådgiveren gang på gang forsøkte å ymte frempå at hun hadde gjort alt hun kunne komme på for å hjelpe dem med å finne noe som falt i smak, fikk vi beskjed om at vi dessverre måtte komme tilbake dagen etter. Det var spanske okkupanter i byen.

Vi har fått kontakt med G.O, lærerstudent fra HSH, Stord og skal møte ham -når boligjakten er over.

16. september 2008 - "Vi har en leilighet og jeg har fire ljubljanske vannblemmer under beina":
I dag, vår andre dag her, har vi bare fortsatt å gå, og gå, og gå, og...Vi møtte opp lenge før åpning på SOU, for aldri i livet om spanskene skulle komme før oss i dag.
Etter en liten stund satt vi med tre adresser og tlf.nr som var aktuelle. Vi hadde første møtet allerede kl. 15.00, og med en lapp med adressene på skulle vi, fremmede i byen, navigere oss frem. Det var faktisk overraskende lett å finne frem. Litt sene pga. rushet, men ellers OK. Leiligheten var helt grei, men siden vi også hadde en avtale kl. 17.00, samt en tlf. å ta etter 18.00, fikk vi lov å ringe tilbake kl. 19.00 for å gi beskjed om vi ville ta den eller ikke.

Ut i fra beskrivelsen skulle den andre leiligheten nesten være av ypperste klasse, men så feil kan en ta. Det var en mann, som jeg er sikker på egentlig er mafia-bossen over alle mafia-bosser, i eksil i Slovenia, som viste oss rundt i en bolig fra 60-tallet med møbler og lukter fra samme tidsepoke. Det var så mye som ropte mot oss at vi ikke skulle bo der at vi nesten ikke kunne komme oss fort nok ut dørene og bort fra gata og mafia-bossen. Attpåtil skule vi ha bodd i samme hus som to av hans venner. En mafiaboss, to gamlinger og oss? Ikke aktuelt!

Vi bestemte oss etter hvert for å ta den første leiligheten, og måtte komme for å betale depositum og husleie for september. Vi kunne imidlertid ta oss en matbit før vi kom og inntok dermed et lite herremåltid i form av en pizza med en diameter på en halv meter. Til 24 kr hver.

Vi har hoppet på mange forskejllige busser, i mange forskjellige retninger, og er enda i Ljubljana. Vi kommer oss att og fram uten problemer, til og med i mørket, selv om det var litt vanskeligere.

Etter å ha ordnet alt med leilligheten kjørte sønnen til eieren av leiligheten oss nesten helt til hostellet.

17. september - "Atter en lang dag til fots":
Vi har værtpå møte for internasjonale studenter og fått litt informasjon, selv om vi allerede hadde skaffet oss mye av denne informasjonen på egenhånd.

Vi har funnet et kjøpesenter. En god stund trodde vi ikke at de fantes her, men det gjør de definitivt. Vi måtte bare ta bussen, noe vi har blitt ganske gode til. Flaks for oss at det er gratis buss denne uken på grunn av en eller annen transport-uke-ting. På kjøpesenteret hadde de ALT, inkludert noen kjente og kjære forretninger som H&M og Spar.

Jeg trives på cella, og det har ikke gått opp for meg at jeg blir "løslatt" i morgen. Jeg skal imidlertid komme meg inn hvor jeg skal bo resten av perioden, og det skal bli herlig å flytte ut av kofferten.

18. september - "Vi har flyttet inn": 
Vi har flyttet inn i vårt nye hjem for resten av tiden her, og vi har vært på Spar og handlet inn det viktigste. Rommet vårt har etter hvert blitt hjemmekoselig, spesielt etter at vi fikk vasket litt.

Nå er det sent på kvelden og vi skal på atter et møte i morgen. I den anledning tar vi derfor kveld og sier god natt!