Store brikker holder på å falle på
plass. De siste ukene har prosjektsidene mine vært i stadig endring.
Prosjektsidene er "mine" nettsider hos organisasjonen, hvor
jeg blant annet har en oversikt over visumregler, forsikringer,
pakketips, guide om Filippinene og kontaktinformasjonen til flere av
de som har ansvaret for meg under oppholdet. Her har jeg også en
litt mer utfyllende beskrivelse av prosjektet jeg skal være del av
og ikke minst har jeg også ventet på at informasjon om
vertsfamilien min skulle legges inn.
Etter å ha lest tidligere frivilliges
beskrivelser av vertsfamilier hadde jeg formet meg en forestilling om
at alle familiene huser tenåringer som ikke lar de frivillige være
i fred og som elsker å dra de med ut for å vise frem det byen har å
by på. Lille julaften, i det jeg passerte fjellagshytta i jakten på
julesnøen, kom mailen med beskjed om at jeg var tildelt
vertsfamilie. Jeg smilte og lo for meg selv mens jeg leste om den
kulturelle småbarnsfamilien, som også huset den eldre
badmintonspillende tanta på 83 år. Det dukket aldri opp noen tenåring i beskrivelsen og jeg begynte straks å se for meg
83-åringen og jeg ute på oppdagelsesferd.
For en tid tilbake var jeg innom
sidene for å se om det var noe nytt. Jeg ble lettere satt ut da jeg
oppdaget at prosjektbeskrivelsen ikke var til å kjenne igjen.
Jeg ønsker å se på meg selv som relativt fleksibel og
tilpasningsdyktig, i hvert fall etter
at jeg har fått ytret egen vilje og mening, men helt ærlig
går nok sannheten meg ofte en god gang vedrørende akkurat de
egenskapene. Noen uforutsigbarheter krydrer hverdagen, men jeg setter
også pris på at det som er forutsigbart ser til å holde seg slik.
Heldigvis så det hele ut til å være kortvarig da den opprinnelige
beskrivelsen var tilbake noen dager senere. En gang skal jeg lære meg å slippe
kontrollen. Det var en gang...
For et par uker siden fikk jeg en litt
rar venneforespørsel på facebook. En godt voksen dame fra Bogo
City, med et navn jeg ikke kjente igjen fra noen sammenheng, verken administrativt, prosjektplassering eller vertsfamilie. Utseendemessig virket hun å
være en god del eldre enn den småbarnsmoren jeg hadde forestilt
meg, og hun kunne da heller ikke være 83-åringen som skulle lære
meg å leve livet i Bogo... eller?
Tidlig forrige uke falt også de
brikkene på plass. Venneforespørselen viste seg nemlig å komme fra
den nye vertsmoren min, Bella, på femtito, og forestillingen om at badminton
visstnok holder deg evigung brast! Bella er enke og har tre barn. De
to eldste jentene jobber og studerer i Cebu City og vil nok ikke være
så mye hjemme i Bogo, men den yngste gutten på tretten bor fortsatt
hjemme. Bella er lærer og har en hanekamp-arena(!) som nærmeste
nabo. Plutselig var den forestilte vertsfamilien på plass, med
hanekamp-arena, tenåring mente jeg, og det hele.
