Klokken er nå 02.30 og vi sitter på Stansted flyplass. Vi er på vei hjem og befinner oss nærmere Karmøy enn vi har vært på lenge.
Tirsdag morgen kl. 06.00 sa vi farvel til Velnarjeva Ulica 2, låste døra bak oss, kastet nøklene i postluka, så oss en siste gang tilbake på huset, og tuslet oss bortover mot bussen. Vi følgte bussen inn til byen hvor vi skulle ta toget videre til Venezia. Vi krysset fingrene for at det kunne være noe spennende å se og oppleve der før vi skulle ta flyet fra Treviso og her til Stansted. For å komme oss til Venezia måtte vi mellomstoppe og skifte tog i Villach i Østerrike, hvor vi også tilbragte ett par timer. Mens vi kjørte mot Villach så vi at det gradvis ble hvitere og hvitere, og da vi endelig kom frem til mellomstoppet, hadde et hvitt teppe lagt seg over det hele... Fint! Og hvis noen lurer på hvorfor det ikke er mer snø i Norge? Den ligger i Østerrike.
Fra Villach skulle vi ta toget helt til Venezia. Byen vi de siste dagene hadde hørt så mye rart om. Det var visstnok flom der. Folk gikk med vann til låra. Bygninger var ødelagde og det var det verste de hadde sett på mange år. Jeg skal ikke være feig å si at vi ikke kjente angsten spre seg, og i hvertfall ikke etter at vi søkte på Venezia og fikk opp bilder jeg ikke hadde kunnet forestille meg. Alle gatene i byen var under vann og for å kunne komme seg fra A til B hadde det blitt lagt ut podier! Jaja, så fikk vi balansere på de da (riktignok med litt mer skepsis enn det som av leseren gjerne oppleves her).
Turen fra Villach til Venezia gikk smertefritt for seg. Det eneste som var litt ekkelt, var å kjøre ned fra fjellet, da det plutselig luktet svidd et eller annet og skepsisen til om toget hadde bremser til denne type kjøring bredde seg. Det gikk såpass bra at vi måtte konkludere med at dette nok hadde vært gjort før.
Ettersom vi nærmet oss Venezia ble ting våtere og våtere, men enda så det ut til at det skulle gå greit å gå i gatene. Den som hadde delt kupé med oss det siste stykket inn mot stasjonen i Venezia kunne imidlertid fått seg en god latter. Et stykke før Venezias togstasjon så vi nemlig kun brunt vann på alle sider og ingenting mer. En god sund satt bare Jeanette og jeg og kikket ut, og jeg kjente pulsen steg. Det eneste som stod i hodet mitt der og da var "Nei, nei, nei, nei, nei...hva har vi begitt oss ut på?" Om jeg hadde kikket etter, er jeg sikker på at jeg kunne ha sett en tåre i øyenkroken til Jeanette også, da resten av ansiktet lyste av fortvilelse.
Vi kom oss faktisk tørrskodde inn på togstasjonen med nytt håp i anmarsj. Angsten kom imidlertid tilbake da vi rett utenfor togstasjonen, som lå på en liten høyde, kun så vann -igjen!
Og så slo det oss; Venezia er jo tross alt en by bestående av mange øyer. Noe vann må en da forvente seg, og var ikke det podiene vi på bilder hadde sett befant seg 2 cm over vannet som sto på gata der borte? Jo, det var det så visst! Disse var det imidlertid ikke bruk for lenger, for alt vannet var tilbake i kanalen igjen :) Lettelse, men også litt irritasjon over ikke å kunne skryte over at vi hadde vært og gått på vannet i Venezia... Hotellet fant vi raskt, og vi var tørrskodde enda :)
Vi trasket rundt, var turister, tok bilder, fant frem til stasjonen vi skulle ta bussen til flyplassen fra, gikk over mange, mange, mange broer og fikk se gondoler in-action. Det skal også nevnes at jeg mellom tirsdag kl 20.00 og onsdag kl. 17.00 hadde dusjet tre ganger i den fantastiske dusjen på hotellet. Jeg hadde spøkt en stund med at jeg skulle dusje vel og lenge når vi endelig fikk en dusj som ikke snakket (jmfr. tidligere innlegg) For et trykk og for en herlighet!
Onsdags ettermiddag pakket vi sakene våre på hotell Adriatico og tuslet mot busstasjonen i kveldingen.
Siden gikk det slag i slag, og nå sitter vi her.. på Stansted... midt på NATTA! Om vi kjeder oss? Tja, skal ikke se bort i fra det!
