I natt har jeg vært på nattevakt på føden her i Ljubljana, og alt i alt kan det sies å være noe ganske annet enn dagvaktene jeg ellers er vant med uten at jeg helt klarer å sette ord på hvorfor...
Skiftet begynte klokken 21.00, og rett over 20.00 gikk jeg til bussen. Jeg følte meg ikke helt sikker på hva jeg hadde begitt meg ut på, men jeg hadde da ikke noe ansvar så jeg skulle fint komme meg gjennom natten, riktignok ved hjelp av en bok, penger til automatmat og automatkaffe med sjokolade!
Ute dalet ny snø ned, og jeg måtte smile. Det hadde allerede komt ganske mye snø i løpet av dagen, og det snødde såpass tett at alle spor nesten var gjemt. Da jeg gikk av bussen hadde det avtatt en del, og jeg var takknemlig for at jeg mest sannsynlig skulle komme meg helt tørr til sykehuset. Halvveis tok det til å snø kraftig igjen, nesten merkelig mye, og jeg hutret meg mot sykehuset, kald og våt...
Dette var Gud som gråt en vinternatt, for den natten skulle han hente hjem en av sine minste englebarn...
Det var en helt annen stemning på huset når jeg kom inn dørene kvart på ni. Alt var så rolig, lysene flere steder var dempet, og det var nesten litt uhyggelig å gå ned i garderoben. Vel oppe i rett etasje og i slusa, traff jeg de av personale som hadde fått snike seg hjem litt tidligere og hilste dem en god kveld. I dette landet hilser en alltid på folk, både god morgen, "godt måltid", god dag og god kveld. Det var ikke mer lys enn nødvendig på avdelingen heller, og kvelden omfavnet oss alle. Det var mer enn nok å henge fingrene i i løpet av hele natten, og i løpet av vakta mi, som imidlertid slutta kl. 05.15, hadde det kommet 13 nye småfolk til verden. Hvor mange jenter og gutter klarte jeg ikke å holde styr på, for som eneste student ble jeg dratt med på alt! Forstå meg rett; vi hadde rolige perioder også. Perioder som jeg stilt og rolig satt og leste i boka jeg hadde med meg.
En av disse periodene hadde jeg rundt midnatt, da det kom en kvinne fra sengeposten ned. De hvisket og tisket rundt meg, og jeg forsto at det var noe på ferde. Senere fortalte Irena, den snille jordmoren som hadde meg som hale en hel uke, at dette var en kvinne som var 22 uker på vei. Ved en kontroll hadde de ikke funnet fosterlyden, og da utstøtingen ikke satte i gang spontant måtte hun induseres.
Ikke lange stunden etter fødte hun en bittebitteliten guttebaby på nesten 200g. Fint ble han vasket og stelt med og lagt på en seng av hvite laken. Det var rart å se hvor perfekt han egentlig var, selv om han var så altfor liten. Kroppen var perfekt med ti bittesmå fingre og tær, og egentlig så det ut som om han var laget av glass der han lå, med en hud som nesten var gjennomsiktig. Helt aldeles nydelig lå han der, på siden med begge hendene under hodet og bøyde knær. En av Guds minste engler!
Dette var det tristeste øyeblikket jeg har hatt til nå her i Ljubljana, men jeg er glad for at jeg valgte å se ham, glassengelen.
Resten av natten gikk med til mer snø, flere fødsler og enda noen sider i boka mi, før jeg fikk gå hjem kvart over fem. Da var jeg allerede på overtid for den uka.
Ute snødde det fortsatt, og da jeg gikk gjennom parken i Siska klarte jeg ikke motstå fristelsen. Jeg satset på at det ikke var så mange som hadde orket å stå opp kvart på seks en lørdag morgen, og tråkket opp et stooort hjerte i snøen!
lørdag 29. november 2008
onsdag 26. november 2008
Alt har en begynnelse...
Jeg vet i grunnen ikke helt hvordan jeg skal begynne dette innlegget. Nesten i overkant mange ord og inntrykk, fart, spenning og faktisk så mye frysninger at jeg en stund følte at huden min var to størrelser for liten!
De som ikke føler for å lese om fødsler kan stoppe her, for det er nemlig dette resten av innlegget dreier seg om.
Jeg har til nå vært tre dager ved fødeavdelingen her ved universitetssykehuset i Ljubljana. På disse tre dagene har jeg fått med meg en mangedobling av antall fødsler enn jeg hadde forventet.
Det begynte forsiktig på mandag. Veldig forsiktig! Det var stille og kun to av rommene var i bruk av to tilsynelatende "like" fødekvinner; førstegangsfødende, 1 cm åpning, hatt rier gjennom natten, overnattet oppe i sengeavdeling, og var trillet ned på morgenkvisten Så lå de der, på hvert sitt rom, ingen av de inne i en aktiv fase...
"Jaha!", tenkte jeg...
Jeg skulle aldri tenkt tanken. Før jeg fikk summet meg var alle rommene i bruk, og flere ventet ute i ventestua. Jeg fikk beskjed om at det var fritt frem å valse opp og ned i gangene, gå inn og ut av rom, for å få med meg det jeg ville. Og det gjorde jeg. Jeg fikk se ting jeg virkelig hadde lyst å se...
... -og ting som jeg kanskje kunne spart meg for...
Mandagen bragte med seg to keisersnitt, først en jente og så en gutt. Den ene gangen var det akutt, da hodet vridde seg feil og satte seg fast under fødsel. Da ble mor vasket i en fart og trillet ut på operasjonsstua. Jenta gråt før hun var ute, og en tydelig preget far måtte også slippe tårene løst da han fikk se sin førstefødte og fikk beskjeden om at alt sto bra til med begge to.
Det andre keisersnittet var planlagt, og det var en stor gutt som entret verden og havnet i fanget til en like preget far som den forrige. Jeg observerte dessuten et tredje keisersnitt gjennom vinduet, også en liten gutt.
Tirsdagen ble bra. Jeg måtte sjekke boka for å finne ut av hvor mange fødsler det foregående døgnet hadde hatt, og tallet var hele 29 (!). På det meste hadde det ventet syv ute i ventestua, og noen av dem var det så vidt de hadde fått inn på fødestua før fødselen var over. Dagen fikk en pang-start, med folk på nesten alle rommene. Ingen hadde imidlertid kommet så langt i forløpet. Ute i ventestua kom det plutselig beskjed om at noe gikk veldig fort, og tre jordmødre sprang avgårde. Med seg tilbake hadde de en leende vordende mor hengende mellom seg, og en lettere nervøs far. Mor kom seg opp i senga med en ri og et hyl, men smilte og pratet like etterpå. Hun fortalte om en langdryg første fødsel og mente fast og bestemt at hun hadde mange timer jobb foran seg enda,
Jeg kvakk til da mora hylte en smule høyere enn jeg hadde regnet med en kort, kort stund etter. Jeg sto nemlig og observerte jordmora som fortalte og gjorde seg klar for en sjekk. Jordmora hadde knapt fått tatt på seg hansker i det hylet kom, og også hun kvakk til. Deretter skjedde alt veldig fort, og på det andre hylet var gutten født. Gjett om det var en overrasket far som kom tilbake etter en to-minutters tur på toalettet! Av erfaring var også han foreberedt på et litt lengre fødselsforløp.
Etter denne følgte det seks fødsler til, i tillegg til to keisersnitt, og jeg så fire gutter og fem jenter bli født. Jeg fikk også følgt noen av dem en stund, da de kom inn med en to-tre cm åpning og det hele forløp i et passelig tempo. Alle var veldig hyggelige og snakket mer enn gjerne engelsk. Det var også en lettelse å se, mer enn bare å lese, at de ikke hadde smerter mellom riene, og at de både lo og spøkte, fortalte om seg selv og spurte om ting og tang.
I dag, onsdag, har det vært litt roligere igjen. Det var bare én inne da vi kom på i morges, og jordmødrene satt vél og lenge og småpratet før de begynte på dagens oppgaver. Tidlig ut på formiddagen kom det en telefon fra sengeavdelingen om at de hadde en vordende mor som hadde kommet inn med smerter dagen før. Hun var 32 uker på vei og nå hadde hun plutselig kraftige blødninger. Det ble konstatert placentaruptur og akutteamet var raskt på plass for gjennomføring av akutt keisersnitt. Keisersnittet forløp komplikasjonsfritt og de kom i fra nyfødt og hentet jenta. Litt rart å plutselig se det hele fra denne siden, da jeg jo har sett en del barn komme inn fra føden i løpet av de ukene jeg har vært på nyfødt.
Like etter denne hendelsen ringte det igjen, angående et tilfelle hvor vannet hadde gått i uke 24 (!).
Siden har jeg valset i gangene, lurt meg inn på rom, snakket med spente foreldre, klappet og kjent på mager før, under og etter riene, massert under rier, overvært "industrial-breaking of waters", noen fødsler, gjort i stand rommene til en ny fødsel og bare kost meg. Jeg har vært med på et keisersnitt i dag også. Det var planlagt, så det gikk forsåvidt rolig for seg, og jeg fikk bære babyen tilbake til rommet igjen og til den ventende pappaen som nesten travet hull i gulvet.
Ellers fikk jeg de to siste timene følge et par som ventet sitt første barn, og de visste det ble en gutt. Dette paret hadde bodd i San Francisco en god stund, og var så å si nettopp kommet tilbake til Slovenia. Dette paret både ville og kunne snakke engelsk, og jeg følte meg nesten hjemme.
Forløpet her gikk litt sent, tross hyppige rier, så det ble hengt opp stimulantia. Da kom det seg, men samtidig tikket klokken seg mot 14.00 og tid for vaktskifte. Når vi gikk kunne vi skrive 7 cm, og i skrivende stund håper jeg de sitter og koser seg med den lille i armene.
Dette var bare litt kort om det jeg har vært med på til nå, og da har jeg skjermet dere for alt blodet som sprutet, væskene som flyter, banneord, morkakene som kommer ut, klipping, rifter og sying og slikt...eller? ;)
To dager igjen med ståpels før jeg skal tilbake til kjente omgivelser på NICU'en.
De som ikke føler for å lese om fødsler kan stoppe her, for det er nemlig dette resten av innlegget dreier seg om.
Jeg har til nå vært tre dager ved fødeavdelingen her ved universitetssykehuset i Ljubljana. På disse tre dagene har jeg fått med meg en mangedobling av antall fødsler enn jeg hadde forventet.
Det begynte forsiktig på mandag. Veldig forsiktig! Det var stille og kun to av rommene var i bruk av to tilsynelatende "like" fødekvinner; førstegangsfødende, 1 cm åpning, hatt rier gjennom natten, overnattet oppe i sengeavdeling, og var trillet ned på morgenkvisten Så lå de der, på hvert sitt rom, ingen av de inne i en aktiv fase...
"Jaha!", tenkte jeg...
Jeg skulle aldri tenkt tanken. Før jeg fikk summet meg var alle rommene i bruk, og flere ventet ute i ventestua. Jeg fikk beskjed om at det var fritt frem å valse opp og ned i gangene, gå inn og ut av rom, for å få med meg det jeg ville. Og det gjorde jeg. Jeg fikk se ting jeg virkelig hadde lyst å se...
... -og ting som jeg kanskje kunne spart meg for...
Mandagen bragte med seg to keisersnitt, først en jente og så en gutt. Den ene gangen var det akutt, da hodet vridde seg feil og satte seg fast under fødsel. Da ble mor vasket i en fart og trillet ut på operasjonsstua. Jenta gråt før hun var ute, og en tydelig preget far måtte også slippe tårene løst da han fikk se sin førstefødte og fikk beskjeden om at alt sto bra til med begge to.
Det andre keisersnittet var planlagt, og det var en stor gutt som entret verden og havnet i fanget til en like preget far som den forrige. Jeg observerte dessuten et tredje keisersnitt gjennom vinduet, også en liten gutt.
Tirsdagen ble bra. Jeg måtte sjekke boka for å finne ut av hvor mange fødsler det foregående døgnet hadde hatt, og tallet var hele 29 (!). På det meste hadde det ventet syv ute i ventestua, og noen av dem var det så vidt de hadde fått inn på fødestua før fødselen var over. Dagen fikk en pang-start, med folk på nesten alle rommene. Ingen hadde imidlertid kommet så langt i forløpet. Ute i ventestua kom det plutselig beskjed om at noe gikk veldig fort, og tre jordmødre sprang avgårde. Med seg tilbake hadde de en leende vordende mor hengende mellom seg, og en lettere nervøs far. Mor kom seg opp i senga med en ri og et hyl, men smilte og pratet like etterpå. Hun fortalte om en langdryg første fødsel og mente fast og bestemt at hun hadde mange timer jobb foran seg enda,
Jeg kvakk til da mora hylte en smule høyere enn jeg hadde regnet med en kort, kort stund etter. Jeg sto nemlig og observerte jordmora som fortalte og gjorde seg klar for en sjekk. Jordmora hadde knapt fått tatt på seg hansker i det hylet kom, og også hun kvakk til. Deretter skjedde alt veldig fort, og på det andre hylet var gutten født. Gjett om det var en overrasket far som kom tilbake etter en to-minutters tur på toalettet! Av erfaring var også han foreberedt på et litt lengre fødselsforløp.
Etter denne følgte det seks fødsler til, i tillegg til to keisersnitt, og jeg så fire gutter og fem jenter bli født. Jeg fikk også følgt noen av dem en stund, da de kom inn med en to-tre cm åpning og det hele forløp i et passelig tempo. Alle var veldig hyggelige og snakket mer enn gjerne engelsk. Det var også en lettelse å se, mer enn bare å lese, at de ikke hadde smerter mellom riene, og at de både lo og spøkte, fortalte om seg selv og spurte om ting og tang.
I dag, onsdag, har det vært litt roligere igjen. Det var bare én inne da vi kom på i morges, og jordmødrene satt vél og lenge og småpratet før de begynte på dagens oppgaver. Tidlig ut på formiddagen kom det en telefon fra sengeavdelingen om at de hadde en vordende mor som hadde kommet inn med smerter dagen før. Hun var 32 uker på vei og nå hadde hun plutselig kraftige blødninger. Det ble konstatert placentaruptur og akutteamet var raskt på plass for gjennomføring av akutt keisersnitt. Keisersnittet forløp komplikasjonsfritt og de kom i fra nyfødt og hentet jenta. Litt rart å plutselig se det hele fra denne siden, da jeg jo har sett en del barn komme inn fra føden i løpet av de ukene jeg har vært på nyfødt.
Like etter denne hendelsen ringte det igjen, angående et tilfelle hvor vannet hadde gått i uke 24 (!).
Siden har jeg valset i gangene, lurt meg inn på rom, snakket med spente foreldre, klappet og kjent på mager før, under og etter riene, massert under rier, overvært "industrial-breaking of waters", noen fødsler, gjort i stand rommene til en ny fødsel og bare kost meg. Jeg har vært med på et keisersnitt i dag også. Det var planlagt, så det gikk forsåvidt rolig for seg, og jeg fikk bære babyen tilbake til rommet igjen og til den ventende pappaen som nesten travet hull i gulvet.
Ellers fikk jeg de to siste timene følge et par som ventet sitt første barn, og de visste det ble en gutt. Dette paret hadde bodd i San Francisco en god stund, og var så å si nettopp kommet tilbake til Slovenia. Dette paret både ville og kunne snakke engelsk, og jeg følte meg nesten hjemme.
Forløpet her gikk litt sent, tross hyppige rier, så det ble hengt opp stimulantia. Da kom det seg, men samtidig tikket klokken seg mot 14.00 og tid for vaktskifte. Når vi gikk kunne vi skrive 7 cm, og i skrivende stund håper jeg de sitter og koser seg med den lille i armene.
Dette var bare litt kort om det jeg har vært med på til nå, og da har jeg skjermet dere for alt blodet som sprutet, væskene som flyter, banneord, morkakene som kommer ut, klipping, rifter og sying og slikt...eller? ;)
To dager igjen med ståpels før jeg skal tilbake til kjente omgivelser på NICU'en.
lørdag 22. november 2008
Lake Bled
"Mmm... Løøøørdag", tenker jeg. Fortsatt med øynene igjen, fortsatt med en sovende Jeanette ved siden av meg og fortsatt mer sovende enn våken.
"Løøørdag!" Ordet høres ufattelig behagelig ut.
Men... vi har alarmen på likevel vi, for vi later som om vi liker å stå opp sammen med fuglene!
I dag hadde vi bestemt oss for å ta turen til Bled, så opp måtte vi, men ikke før kl. 08.00, noe som er kjempeluksus sammenlignet med hverdagene. Stefan, Jeanette og jeg kom oss ut i kaldten og på bussen til sentrum med noen usle sekunders margin. Bussen til Bled skulle gå klokka 10.00, så vi hadde mer enn god tid.
Bussjåføren kom, åpnet bussen og vi fikk komme ombord. Turen til Bled tok rundt en 90 minutter og etter noen stopp med tilhørende engstelighet for at vi kanskje skulle gått av snart, kom vi oss faktisk dit vi skulle. Jeg synes nesten jeg må få lov å skryte litt over hvor gode vi er til å komme oss rundt her i landet. Vi finner merkelig nok stort sett frem til det meste.
Kaldt som det var, med heller lite sol og i overkant mye vind til dette landet å være, fant vi (les: Stefan) innsjøen. Og så sto vi der og kikket, tre turister fra to forskjellige europeiske land. Hodene våre var fylte med så mange godord om denne fantastiske, smaragdgrønne innsjøen med den idylliske øya der ute, som vi bare måtte se. Og vi tre sto fortsatt og stirret utover... Etter noen sekunders tenketid tenker jeg litt høyere enn planlagt:
"Ehm... e dette Lake Bled, elle ska me finna den skikkelige innsjøen...den me den øye utpå vettu!"
"This is it!", sier tyskeren, og trekker på skuldrene...
Sjait, forstod han hva jeg sa?
Riktignok sto vi ved siden av et skilt som fortalte oss at jo, dette var nok innsjøen, men...
"Men alse... denne e jo iiikkje grøne! Å den øye...kor e den?"
Etter mye grubling har vi kommet frem til at dette nok ikke er årstiden for å besøke et sted som det.
Om vi bare kunne ha fått et eneste lite solglimt, kan det faktisk være at det hele hadde endret seg, men denne dagen var vannet langt i fra grønt og heller bare svart. Alle de fine fargene som helt sikkert har omfavnet omgivelsene de foregående månedene var borte og erstattet med en rimelig trist gråhet og ikke minst den velkjente tåka. Himmelen som vanligvis er snill og viser frem litt av sin blå prakt var ikke helt med på notene, og vinden, hvorfor akkurat i dag?
Dette hørtes veldig negativt ut, men når noe så fint som dette:
blir erstattet med dette:
... da skal jeg ikke holde tilbake at jeg kjente skuffelsen bet et aldri så lite tak i meg.
Ved siden av innsjøen ligger en kirke:
Ved siden av denne kirka finner en også en høy fjellskrent med... nei, du vil ikke si... et slott?
Tror til og med Rapunzel-fletta hadde kommet til kort her!
...og fortsatt sto de der og stirret utover vannet... Men der kunne de jo ikke stå i kulden, så sammen begynte de å gå langs innsjøen.
Trasking
Jepp, vi bestemte oss for å gå bortover. Tross alt var det jo faktisk litt, om ikke akkurat pent i slike forhold, så i hvert fall sjarmerende og koselig. Vi knipset bilder som bevis på at vi hadde vært der, og spøkte og lo oss bortover stiene. Med tre sovende tær (Jeanette), en stor drikkeflaske i lommen (Stefan) og med godt mot *kremt, kremt* (meg), så det etter en stund ut til at vi hadde tenkt å ta runden rundt hele innsjøen. Vi knipset, trasket, lo og spøkte. Vi så en minst 60 år gammel dame i skinnbukse, hvite tennissokker og høyhælte sandaler med en ganske spesiell topplue, måpte... enda litt mer, plukket hakerester opp fra bakken og trasket videre med ny giv -og beriket med rare bilder på netthinna!
Vi hadde snødekte fjelltopper innen synsvidde og kunne skimte at det snødde langt der borte. Etter hvert snøfall fikk solen komme gjennom på snarvisitter, og så snart den var borte igjen, tok en vind av det kalde slaget over...
Kalde snøtopper
Ibsens ripsbusker og merkelige buskevekster
Etter ca. halvannen time var vi kommet rundt innsjøen og bestemte oss for å finne et sted hvor vi kunne få i oss noe mat. Over restaurantbordet klarte vi ikke å bestemme oss for om vi skulle ta turen videre til Lake Bohinj med det samme vi var i denne retningen, og endte opp med loddtrekning. Jeg tror alle tre i grunnen var fornøyde med at det ikke ble Bohinj akkurat denne kalde dagen. Faktisk så kaldt at det også falt noen snøfnugg rundt oss.
Rett over klokken 18.00 var vi tilbake i Ljubljana igjen og må si oss fornøyde med dagens utflukt.
"Løøørdag!" Ordet høres ufattelig behagelig ut.
Men... vi har alarmen på likevel vi, for vi later som om vi liker å stå opp sammen med fuglene!
I dag hadde vi bestemt oss for å ta turen til Bled, så opp måtte vi, men ikke før kl. 08.00, noe som er kjempeluksus sammenlignet med hverdagene. Stefan, Jeanette og jeg kom oss ut i kaldten og på bussen til sentrum med noen usle sekunders margin. Bussen til Bled skulle gå klokka 10.00, så vi hadde mer enn god tid.
Bussjåføren kom, åpnet bussen og vi fikk komme ombord. Turen til Bled tok rundt en 90 minutter og etter noen stopp med tilhørende engstelighet for at vi kanskje skulle gått av snart, kom vi oss faktisk dit vi skulle. Jeg synes nesten jeg må få lov å skryte litt over hvor gode vi er til å komme oss rundt her i landet. Vi finner merkelig nok stort sett frem til det meste.
Kaldt som det var, med heller lite sol og i overkant mye vind til dette landet å være, fant vi (les: Stefan) innsjøen. Og så sto vi der og kikket, tre turister fra to forskjellige europeiske land. Hodene våre var fylte med så mange godord om denne fantastiske, smaragdgrønne innsjøen med den idylliske øya der ute, som vi bare måtte se. Og vi tre sto fortsatt og stirret utover... Etter noen sekunders tenketid tenker jeg litt høyere enn planlagt:
"Ehm... e dette Lake Bled, elle ska me finna den skikkelige innsjøen...den me den øye utpå vettu!"
"This is it!", sier tyskeren, og trekker på skuldrene...
Sjait, forstod han hva jeg sa?
Riktignok sto vi ved siden av et skilt som fortalte oss at jo, dette var nok innsjøen, men...
"Men alse... denne e jo iiikkje grøne! Å den øye...kor e den?"
Etter mye grubling har vi kommet frem til at dette nok ikke er årstiden for å besøke et sted som det.
Om vi bare kunne ha fått et eneste lite solglimt, kan det faktisk være at det hele hadde endret seg, men denne dagen var vannet langt i fra grønt og heller bare svart. Alle de fine fargene som helt sikkert har omfavnet omgivelsene de foregående månedene var borte og erstattet med en rimelig trist gråhet og ikke minst den velkjente tåka. Himmelen som vanligvis er snill og viser frem litt av sin blå prakt var ikke helt med på notene, og vinden, hvorfor akkurat i dag?
Dette hørtes veldig negativt ut, men når noe så fint som dette:
blir erstattet med dette:
... da skal jeg ikke holde tilbake at jeg kjente skuffelsen bet et aldri så lite tak i meg.
Ved siden av innsjøen ligger en kirke:
Ved siden av denne kirka finner en også en høy fjellskrent med... nei, du vil ikke si... et slott?
Tror til og med Rapunzel-fletta hadde kommet til kort her!
...og fortsatt sto de der og stirret utover vannet... Men der kunne de jo ikke stå i kulden, så sammen begynte de å gå langs innsjøen.
Trasking
Jepp, vi bestemte oss for å gå bortover. Tross alt var det jo faktisk litt, om ikke akkurat pent i slike forhold, så i hvert fall sjarmerende og koselig. Vi knipset bilder som bevis på at vi hadde vært der, og spøkte og lo oss bortover stiene. Med tre sovende tær (Jeanette), en stor drikkeflaske i lommen (Stefan) og med godt mot *kremt, kremt* (meg), så det etter en stund ut til at vi hadde tenkt å ta runden rundt hele innsjøen. Vi knipset, trasket, lo og spøkte. Vi så en minst 60 år gammel dame i skinnbukse, hvite tennissokker og høyhælte sandaler med en ganske spesiell topplue, måpte... enda litt mer, plukket hakerester opp fra bakken og trasket videre med ny giv -og beriket med rare bilder på netthinna!
Vi hadde snødekte fjelltopper innen synsvidde og kunne skimte at det snødde langt der borte. Etter hvert snøfall fikk solen komme gjennom på snarvisitter, og så snart den var borte igjen, tok en vind av det kalde slaget over...
Kalde snøtopper
Ibsens ripsbusker og merkelige buskevekster
Etter ca. halvannen time var vi kommet rundt innsjøen og bestemte oss for å finne et sted hvor vi kunne få i oss noe mat. Over restaurantbordet klarte vi ikke å bestemme oss for om vi skulle ta turen videre til Lake Bohinj med det samme vi var i denne retningen, og endte opp med loddtrekning. Jeg tror alle tre i grunnen var fornøyde med at det ikke ble Bohinj akkurat denne kalde dagen. Faktisk så kaldt at det også falt noen snøfnugg rundt oss.
Rett over klokken 18.00 var vi tilbake i Ljubljana igjen og må si oss fornøyde med dagens utflukt.
torsdag 20. november 2008
Føden neste
Da er det torsdag allerede og bare en dag på jobb igjen denne uka. Helga er dessuten bestemt avsatt til en tur til Bled, og vi har plutselig bare to helger igjen, utenom den vi må bruke til pakking, vasking og annet kjipt dilldall... Én av helgene er vi imidlertid bedt med til Majas (på nyfødt) hjemby litt sør for Ljubljana, og har dermed plutselig kun én frihelg igjen...
I dag kom forresten Spela bort til meg og fortalte at jeg kunne få møte opp på føden på mandag. Gleder meg! Jeanette har gitt meg beskjed om finne en jordmor som heter Renata, og følge henne, for hun er kjekkest og flinkest, så arbeidsoppgavene har allerede begynt å hope seg opp.
Ellers fikk jeg styre meg helt selv i dag, og takket for at min baby ikke skulle ha noen form for injeksjoner. Greit nok at det måtte noe blodprøvetaking til, men det går greit. Nålespissen en bruker til det er rimelig kort, og det er fakta at stikket er en bagatell mot det jeg liker aller minst; nemlig å klemme på de søte små beina for å få blodet ut. Ved injeksjoner, derimot, snakker vi om nåler med lengde og dessuten armer på tykkelse med tommelen min! Ser ikke frem til i morgen, da det er fredag og tid for injeksjoner igjen.
Stellet gikk kjempefint i dag, matingene likeså. Ellers var det rolig og jeg fikk lest en del.
I morges var det frost for tredje dagen på rad, og på tross av kulden gleder to norske hjerter seg.
I dag kom forresten Spela bort til meg og fortalte at jeg kunne få møte opp på føden på mandag. Gleder meg! Jeanette har gitt meg beskjed om finne en jordmor som heter Renata, og følge henne, for hun er kjekkest og flinkest, så arbeidsoppgavene har allerede begynt å hope seg opp.
Ellers fikk jeg styre meg helt selv i dag, og takket for at min baby ikke skulle ha noen form for injeksjoner. Greit nok at det måtte noe blodprøvetaking til, men det går greit. Nålespissen en bruker til det er rimelig kort, og det er fakta at stikket er en bagatell mot det jeg liker aller minst; nemlig å klemme på de søte små beina for å få blodet ut. Ved injeksjoner, derimot, snakker vi om nåler med lengde og dessuten armer på tykkelse med tommelen min! Ser ikke frem til i morgen, da det er fredag og tid for injeksjoner igjen.
Stellet gikk kjempefint i dag, matingene likeså. Ellers var det rolig og jeg fikk lest en del.
I morges var det frost for tredje dagen på rad, og på tross av kulden gleder to norske hjerter seg.
tirsdag 18. november 2008
Frost!
Den er her; frosten! Vi kom ut døra og...FROST! Jeg fant frem kameraet i fra veska, Jeanette fant frem mobilen og vi foreviget den første skikkelige frosten, noe som resulterte i at vi nesten mistet bussen. Frosten var imidlertid ikke særlig fotogen, så i morgen går vi ut ti minutter før, bare for å være på den sikre sida, og gir den en nye sjanse.
Frosten på bossdunken vår... (tatt dagen etter)I dag har jeg stelt med og matet den babyen som er født tidligst av alle de som er på hele avdelingen akkurat nå. Den lille tulla ble født i uke 24, og som et sensommerbarn i stedet for det vinterbarnet hun skulle ha vært. Tutta har vokst seg stor, og skulle snart vært født...
I dag kom jeg på at det akkurat er én måned til vi faktisk er hjemme igjen! Og noe sier meg at tida fremover kommer til å gå meger raskt, da de fire første ukene på nyfødt fløy avsted. Jeg har dessuten en uke på føden også, noe som vil si at jeg bare har to uker utenom denne igjen på nyfødt... *nesten tårer i øynene* Uff, som jeg kommer til å savne dem alle!
I dag har vi vært på kino -igjen! Filmfestivalen sviver og går enda, men filmen vi var på i dag kunne vi imidlertid spart oss. Den var så dårlig at Jeanette presterte å le til tårene sprutet etter den var ferdig.
Frosten er her! Det er bitende kaldt ute, men jeg kan fortsatt gå i fleecejakka mi, for her blåser det nemlig ikke. Jeanette fikk plutselig julefølelsen over seg og klarte å si: "...men d e barra fordi at eg fryse sånn på beinå". Jeg er så glad i den jenta!
Ellers er vi plutselig halvveis i uka i morgen, og Jeanette har ønsker om en Bled-tur i helga... Så vi får se. Vi må jo gjøre det mens vi enda er her. Ting må gjøres unna før vi sovner, for Jeanette har gitt uttrykk for en liten angst rundt dette å sovne og plutselig våkne opp på flyplassgulvet på Stansted. Og når hun begynner å fable slikt, sniker angsten seg jaggu litt innpå meg også.
Se vidiva
Frosten på bossdunken vår... (tatt dagen etter)I dag har jeg stelt med og matet den babyen som er født tidligst av alle de som er på hele avdelingen akkurat nå. Den lille tulla ble født i uke 24, og som et sensommerbarn i stedet for det vinterbarnet hun skulle ha vært. Tutta har vokst seg stor, og skulle snart vært født...
I dag kom jeg på at det akkurat er én måned til vi faktisk er hjemme igjen! Og noe sier meg at tida fremover kommer til å gå meger raskt, da de fire første ukene på nyfødt fløy avsted. Jeg har dessuten en uke på føden også, noe som vil si at jeg bare har to uker utenom denne igjen på nyfødt... *nesten tårer i øynene* Uff, som jeg kommer til å savne dem alle!
I dag har vi vært på kino -igjen! Filmfestivalen sviver og går enda, men filmen vi var på i dag kunne vi imidlertid spart oss. Den var så dårlig at Jeanette presterte å le til tårene sprutet etter den var ferdig.
Frosten er her! Det er bitende kaldt ute, men jeg kan fortsatt gå i fleecejakka mi, for her blåser det nemlig ikke. Jeanette fikk plutselig julefølelsen over seg og klarte å si: "...men d e barra fordi at eg fryse sånn på beinå". Jeg er så glad i den jenta!
Ellers er vi plutselig halvveis i uka i morgen, og Jeanette har ønsker om en Bled-tur i helga... Så vi får se. Vi må jo gjøre det mens vi enda er her. Ting må gjøres unna før vi sovner, for Jeanette har gitt uttrykk for en liten angst rundt dette å sovne og plutselig våkne opp på flyplassgulvet på Stansted. Og når hun begynner å fable slikt, sniker angsten seg jaggu litt innpå meg også.
Se vidiva
lørdag 15. november 2008
Helg
Etter å ha ligget en stund i morges gløttet jeg forsiktig på øyene for å sjekke om det i det minste var lyst ute. Joda, i hvert fall ikke mørkt. Så beveger hånden min seg rolig mot mobilen for å sjekke klokka (i håp om at den i hvert fall var 09.00...) som bare viste seg å være halv åtte. Jeg klarte imidlertid ikke å ligge lengre, så jeg gikk på do, vasket meg i ansiktet, smurte meg og gikk på kjøkkenet for å ta opp brød.
Og etter det?
...gikk jeg og la meg igjen! Men jeg sovnet ikke da... Jeg fant frem boka og leste.
I dag skal vi til BTC. Jeg har kjempelyst på noe nytt, men jeg finner ingenting. Ikke engang når jeg har bestemt meg for at jeg skal få lov til å bruke masse penger på meg selv. Senere har tyskeren (uff, må slutte å kalle ham det :S ... ) bedt oss med ut på fest, men de som kjenner meg vet at jeg ikke akkurat er noen festløve, så vi får se. Kanskje jeg tar meg en kosekveld med MSN?
Vel, vel... vi har nettopp vasket (les: skuuuuuuuurt :O ... ) badet, og nå er det endelig min tur til å hoppe i dysjen!
OPPDATERING (21.55):
Jeg har funnet meg noe nytt!
Vi begynte runden vår på Stradivarius, da jeg på turen til Maribor forrige helg fant en fin topp der. Der hadde de imidlertid ikke flere igjen av den fargen jeg ville ha, så jeg lovte meg selv at jeg skulle innom på BTC her i Ljubljana. Og der hadde de den! Så herved er en rosa topp med en sølvsløyfe-ting (den må imidlertid kanskje bøte med livet) anskaffet. På samme forretning fant Jeanette også en kjempefin tunika/kjole til meg på et av tilbudsstativene. Den var i en kjempefin grønnfarge med noe mønster, og jeg bestemte meg for å ta den også. Problemet var bare det at den plutselig kostet 40 euro mer i kassen enn stativet der den hang sa, så den måtte fint finne seg i å bli værende i butikken. Fine, fine kjolen.
Ellers har det også blitt en jakke (ikke spør...), en genser, en tunika/skjorteting (svart og lilla-rutete), en hatt (ikke spør...), øredobber, en mobilpynt (den forrige forsvant så jeg gir det et nytt forsøk), en hårspring med en rose på, en hårklemme og noe småputtel.
Nå er Jeanette ute på byen, mens jeg har planer om å lese litt til i boka om Innhaugs-folket.
Ha en fortsatt god helg!
Og etter det?
...gikk jeg og la meg igjen! Men jeg sovnet ikke da... Jeg fant frem boka og leste.
I dag skal vi til BTC. Jeg har kjempelyst på noe nytt, men jeg finner ingenting. Ikke engang når jeg har bestemt meg for at jeg skal få lov til å bruke masse penger på meg selv. Senere har tyskeren (uff, må slutte å kalle ham det :S ... ) bedt oss med ut på fest, men de som kjenner meg vet at jeg ikke akkurat er noen festløve, så vi får se. Kanskje jeg tar meg en kosekveld med MSN?
Vel, vel... vi har nettopp vasket (les: skuuuuuuuurt :O ... ) badet, og nå er det endelig min tur til å hoppe i dysjen!
OPPDATERING (21.55):
Jeg har funnet meg noe nytt!
Vi begynte runden vår på Stradivarius, da jeg på turen til Maribor forrige helg fant en fin topp der. Der hadde de imidlertid ikke flere igjen av den fargen jeg ville ha, så jeg lovte meg selv at jeg skulle innom på BTC her i Ljubljana. Og der hadde de den! Så herved er en rosa topp med en sølvsløyfe-ting (den må imidlertid kanskje bøte med livet) anskaffet. På samme forretning fant Jeanette også en kjempefin tunika/kjole til meg på et av tilbudsstativene. Den var i en kjempefin grønnfarge med noe mønster, og jeg bestemte meg for å ta den også. Problemet var bare det at den plutselig kostet 40 euro mer i kassen enn stativet der den hang sa, så den måtte fint finne seg i å bli værende i butikken. Fine, fine kjolen.
Ellers har det også blitt en jakke (ikke spør...), en genser, en tunika/skjorteting (svart og lilla-rutete), en hatt (ikke spør...), øredobber, en mobilpynt (den forrige forsvant så jeg gir det et nytt forsøk), en hårspring med en rose på, en hårklemme og noe småputtel.
Nå er Jeanette ute på byen, mens jeg har planer om å lese litt til i boka om Innhaugs-folket.
Ha en fortsatt god helg!
fredag 14. november 2008
Filmfestival
Fra den 12. til den 23. november arrangeres det en form for filmfestival her i Slovenia, noe som vil si at prisvinnende filmer, og kanskje også noen flere, fra hele Europa blir sendt på forskjellige kinoer. Ja, jeg har til og med funnet en norsk og vurderer seriøst å gå på den selv om den hørtes ganske komplisert ut. Noen som har sett "Kunsten å tenke negativt"?
I dag har vi vært på to filmer på to forskjellige kinoer; "Afterschool" og "Admiration". Jeg forstod ikke særlig mye av "Afterschool", og tenker vel i grunnen enda over hva som var meningen med den. (I grunnen tror jeg bare jeg tenker: "Hvordan har den fått seg en pris? Hvem forstod den?"). "Admiration" var noe helt annet, og på tross av at det var andre filmen i løpet av tre timer, klarte jeg nesten å sitte i ro gjennom hele den også. Denne anbefales på det varmeste. En får virkelig noe å tenke over gjennom hele filmen.
På søndag skal vi også på kino, men husker ikke tittelen. Kino er vår nye fritidsaktivitet nå som fjernsynet har gått ad undas.
Denne uka har jeg fått vite at hele ti av 45 sykepleiere/jordmødre på avdelingen er gravide. Dette har skapt kaostilstander, da det ikke er nok at ti er gravide og en gang skal ut i permisjon. Neida, alle ti er 12-16 uker på vei, noe som vil si at alle skal ut ca. på samme tid. Normalt er det også mange jordmorstudenter på avdelingen, som studenter, men med betaling (luksusopplegg), men disse bruker det siste halve året på å skrive diploma'en, så de vil også forsvinne. Det blir nok av organiseringsarbeid -før sjefen selv skal ut i permisjon!
Ellers er det helg og jeg ser virkelig frem til å slippe mobilalarmen i morgen tidlig. Kjenner jeg oss rett, er vi vel likevel våkne en gang tidlig, tidlig, men jeg skal presse meg... Ikke søren om jeg skal opp før i hvert fall halv ti... Jeg får bare holde meg våken så lenge jeg kan i kveld, og ikke nevne at jeg sliter en del allerede,
Forresten har Jeanette og jeg funnet oss bil i dag:
I dag har vi vært på to filmer på to forskjellige kinoer; "Afterschool" og "Admiration". Jeg forstod ikke særlig mye av "Afterschool", og tenker vel i grunnen enda over hva som var meningen med den. (I grunnen tror jeg bare jeg tenker: "Hvordan har den fått seg en pris? Hvem forstod den?"). "Admiration" var noe helt annet, og på tross av at det var andre filmen i løpet av tre timer, klarte jeg nesten å sitte i ro gjennom hele den også. Denne anbefales på det varmeste. En får virkelig noe å tenke over gjennom hele filmen.
På søndag skal vi også på kino, men husker ikke tittelen. Kino er vår nye fritidsaktivitet nå som fjernsynet har gått ad undas.
Denne uka har jeg fått vite at hele ti av 45 sykepleiere/jordmødre på avdelingen er gravide. Dette har skapt kaostilstander, da det ikke er nok at ti er gravide og en gang skal ut i permisjon. Neida, alle ti er 12-16 uker på vei, noe som vil si at alle skal ut ca. på samme tid. Normalt er det også mange jordmorstudenter på avdelingen, som studenter, men med betaling (luksusopplegg), men disse bruker det siste halve året på å skrive diploma'en, så de vil også forsvinne. Det blir nok av organiseringsarbeid -før sjefen selv skal ut i permisjon!
Ellers er det helg og jeg ser virkelig frem til å slippe mobilalarmen i morgen tidlig. Kjenner jeg oss rett, er vi vel likevel våkne en gang tidlig, tidlig, men jeg skal presse meg... Ikke søren om jeg skal opp før i hvert fall halv ti... Jeg får bare holde meg våken så lenge jeg kan i kveld, og ikke nevne at jeg sliter en del allerede,
Forresten har Jeanette og jeg funnet oss bil i dag:
torsdag 13. november 2008
Regndråper
Det mumles i folkemengden... "Sum, sum, sum..."
En og annen kikker opp mot himmelen. Ja, litt gråere enn tidligere...
"Sum, sum, sum...""Stakkar", tenker den ene. "Hun har jo ikke forstått det!"
"Oi", tenker en annen. "Hvorfor har ikke hun også en?"
En tredje tenker sikkert: "Søren meg ikke rart at hun har det håret hun har"
Det regner i Ljubljana i dag (om du vil kan du legge til melodien til Carolas "Det rägner här i Stockholm i dag"). I hvert fall regner det, og regnet som kommer er vått. Likevel kler jeg meg i akkurat det samme som før, og skulle det bli alt for vått, noe som sjelden skjer, trekker jeg bare hetta på meg. Hele to om jeg må.
Alle som er i stand til å gå på to bein i dette landet har alltid en paraply i nærheten. Det kan se ut til at de får inn kunnskapen om alltid å bære med seg en paraply med morsmelken. Ikke det at det regner så mye, men det kan være at slovenerne rett og slett ikke tåler vann. Til og med de minste går og drasser med seg en kjempeparaply. For er det på en gjenstand størrelsen virkelig teller, er det på paraplyen. Helst skal den også være i alle regnbuens farger, slik at regndråpene skal se dem på god avstand og finne seg et annet landingspunkt.
Jeg begynner å bli ganske sikker i min sak om at det knapt finnes mennesker i Slovenia som noen gang har fått en regndråpe i hodet. Om himmelen er grå er paraplyen parat, og akkurat i det den første regndråpen har klart å snike seg fra skya, flyr plutselig ørten paraplyer i en halvsirkelbevegelse opp mot himmelen, samtidig som den blir slått opp. Et interessant fenomen! Og litt av et syn.
Bussen er dessuten forsinket når det regner, på grunn av paraplyene. En må for all del ikke finne på å gå av bussen før paraplyen er slått opp. Derfor er det litt av et syn å følge med på de bussholdeplassene der det ofte går mange av bussen; den første tar et skritt mot døren, blir møtt av et vindkast i det døra går opp (gjerne med en liten regndråpe i), griner på nesa, uffer seg, slår opp paraplyen, stikker nesten ut øyet på personen bak, og går ut. Akkurat i det personen går ut trer neste person frem, griner på nesa, uffer seg, slår opp paraplyen, stikker nesten ut øyet på personen bak, og går ut. Dette gjentar seg til gjengen er av bussen.
Om det kommer en dråpe i ny og ne, og en kikker seg rundt, kan en altså se utallige paraplyer. ALLE har en, store som små. Det rare er imidlertid at når de for eksempel skal på bussen, må de holde paraplyen i fanget, og jeg, uten paraply, ender plutselig opp som den tørreste.
Det mumles i folkemengden... "Sum, sum, sum..."
En og annen kikker opp mot himmelen. Ja, litt gråere enn tidligere...
"Sum, sum, sum..."
... og plutselig er utsikten 300 paraplyer rikere.
Det regner i Ljubljana i dag!
- og jeg? Jeg tåler vann!
En og annen kikker opp mot himmelen. Ja, litt gråere enn tidligere...
"Sum, sum, sum...""Stakkar", tenker den ene. "Hun har jo ikke forstått det!"
"Oi", tenker en annen. "Hvorfor har ikke hun også en?"
En tredje tenker sikkert: "Søren meg ikke rart at hun har det håret hun har"
Det regner i Ljubljana i dag (om du vil kan du legge til melodien til Carolas "Det rägner här i Stockholm i dag"). I hvert fall regner det, og regnet som kommer er vått. Likevel kler jeg meg i akkurat det samme som før, og skulle det bli alt for vått, noe som sjelden skjer, trekker jeg bare hetta på meg. Hele to om jeg må.
Alle som er i stand til å gå på to bein i dette landet har alltid en paraply i nærheten. Det kan se ut til at de får inn kunnskapen om alltid å bære med seg en paraply med morsmelken. Ikke det at det regner så mye, men det kan være at slovenerne rett og slett ikke tåler vann. Til og med de minste går og drasser med seg en kjempeparaply. For er det på en gjenstand størrelsen virkelig teller, er det på paraplyen. Helst skal den også være i alle regnbuens farger, slik at regndråpene skal se dem på god avstand og finne seg et annet landingspunkt.
Jeg begynner å bli ganske sikker i min sak om at det knapt finnes mennesker i Slovenia som noen gang har fått en regndråpe i hodet. Om himmelen er grå er paraplyen parat, og akkurat i det den første regndråpen har klart å snike seg fra skya, flyr plutselig ørten paraplyer i en halvsirkelbevegelse opp mot himmelen, samtidig som den blir slått opp. Et interessant fenomen! Og litt av et syn.
Bussen er dessuten forsinket når det regner, på grunn av paraplyene. En må for all del ikke finne på å gå av bussen før paraplyen er slått opp. Derfor er det litt av et syn å følge med på de bussholdeplassene der det ofte går mange av bussen; den første tar et skritt mot døren, blir møtt av et vindkast i det døra går opp (gjerne med en liten regndråpe i), griner på nesa, uffer seg, slår opp paraplyen, stikker nesten ut øyet på personen bak, og går ut. Akkurat i det personen går ut trer neste person frem, griner på nesa, uffer seg, slår opp paraplyen, stikker nesten ut øyet på personen bak, og går ut. Dette gjentar seg til gjengen er av bussen.
Om det kommer en dråpe i ny og ne, og en kikker seg rundt, kan en altså se utallige paraplyer. ALLE har en, store som små. Det rare er imidlertid at når de for eksempel skal på bussen, må de holde paraplyen i fanget, og jeg, uten paraply, ender plutselig opp som den tørreste.
Det mumles i folkemengden... "Sum, sum, sum..."
En og annen kikker opp mot himmelen. Ja, litt gråere enn tidligere...
"Sum, sum, sum..."
... og plutselig er utsikten 300 paraplyer rikere.
Det regner i Ljubljana i dag!
- og jeg? Jeg tåler vann!
mandag 10. november 2008
Problemstilling til bachelor
I dag har jeg tenkt litt mer over hva jeg vil konsentrere bachelor-oppgaven min rundt, og tror i hvert fall jeg har funnet hovedtrekkene.
Det kommer vel ikke som en overraskelse at jeg ikke slipper tak i de aller minste, og baserer oppgaven på de. Akkurat nå lyder problemstillingen ca. slik som dette:
"Hvilken rolle spiller foreldrekontakt for den premature, og hvordan kan sykepleier fremme tilknytningsprosessen mellom barnet og foreldrene?"
Den er nok langt på nær helt klar og ferdig enda, men dette er akkurat nå et tema som er veldig aktuelt. Så gjelder det bare å se om det finnes noe stoff om saken.
Siden Jeanette hadde sin første dag på føden idag, var jeg alene på nyfødt. Dette gjorde imidlertid ingenting for Maja var på jobb i dag, og da har vi alltid noe å finne på. I pausen mellom stell, vasking og mating satt vi og gjorde engelsk-oppgavene hennes. Maja er omtrent like gammel som meg, og har også kommet noenlunde likt meg i utdannelsen. Hun går imidlertid ikke på sykepleien, men på et jordmorprogram. Her i Slovenia har de det slik at de har både et sykepleie- og et jordmorprogram side om side, noe som dermed betyr at en kan begynne på jordmor rett etter videregående. Det høres selvsagt ganske greit ut, men jeg tror jeg er glad vi ikke har den muligheten i Norge. Dette da de ikke har så mye generell sykepleie, men mest gynekologi og læren om barn. Jeg vil helst ha alt det andre også jeg,
I alle fall... Maja går på engelsk-kurs to dager i uka, da hun har hatt tysk og ikke engelsk på skolen, noe som er ganske normalt i Slovenia. I dag hadde hun oppgaveboka med seg og vi satt og gjorde noen av oppgavene hun tidligere ikke hadde fått til. Det vil si, hun gjorde og jeg hjalp. Maja går også på undervisning om "tropisk medisin", hvor de lærer om ja, nettopp tropiske sykdommer, som malaria etc. Her er de delt inn i grupper og hver gruppe kan bestemme seg for en destinasjon hvor tropiske sykdommer er aktuelt, og som de vil reise til. Majas gruppe har sett seg ut Kenya og Madagaskar.
Det kommer vel ikke som en overraskelse at jeg ikke slipper tak i de aller minste, og baserer oppgaven på de. Akkurat nå lyder problemstillingen ca. slik som dette:
"Hvilken rolle spiller foreldrekontakt for den premature, og hvordan kan sykepleier fremme tilknytningsprosessen mellom barnet og foreldrene?"
Den er nok langt på nær helt klar og ferdig enda, men dette er akkurat nå et tema som er veldig aktuelt. Så gjelder det bare å se om det finnes noe stoff om saken.
Siden Jeanette hadde sin første dag på føden idag, var jeg alene på nyfødt. Dette gjorde imidlertid ingenting for Maja var på jobb i dag, og da har vi alltid noe å finne på. I pausen mellom stell, vasking og mating satt vi og gjorde engelsk-oppgavene hennes. Maja er omtrent like gammel som meg, og har også kommet noenlunde likt meg i utdannelsen. Hun går imidlertid ikke på sykepleien, men på et jordmorprogram. Her i Slovenia har de det slik at de har både et sykepleie- og et jordmorprogram side om side, noe som dermed betyr at en kan begynne på jordmor rett etter videregående. Det høres selvsagt ganske greit ut, men jeg tror jeg er glad vi ikke har den muligheten i Norge. Dette da de ikke har så mye generell sykepleie, men mest gynekologi og læren om barn. Jeg vil helst ha alt det andre også jeg,
I alle fall... Maja går på engelsk-kurs to dager i uka, da hun har hatt tysk og ikke engelsk på skolen, noe som er ganske normalt i Slovenia. I dag hadde hun oppgaveboka med seg og vi satt og gjorde noen av oppgavene hun tidligere ikke hadde fått til. Det vil si, hun gjorde og jeg hjalp. Maja går også på undervisning om "tropisk medisin", hvor de lærer om ja, nettopp tropiske sykdommer, som malaria etc. Her er de delt inn i grupper og hver gruppe kan bestemme seg for en destinasjon hvor tropiske sykdommer er aktuelt, og som de vil reise til. Majas gruppe har sett seg ut Kenya og Madagaskar.
lørdag 8. november 2008
Ljubljana - Ptuj - Maribor - Ptuj - Ljubljana :D
Helt i begynnelsen kan jeg si at det ikke er spesielt mye nytt som står på. Jeg koser meg fortsatt med de små knøttene på nyfødt, som forsåvidt vokser og vokser. Trillingene har nok enda et par-tre uker igjen på sykehus, men er nå blitt så store og sterke at de har fått kommet til et sykehus nærmere hjemmet deres. Tulla som har vært der hele min tid der, har fått lov til å komme over i vanlig babyseng med varme, og har også flyttet over på naborommet :/ Heldigvis henter vi henne inn av og til når det er tid for mating. Hun er nå over 34 uker, noe som vil si at suge- og svelgrefleksen skal være i orden. Tulla har imidlertid ikke helt funnet ut hvordan flasken skal brukes, så der trenes det hver dag. Får hun ikke nok i seg ved hjelp av flaske, gis resten i sonde.
Tvillingene blir også større. Eldstejenta har nå tippet over kiloen, mens lillesøster henger "pittelitt" etter. Mor får nå ha begge ute samtidig og er kjempestolt!
Enda et bevis på at noe, eller noen for den saks skyld, har tullet med hodet mitt, er at han som var desidert minst på rommet den første uka, og som jeg knapt hadde mot nok til å ta på, plutselig er blitt kjempestor. Jeg forstår ikke hva som har skjedd med oppfattelsen av normal babystørrelse. Og for all del, jeg håper virkelig den går tilbake.
I grunnen er det ikke så mye mer som har skjedd disse dagene jeg har glimret med mitt fravær. I hvert fall ikke noe veldig spennende. Litt action har vi nå likevel hatt, da fjernsynet bestemte seg for at jobben plutselig var gjort. Vi kom hjem, en helt vanlig ettermiddag, og fjernsynet ble satt på. De siste dagene hadde det begynt å lage en finurlig lyd den første stunden det stod på, men den forsvant alltid, så vi tenkte vel ikke stort mer på det før neste gang vi skrudde det på. Denne lyden skulle vi muligens ha tatt litt mer på alvor, da den siden viste oss hvem som var sjefen. Jeg gikk på badet og Jeanette ble igjen på rommet. Plutselig hører jeg en kvass lyd, ganske lik den noen fjernsynsapparater har når en setter dem på, bare mye, og da mener jeg MYE høyere. Jeg får ikke tenkt mye over hva det kan ha vært, før jeg hører Jeanette sukke og si litt usikkert: "Siiiljeeee!?!?! Fjernsyne jekk av av seg sjøøøøøl?!?" Da jeg kommer inn på rommet etter en liten stund, lukter det svidd. Fjernsynet har dermed sagt takk for seg, og hver gang vi har prøvd å skrue det på igjen, svarer det med å sende ut en grusom svilukt... så det har vi gitt oss med, for å si det slik.
Ellers driver Jeanette og jeg med stelling og melking. Vel og merke i lyseblå uniform og ikke den grønne og gule fra felleskjøpet, samt på sykehus og ikke i fjøs. Skjønne Jeanette som av og til synest det er litt lite action på nyfødt og bare går og venter på neste arbeidsoppgave. Det er i slike stunder hun presterer å si: "Jaja, nå e d barra melkingen igjen" Det hun mente var selvsagt at det snart var på tide å gi de små mat.
Vi har, som det kanskje kan forstås ut i fra overskriften, vært på farten i dag. Av en eller annen grunn kom vi innpå hva rommene i toget heter, om det da har seg slik at vognene er delt inn i rom. Jeanette ga seg ikke på at de ikke het kuponger, og jeg? Ikke søren om jeg gav meg på at det var kuponger, men så kom jeg absolutt ikke på hva det het heller. Jeanette fortsatte med en rekke ord; om det ikke var kupong, var det perrong... så kom hun på at perrong var en del av togstasjonen, og vi var tilbake til kupong igjen. Jeg klarte fortsatt ikke å få frem det ordet vi var etter, noe som skjer så altfor ofte, og måtte dermed bare fortsette og nekte for at det var kupong, uten noe godt motsvar. Da ordet kupé endelig dukket oppi hodet mitt, og jeg fikk sagt det høyt, kunne det høres et lettelsens sukk fra meg.
Vel, vel...I dag har vi i hvert fall vært på farten. Vi bestemte oss for å besøke en liten by (?), eller var det bare en landsby? Jaja, her og nå blir det i hvert fall kalt en by. Ptuj er en av de eldste byene i Slovenia, og befinner seg 26km sørøst for den litt større byen Maribor. Historisk sett er bosettingen i Ptuj og områdene rundt en av de viktigste utenfor Ljubljana, med en over to tusen år gammel historie. Mye av historien sitter fortsatt igjen i arkitektur og bygninger. En vet at det har vært folk i området så langt tilbake i tid som steinalderen. Senere var det kelterne som tok over, og noe av dette henger også igjen. Selv om byen ble bosatt tidlig, ble den ikke "satt i virke" før 69 e.kr., da romerske legionærer bosatte seg der og sørget for en hurtig utbygging. Så vet vi det!
Som resten av uka, hoppet vi gladelig opp av sengene til vanlig hverdagstid (05.05 og 05.15) og satt på bussen inn til sentrum kl. 06.00 -på en lørdags morgen! Toget skulle gått 06.45, men gikk ikke før 07.40. Dermed måtte vi vente i over en time, en stund vi brukte til å sluke en kopp cappuccino med krem etterfølgt av en kopp med kakao -med krem! Ombord i toget sørget vi for at vi fikk en kupé for oss selv (herlig), og togene med den trange gangen, som er nevnt i tidligere innlegg, er herved kåret til de beste. Hvordan det skjedde? Så lenge en bare er to, eller max tre, i kupeen kan en bruke setet rett over til å ha beina i...og ikke nok med det. I dag fant jeg nemlig ut at det er mulig og trekke frem setet sitt, noe som dermed fører til at ryggen sklir ned. Hvem kunne trodd det om de tilsynelatende gamle vognene og setene? Jeg ble gledelig overrasket. Da jeg også dro setet over meg fram, hadde jeg plutselig en seng! Gjett om togturene var herlige med den løsningen.
Det vi imidlertid ikke var særlig heldige med var været, og det regnet så å si hele dagen. Etter at vi hadde besøkt slottet, bytårnet og kirka i Ptuj-sentrum tok vi turen til Maribor. Vi regnet ikke med at lille Ptuj hadde timevis med attraksjoner for turister en kald og våt novemberdag, så vi hadde på forhånd sjekket at det gikk en buss til Maribor.
Bytårnet i Ptuj
Jeanette helt i begynnelsen på den glatte
og harde veien opp til slottet. Ikke spør hvem som kom
på ideen med den steinleggingen
Enda på veien opp til slottet. Sjekk den trappa :S
Jeg sendte Jeanette først
Det var vått...veldig vått. Og det vokste trær på murene
Prinsessa på vei hjem til slottet
Om du nå spør deg om hvorfor vi ikke bare reiste tilbake til Ljubljana, er svaret på det ganske enkelt; det gikk ikke noe tog før kl. 19.00. Vi kjøpte like så godt billettene tur/retur Ljubljana-Ptuj før vi visste når toget gikk, og ble litt sjokket når det viste seg at toget gikk 06.45 og hjem igjen 19.03. Etter hvert begynner vi å tro at vi overlever det meste. Turen til Maribor var herlig inne på en tørr og varm buss, som vi dessuten nesten hadde for oss selv. Bussjåføren snakket ikke engang nok engelsk til å kunne fortelle oss når bussene gikk tilbake, men vi forstod såpass at vi måtte oppsøke informasjonen på busstasjonen i Maribor. Snill som han var parkerte han bussen rett utenfor døren som ledet inn til informasjonen. Søte som vi er gikk vi inn, hilste høflig og spurte om de snakket engelsk. Sjokket bredde seg i informasjonen og svaret var: "Ne", sammen med en klar risting på hodet. Videre latet de som om vi aldri hadde spurt spørsmålet og bare fortsatte med sitt. Litt av en informasjon. Så hvordan vi etter hvert gjorde oss forstått? Se her:
Avtobus -> Ptuj, klokken?
Og dette klarte vi uten ordbok
Vi fikk til og med svar...
Det kunne nok vært noen steder å besøke i Maribor, men som sagt var det grått og trist med veldig vått regn, så vi dro ut alt vi hadde av jentegener og luktet oss (det kan også hende at vi husket at bussen hadde passert kjøpesenteret og at vi allerede da la en plan om at det var der vi ville, men det sier vi ikke høyt) frem til et kjøpesenter, ikke så ulikt BTC her i Ljubljana. Der brukte vi nok tid til at vi kunne gå rett på bussen tilbake til Ptuj.
Av en eller anne grunn drives det ikke med gatelys på mange av strekningene her i Slovenia, og Jeanette liker ikke denne "her kjører vi antigatelys-kampanjen", da det dermed blir veldig mørkt og uoversiktlig. Survivor'e som vi er, kom vi oss likevel til Ptuj busstasjon og klarte fint å finne tilbake til togstasjonen (*kremt, kremt* 200m bortenfor). Der skulle vi hatt en halvtime med venting, hvorpå ventetiden, som etterhvert dro ut og ble timen, ble brukt til å observere de andre menneskene, diskutere løst og fast (her skal det sies at det er mest løst uten mål og mening) samt på forsøk på å synge "banansangen".
Toget kom til slutt, ca. en halv time forsinket. Lettere kalde og passelig våte kapret vi oss også denne gangen en egen kupé, og inntok raskt liggestilling :D Herlig etter en lang dag på beina!
Tvillingene blir også større. Eldstejenta har nå tippet over kiloen, mens lillesøster henger "pittelitt" etter. Mor får nå ha begge ute samtidig og er kjempestolt!
Enda et bevis på at noe, eller noen for den saks skyld, har tullet med hodet mitt, er at han som var desidert minst på rommet den første uka, og som jeg knapt hadde mot nok til å ta på, plutselig er blitt kjempestor. Jeg forstår ikke hva som har skjedd med oppfattelsen av normal babystørrelse. Og for all del, jeg håper virkelig den går tilbake.
I grunnen er det ikke så mye mer som har skjedd disse dagene jeg har glimret med mitt fravær. I hvert fall ikke noe veldig spennende. Litt action har vi nå likevel hatt, da fjernsynet bestemte seg for at jobben plutselig var gjort. Vi kom hjem, en helt vanlig ettermiddag, og fjernsynet ble satt på. De siste dagene hadde det begynt å lage en finurlig lyd den første stunden det stod på, men den forsvant alltid, så vi tenkte vel ikke stort mer på det før neste gang vi skrudde det på. Denne lyden skulle vi muligens ha tatt litt mer på alvor, da den siden viste oss hvem som var sjefen. Jeg gikk på badet og Jeanette ble igjen på rommet. Plutselig hører jeg en kvass lyd, ganske lik den noen fjernsynsapparater har når en setter dem på, bare mye, og da mener jeg MYE høyere. Jeg får ikke tenkt mye over hva det kan ha vært, før jeg hører Jeanette sukke og si litt usikkert: "Siiiljeeee!?!?! Fjernsyne jekk av av seg sjøøøøøl?!?" Da jeg kommer inn på rommet etter en liten stund, lukter det svidd. Fjernsynet har dermed sagt takk for seg, og hver gang vi har prøvd å skrue det på igjen, svarer det med å sende ut en grusom svilukt... så det har vi gitt oss med, for å si det slik.
Ellers driver Jeanette og jeg med stelling og melking. Vel og merke i lyseblå uniform og ikke den grønne og gule fra felleskjøpet, samt på sykehus og ikke i fjøs. Skjønne Jeanette som av og til synest det er litt lite action på nyfødt og bare går og venter på neste arbeidsoppgave. Det er i slike stunder hun presterer å si: "Jaja, nå e d barra melkingen igjen" Det hun mente var selvsagt at det snart var på tide å gi de små mat.
Vi har, som det kanskje kan forstås ut i fra overskriften, vært på farten i dag. Av en eller annen grunn kom vi innpå hva rommene i toget heter, om det da har seg slik at vognene er delt inn i rom. Jeanette ga seg ikke på at de ikke het kuponger, og jeg? Ikke søren om jeg gav meg på at det var kuponger, men så kom jeg absolutt ikke på hva det het heller. Jeanette fortsatte med en rekke ord; om det ikke var kupong, var det perrong... så kom hun på at perrong var en del av togstasjonen, og vi var tilbake til kupong igjen. Jeg klarte fortsatt ikke å få frem det ordet vi var etter, noe som skjer så altfor ofte, og måtte dermed bare fortsette og nekte for at det var kupong, uten noe godt motsvar. Da ordet kupé endelig dukket oppi hodet mitt, og jeg fikk sagt det høyt, kunne det høres et lettelsens sukk fra meg.
Vel, vel...I dag har vi i hvert fall vært på farten. Vi bestemte oss for å besøke en liten by (?), eller var det bare en landsby? Jaja, her og nå blir det i hvert fall kalt en by. Ptuj er en av de eldste byene i Slovenia, og befinner seg 26km sørøst for den litt større byen Maribor. Historisk sett er bosettingen i Ptuj og områdene rundt en av de viktigste utenfor Ljubljana, med en over to tusen år gammel historie. Mye av historien sitter fortsatt igjen i arkitektur og bygninger. En vet at det har vært folk i området så langt tilbake i tid som steinalderen. Senere var det kelterne som tok over, og noe av dette henger også igjen. Selv om byen ble bosatt tidlig, ble den ikke "satt i virke" før 69 e.kr., da romerske legionærer bosatte seg der og sørget for en hurtig utbygging. Så vet vi det!
Som resten av uka, hoppet vi gladelig opp av sengene til vanlig hverdagstid (05.05 og 05.15) og satt på bussen inn til sentrum kl. 06.00 -på en lørdags morgen! Toget skulle gått 06.45, men gikk ikke før 07.40. Dermed måtte vi vente i over en time, en stund vi brukte til å sluke en kopp cappuccino med krem etterfølgt av en kopp med kakao -med krem! Ombord i toget sørget vi for at vi fikk en kupé for oss selv (herlig), og togene med den trange gangen, som er nevnt i tidligere innlegg, er herved kåret til de beste. Hvordan det skjedde? Så lenge en bare er to, eller max tre, i kupeen kan en bruke setet rett over til å ha beina i...og ikke nok med det. I dag fant jeg nemlig ut at det er mulig og trekke frem setet sitt, noe som dermed fører til at ryggen sklir ned. Hvem kunne trodd det om de tilsynelatende gamle vognene og setene? Jeg ble gledelig overrasket. Da jeg også dro setet over meg fram, hadde jeg plutselig en seng! Gjett om togturene var herlige med den løsningen.
Det vi imidlertid ikke var særlig heldige med var været, og det regnet så å si hele dagen. Etter at vi hadde besøkt slottet, bytårnet og kirka i Ptuj-sentrum tok vi turen til Maribor. Vi regnet ikke med at lille Ptuj hadde timevis med attraksjoner for turister en kald og våt novemberdag, så vi hadde på forhånd sjekket at det gikk en buss til Maribor.
Bytårnet i Ptuj
Jeanette helt i begynnelsen på den glatte
og harde veien opp til slottet. Ikke spør hvem som kom
på ideen med den steinleggingen
Enda på veien opp til slottet. Sjekk den trappa :S
Jeg sendte Jeanette først
Det var vått...veldig vått. Og det vokste trær på murene
Prinsessa på vei hjem til slottet
Om du nå spør deg om hvorfor vi ikke bare reiste tilbake til Ljubljana, er svaret på det ganske enkelt; det gikk ikke noe tog før kl. 19.00. Vi kjøpte like så godt billettene tur/retur Ljubljana-Ptuj før vi visste når toget gikk, og ble litt sjokket når det viste seg at toget gikk 06.45 og hjem igjen 19.03. Etter hvert begynner vi å tro at vi overlever det meste. Turen til Maribor var herlig inne på en tørr og varm buss, som vi dessuten nesten hadde for oss selv. Bussjåføren snakket ikke engang nok engelsk til å kunne fortelle oss når bussene gikk tilbake, men vi forstod såpass at vi måtte oppsøke informasjonen på busstasjonen i Maribor. Snill som han var parkerte han bussen rett utenfor døren som ledet inn til informasjonen. Søte som vi er gikk vi inn, hilste høflig og spurte om de snakket engelsk. Sjokket bredde seg i informasjonen og svaret var: "Ne", sammen med en klar risting på hodet. Videre latet de som om vi aldri hadde spurt spørsmålet og bare fortsatte med sitt. Litt av en informasjon. Så hvordan vi etter hvert gjorde oss forstått? Se her:
Avtobus -> Ptuj, klokken?
Og dette klarte vi uten ordbok
Vi fikk til og med svar...
Det kunne nok vært noen steder å besøke i Maribor, men som sagt var det grått og trist med veldig vått regn, så vi dro ut alt vi hadde av jentegener og luktet oss (det kan også hende at vi husket at bussen hadde passert kjøpesenteret og at vi allerede da la en plan om at det var der vi ville, men det sier vi ikke høyt) frem til et kjøpesenter, ikke så ulikt BTC her i Ljubljana. Der brukte vi nok tid til at vi kunne gå rett på bussen tilbake til Ptuj.
Av en eller anne grunn drives det ikke med gatelys på mange av strekningene her i Slovenia, og Jeanette liker ikke denne "her kjører vi antigatelys-kampanjen", da det dermed blir veldig mørkt og uoversiktlig. Survivor'e som vi er, kom vi oss likevel til Ptuj busstasjon og klarte fint å finne tilbake til togstasjonen (*kremt, kremt* 200m bortenfor). Der skulle vi hatt en halvtime med venting, hvorpå ventetiden, som etterhvert dro ut og ble timen, ble brukt til å observere de andre menneskene, diskutere løst og fast (her skal det sies at det er mest løst uten mål og mening) samt på forsøk på å synge "banansangen".
Toget kom til slutt, ca. en halv time forsinket. Lettere kalde og passelig våte kapret vi oss også denne gangen en egen kupé, og inntok raskt liggestilling :D Herlig etter en lang dag på beina!
Abonner på:
Innlegg (Atom)