Når været ute ser ut som dette...
...er det en ganske deilig følelse å se nedtellingsappen telle riktig vei!
Jeg tenkte at jeg ville skrive litt om reisen så langt, selv om jeg fortsatt sitter rimelig trygt i min egen sofa - under ullpleddet.
Det hele begynte for ganske nøyaktig et år siden. Egentlig har jeg over en periode på flere år hatt lyst til å reise utenlands, men det har aldri blitt til at jeg har tatt prosessen videre. Det at jeg sitter med fast jobb, forpliktelser her hjemme, og lån både i den ene og andre banken, har vært faktorer som raskt har stoppet dagdrømmene fra å vandre avsted. I tillegg virket det også noe vilt å skulle reise på egenhånd til et fremmed sted og kultur. Jaggu meg er det rart hva en får til om en snur litt om på egen innstilling, og ved å lese tidligere frivilliges erfaringer våknet drømmene til live igjen.
Det finnes flere veier å gå om en vil oppleve verden, alt etter hva en er ute etter. Jeg brukte flere uker på nettet i søk etter organisasjoner som kunne passe meg og mine ønsker, og ikke minst som virket pålitelige. Jeg hadde ønsker om at organisasjonen hadde klare retningslinjer for drift og økonomi, at den var velkjent og at det var lett å få tak i kontaktpersoner. Flere faktorer førte til at valget til slutt falt på Projects Abroad, som du kan lese mer om ved å trykke på linken.
Vi som reiser ut frivillig vil nok alltid ha ambisjoner om unike opplevelser og egen utvikling og vekst, men det er vel så viktig å se forbi behovet for selvrealisering om innsatsen også skal komme andre til gode. I valg av organisasjon satte jeg stor pris på at PA var klare på at prosjekter ofte startes i en større eller mindre krisesituasjon, og da mer enn gjerne med en majoritet av frivillige hender fra alle verdens kanter. Videre pekes det imidlertid også på at de alltid har en målsetting om at driften helt eller delvis skal overtas av lokale krefter. Fokuset gjennom frivillig arbeid bør derfor være å drive hjelp til selvhjelp, slik at ingen prosjekter gjøres avhengige av frivillige, men ikke minst også på å knytte relasjoner og utveksle kunnskap og erfaringer på tvers av kulturer. Vinn-vinn!
Syk og lettere redusert møtte jeg opp på et møte med organisasjonen i Stavanger i mars. Heldigvis lot jeg ikke dagsformen den dagen være avgjørende for om dette ble mer eller mindre spennende. Det var flere forskjellige prosjekter og destinasjoner som fristet etter hvert som møtet gikk mot slutten, og mindre spennende ble det ikke av at det var en tidligere frivillig tilstede, som villig fortalte om sitt opphold i Ecuador. Hvem kan vel nekte for at øybevaring på Galápagos høres eksotisk ut? Eller hva med Regnskogbevaring i Amazonas?
Jeg har ført lister over for og imot, googlet destinasjoner på de fleste av jordens kontinenter til det hele var en suppe av bilder og ord, og jeg har konferert med venner og familie. Jeg tar ikke sikte på verken Galápagos eller Amazonas, eller haibevaring(!) på Fiji for den saks skyld. Etter mye om og men bestemte jeg meg for at jeg ønsket å bygge på den kompetansen jeg har, og dermed ble det til at jeg valgte medisinprosjektet i Bogo City på øya Cebu, Filippinene. Ved å trykke her kan du om ønskelig lese litt av prosjektets hovedtrekk.
