Det mumles i folkemengden... "Sum, sum, sum..."
En og annen kikker opp mot himmelen. Ja, litt gråere enn tidligere...
"Sum, sum, sum...""Stakkar", tenker den ene. "Hun har jo ikke forstått det!"
"Oi", tenker en annen. "Hvorfor har ikke hun også en?"
En tredje tenker sikkert: "Søren meg ikke rart at hun har det håret hun har"
Det regner i Ljubljana i dag (om du vil kan du legge til melodien til Carolas "Det rägner här i Stockholm i dag"). I hvert fall regner det, og regnet som kommer er vått. Likevel kler jeg meg i akkurat det samme som før, og skulle det bli alt for vått, noe som sjelden skjer, trekker jeg bare hetta på meg. Hele to om jeg må.
Alle som er i stand til å gå på to bein i dette landet har alltid en paraply i nærheten. Det kan se ut til at de får inn kunnskapen om alltid å bære med seg en paraply med morsmelken. Ikke det at det regner så mye, men det kan være at slovenerne rett og slett ikke tåler vann. Til og med de minste går og drasser med seg en kjempeparaply. For er det på en gjenstand størrelsen virkelig teller, er det på paraplyen. Helst skal den også være i alle regnbuens farger, slik at regndråpene skal se dem på god avstand og finne seg et annet landingspunkt.
Jeg begynner å bli ganske sikker i min sak om at det knapt finnes mennesker i Slovenia som noen gang har fått en regndråpe i hodet. Om himmelen er grå er paraplyen parat, og akkurat i det den første regndråpen har klart å snike seg fra skya, flyr plutselig ørten paraplyer i en halvsirkelbevegelse opp mot himmelen, samtidig som den blir slått opp. Et interessant fenomen! Og litt av et syn.
Bussen er dessuten forsinket når det regner, på grunn av paraplyene. En må for all del ikke finne på å gå av bussen før paraplyen er slått opp. Derfor er det litt av et syn å følge med på de bussholdeplassene der det ofte går mange av bussen; den første tar et skritt mot døren, blir møtt av et vindkast i det døra går opp (gjerne med en liten regndråpe i), griner på nesa, uffer seg, slår opp paraplyen, stikker nesten ut øyet på personen bak, og går ut. Akkurat i det personen går ut trer neste person frem, griner på nesa, uffer seg, slår opp paraplyen, stikker nesten ut øyet på personen bak, og går ut. Dette gjentar seg til gjengen er av bussen.
Om det kommer en dråpe i ny og ne, og en kikker seg rundt, kan en altså se utallige paraplyer. ALLE har en, store som små. Det rare er imidlertid at når de for eksempel skal på bussen, må de holde paraplyen i fanget, og jeg, uten paraply, ender plutselig opp som den tørreste.
Det mumles i folkemengden... "Sum, sum, sum..."
En og annen kikker opp mot himmelen. Ja, litt gråere enn tidligere...
"Sum, sum, sum..."
... og plutselig er utsikten 300 paraplyer rikere.
Det regner i Ljubljana i dag!
- og jeg? Jeg tåler vann!