Tiden fortsetter i det samme uhyggelige tempoet. Hvor den blir av vet jeg fortsatt ikke.
Nå har vi bare to usle uker igjen i praksis, ikke to hele engang. Ni dager, og bare én frihelg!
Forrige uke på føden var super. Jeg har ikke tall på hvor mange fødsler jeg har fått med meg. Det som i hvert fall er sikkert er at de føder som aldri før ved fødeavdelingen i Ljubljana. Jeg husker ikke hvilken dag, men i hvert fall i løpet av en av vaktene mine ble baby nr. 6128 dette året født, samme tall de stoppet på i fjor, et år som også var et rekord-år :P Ikke verst med en hel måned av året igjen.
Helgen, eller i hvertfall lørdagskvelden og søndagen tilbrakte vi i Sodrazica, hjembyen til Maja Arko, som jobber som jordmorstudent på nyfødt og som vi har jobbet en god del sammen med. Her kan en begynne på jordmorutdannelsen på lik linje med sykepleierutdannelsen, og de har egne stillinger til avgangsstudentene, hvor de tjener 70% av det de gjør når de er ferdige. Hendig løsning med gunstige arbeidstider.
Jeg hadde vært på nattevakt, og Maja skulle på jobb til klokken 20.00 lørdagskvelden. Så vi avtalte å møtes ved stasjonen 20.30, hvor foreldrene hennes skulle komme å hente henne. Det var ufattelig kaldt ute, mye mulig grunnet at jeg var så forferdelig trett. Sodrazica ligger ca. 5 mil sør for Ljubljana, og i løpet av turen undret jeg meg over hvilket hus som ville møte oss. Dette mye på grunn av opplevelsen vi hadde da vi var med Ana hjem til hennes hus, som mer eller mindre lignet en fjøskjeller som aldri hadde hørt om ordet hygiene. Under bilturen krysset jeg fingrene for at dette ikke var slik det slovenske folket bodde. Jeg fikk imidlertid en liten støkk i meg, da Maja sa at de bodde helt i skogholtet og at de bare hadde én nabo, som attpåtil bare var innom to-tre ganger i året. Jaså, tenkte jeg... Er de litt sære likevel kanskje? Dette var imidlertid slett ikke det inntrykket jeg hadde fått av hverken Maja, gjennom mange uker, eller foreldrene, riktignok under en kjøretur på tre kvarter... Jeg krysset fingrene enda litt hardere.
Heldigvis viste det seg at det ikke fantes noen som helst grunn til å engste seg for at vi skulle måtte sove med grisene eller lignende. Det var mørkt da vi kom frem, men et stort fjell kunne skimtes da vi kikket bortover i mørket. Et høyt og bredt et... Nede i en liten dal var det mange andre hus og lys, og Maja forklarte at det var sentrum, og at vi nok skulle dit dagen etter. Nå måtte vi komme oss i hus, så vi ikke frøs. Huset var nydelig og for meg kunne det likegodt ha vært helt flunkens nytt. Vi gikk til topps og inn på Majas rom. Her skulle vi bo den natta, mens hun selv skulle ligge på gjesterommet. Det er ingen vits i å krangle med Maja, så vi gav oss lett.
Familien Arkos hus i Sodrazica. Maja kommer ut kjelleren.
Inngansdøra er rundt til venstre :P
Utsikten fra huset. Nede i dalen ligger sentrum :)
Foreldrene hennes var kjempekoslige, og når vi kom inn i stua, ble vi servert frukt samtidig som vi fikk beskjed om å styre fjernkontrollen. Vi måtte også velge hvilken kake vi ville ha dagen etter, og ble flaue av alt oppstyret. Men etter ganske mange uker i dette landet har vi kommet til den konklusjonen at det rett og slett bare er slik folket er, utrolig gjestmilde.
Dagen etter sto vi opp kl. 08.00, spiste frokost, og trasket oss nedover til adventsmesse som begynte kl. 10.00. Etter messa trasket vi oss tilbake til huset høyt der oppe, hoppet i bilen og la ut på en liten ekskursjon i områdene rundt Sodrazica, hvorpå vi besøkte en stor bjørneinnhengning, byen Ribnica med kirke, elv og slott (noe alle byer med respekt for seg selv har), samt en kjempefin og litt spesiell kirke høyt oppe på en topp. I denne kirken skal dessuten søsteren til Maja gifte seg i juni neste år.
Det ene kirketårnet i Ribnica...
Broa som går over Ribnica-elven og leder en gjennom slottsporten
og inn i -parken :)
Det er ikke alle som takler de bra værforandringene
her i Slovenia :S
Denne stakkaren fant vi rett innenfor slottsporten :)
Maja og meg i slottsparken...
Noe som er verdt å nevne er at Ljubljana, og noen områder rundt, er kjent for tåke... Her kan det være helt klart i det ene øyeblikket, og i det neste kan en se tåka komme i en heidundrende fart før den legger seg tykk som...ja, tåke :) Dette varer imidlertid ikke lenge, og den er borte like plutselig som den kom... Dette skjedde også i Sodrazica. I det ene øyeblikket kunne en se dalen utav stuevinduet helt klart, i det neste kunne det like gjerne ha vært en hvit eng som lå der og strakk seg, før dalen få sekunder etter var tilbake.
Klokken 13.15 var vi tilbake akkurat i tide til lunch, som i grunn er middag, og som bestod av sjampinjong-suppe til forret, potetstappe med kjøtt og salat og løksaus til hovedrett og fruktcoctail og kake til dessert.
Etter måltidet slappet vi litt av, før ekskursjonens andre del var i gang. Nå tok vi for oss Sodrazica sentrum, et lite sentrum som blant annet inneholdt kirke, barnehage, barneskole, apotek, minisykehus (forsto ikke helt hvordan de brukte det...), bakeri, dagligvare og post med bank.
Klokken tikket seg sakte, men sikkert avgårde og klokken 17.00 tuslet vi oppover mot huset igjen. Her tok vi farvel med foreldrene til Maja, og vi fikk presanger(!).
Jeanette og jeg fikk en pose hver med diverse treredskaper og figurer i... Kjempesøte... Området er kjent for å ha mye handlagte redskaper og figurer, og vi har herved minner herfra.
Vi var ikke altfor sent hjemme, men trøtte, slitne og kalde drøyde vi det ikke så altfor lenge før vi la oss under dynene og slukket lyset klare for en ny uke.
