fredag 29. januar 2016

Brikkeplassering

Store brikker holder på å falle på plass. De siste ukene har prosjektsidene mine vært i stadig endring. Prosjektsidene er "mine" nettsider hos organisasjonen, hvor jeg blant annet har en oversikt over visumregler, forsikringer, pakketips, guide om Filippinene og kontaktinformasjonen til flere av de som har ansvaret for meg under oppholdet. Her har jeg også en litt mer utfyllende beskrivelse av prosjektet jeg skal være del av og ikke minst har jeg også ventet på at informasjon om vertsfamilien min skulle legges inn.

Etter å ha lest tidligere frivilliges beskrivelser av vertsfamilier hadde jeg formet meg en forestilling om at alle familiene huser tenåringer som ikke lar de frivillige være i fred og som elsker å dra de med ut for å vise frem det byen har å by på. Lille julaften, i det jeg passerte fjellagshytta i jakten på julesnøen, kom mailen med beskjed om at jeg var tildelt vertsfamilie. Jeg smilte og lo for meg selv mens jeg leste om den kulturelle småbarnsfamilien, som også huset den eldre badmintonspillende tanta på 83 år. Det dukket aldri opp noen tenåring i beskrivelsen og jeg begynte straks å se for meg 83-åringen og jeg ute på oppdagelsesferd.

For en tid tilbake var jeg innom sidene for å se om det var noe nytt. Jeg ble lettere satt ut da jeg oppdaget at prosjektbeskrivelsen ikke var til å kjenne igjen. Jeg ønsker å se på meg selv som relativt fleksibel og tilpasningsdyktig, i hvert fall etter at jeg har fått ytret egen vilje og mening, men helt ærlig går nok sannheten meg ofte en god gang vedrørende akkurat de egenskapene. Noen uforutsigbarheter krydrer hverdagen, men jeg setter også pris på at det som er forutsigbart ser til å holde seg slik. Heldigvis så det hele ut til å være kortvarig da den opprinnelige beskrivelsen var tilbake noen dager senere. En gang skal jeg lære meg å slippe kontrollen. Det var en gang...

For et par uker siden fikk jeg en litt rar venneforespørsel på facebook. En godt voksen dame fra Bogo City, med et navn jeg ikke kjente igjen fra noen sammenheng, verken administrativt, prosjektplassering eller vertsfamilie. Utseendemessig virket hun å være en god del eldre enn den småbarnsmoren jeg hadde forestilt meg, og hun kunne da heller ikke være 83-åringen som skulle lære meg å leve livet i Bogo... eller?

Tidlig forrige uke falt også de brikkene på plass. Venneforespørselen viste seg nemlig å komme fra den nye vertsmoren min, Bella, på femtito, og forestillingen om at badminton visstnok holder deg evigung brast! Bella er enke og har tre barn. De to eldste jentene jobber og studerer i Cebu City og vil nok ikke være så mye hjemme i Bogo, men den yngste gutten på tretten bor fortsatt hjemme. Bella er lærer og har en hanekamp-arena(!) som nærmeste nabo. Plutselig var den forestilte vertsfamilien på plass, med hanekamp-arena, tenåring mente jeg, og det hele.

Som sagt, brikkene faller på plass litt etter litt. Prosjektplassering, vertsfamilie, litt neglebiting, avtalt fraværsperiode med meget samarbeidsvillige sjefer, flybilletter, mer neglebiting, forlenget reiseforsikring, uthenting av malariaprofylakse og en noe avskrekkende gjennomlesing av mulige bivirkninger (stort hårtap og hallusinasjoner festet seg som lim i hodet mitt), vaksinasjoner og heldigvis få bivirkninger, samt daglig scrolling i TripCase, en reise-app etter mitt hjerte, kan nevnes som noen av disse. Siste jobbehelg og kveldsvakt på flere uker er unnagjort, og jeg? Jeg skal forsøke å holde fokus en siste uke på jobb.