onsdag 26. november 2008

Alt har en begynnelse...

Jeg vet i grunnen ikke helt hvordan jeg skal begynne dette innlegget. Nesten i overkant mange ord og inntrykk, fart, spenning og faktisk så mye frysninger at jeg en stund følte at huden min var to størrelser for liten!

De som ikke føler for å lese om fødsler kan stoppe her, for det er nemlig dette resten av innlegget dreier seg om.

Jeg har til nå vært tre dager ved fødeavdelingen her ved universitetssykehuset i Ljubljana. På disse tre dagene har jeg fått med meg en mangedobling av antall fødsler enn jeg hadde forventet.

Det begynte forsiktig på mandag. Veldig forsiktig! Det var stille og kun to av rommene var i bruk av to tilsynelatende "like" fødekvinner; førstegangsfødende, 1 cm åpning, hatt rier gjennom natten, overnattet oppe i sengeavdeling, og var trillet ned på morgenkvisten Så lå de der, på hvert sitt rom, ingen av de inne i en aktiv fase...

"Jaha!", tenkte jeg...

Jeg skulle aldri tenkt tanken. Før jeg fikk summet meg var alle rommene i bruk, og flere ventet ute i ventestua. Jeg fikk beskjed om at det var fritt frem å valse opp og ned i gangene, gå inn og ut av rom, for å få med meg det jeg ville. Og det gjorde jeg. Jeg fikk se ting jeg virkelig hadde lyst å se...

... -og ting som jeg kanskje kunne spart meg for...

Mandagen bragte med seg to keisersnitt, først en jente og så en gutt. Den ene gangen var det akutt, da hodet vridde seg feil og satte seg fast under fødsel. Da ble mor vasket i en fart og trillet ut på operasjonsstua. Jenta gråt før hun var ute, og en tydelig preget far måtte også slippe tårene løst da han fikk se sin førstefødte og fikk beskjeden om at alt sto bra til med begge to.
Det andre keisersnittet var planlagt, og det var en stor gutt som entret verden og havnet i fanget til en like preget far som den forrige. Jeg observerte dessuten et tredje keisersnitt gjennom vinduet, også en liten gutt.

Tirsdagen ble bra. Jeg måtte sjekke boka for å finne ut av hvor mange fødsler det foregående døgnet hadde hatt, og tallet var hele 29 (!). På det meste hadde det ventet syv ute i ventestua, og noen av dem var det så vidt de hadde fått inn på fødestua før fødselen var over. Dagen fikk en pang-start, med folk på nesten alle rommene. Ingen hadde imidlertid kommet så langt i forløpet. Ute i ventestua kom det plutselig beskjed om at noe gikk veldig fort, og tre jordmødre sprang avgårde. Med seg tilbake hadde de en leende vordende mor hengende mellom seg, og en lettere nervøs far. Mor kom seg opp i senga med en ri og et hyl, men smilte og pratet like etterpå. Hun fortalte om en langdryg første fødsel og mente fast og bestemt at hun hadde mange timer jobb foran seg enda,

Jeg kvakk til da mora hylte en smule høyere enn jeg hadde regnet med en kort, kort stund etter. Jeg sto nemlig og observerte jordmora som fortalte og gjorde seg klar for en sjekk. Jordmora hadde knapt fått tatt på seg hansker i det hylet kom, og også hun kvakk til. Deretter skjedde alt veldig fort, og på det andre hylet var gutten født. Gjett om det var en overrasket far som kom tilbake etter en to-minutters tur på toalettet! Av erfaring var også han foreberedt på et litt lengre fødselsforløp.

Etter denne følgte det seks fødsler til, i tillegg til to keisersnitt, og jeg så fire gutter og fem jenter bli født.  Jeg fikk også følgt noen av dem en stund, da de kom inn med en to-tre cm åpning og det hele forløp i et passelig tempo. Alle var veldig hyggelige og snakket mer enn gjerne engelsk. Det var også en lettelse å se, mer enn bare å lese, at de ikke hadde smerter mellom riene, og at de både lo og spøkte, fortalte om seg selv og spurte om ting og tang.

I dag, onsdag, har det vært litt roligere igjen. Det var bare én inne da vi kom på i morges, og jordmødrene satt vél og lenge og småpratet før de begynte på dagens oppgaver. Tidlig ut på formiddagen kom det en telefon fra sengeavdelingen om at de hadde en vordende mor som hadde kommet inn med smerter dagen før. Hun var 32 uker på vei og nå hadde hun plutselig kraftige blødninger. Det ble konstatert placentaruptur og akutteamet var raskt på plass for gjennomføring av akutt keisersnitt. Keisersnittet forløp komplikasjonsfritt og de kom i fra nyfødt og hentet jenta. Litt rart å plutselig se det hele fra denne siden, da jeg jo har sett en del barn komme inn fra føden i løpet av de ukene jeg har vært på nyfødt.

Like etter denne hendelsen ringte det igjen, angående et tilfelle hvor vannet hadde gått i uke 24 (!).

Siden har jeg valset i gangene, lurt meg inn på rom, snakket med spente foreldre, klappet og kjent på mager før, under og etter riene, massert under rier, overvært "industrial-breaking of waters", noen fødsler, gjort i stand rommene til en ny fødsel og bare kost meg. Jeg har vært med på et keisersnitt i dag også. Det var planlagt, så det gikk forsåvidt rolig for seg, og jeg fikk bære babyen tilbake til rommet igjen og til den ventende pappaen som nesten travet hull i gulvet.

Ellers fikk jeg de to siste timene følge et par som ventet sitt første barn, og de visste det ble en gutt. Dette paret hadde bodd i San Francisco en god stund, og var så å si nettopp kommet tilbake til Slovenia. Dette paret både ville og kunne snakke engelsk, og jeg følte meg nesten hjemme.
Forløpet her gikk litt sent, tross hyppige rier, så det ble hengt opp stimulantia. Da kom det seg, men samtidig tikket klokken seg mot 14.00 og tid for vaktskifte. Når vi gikk kunne vi skrive 7 cm, og i skrivende stund håper jeg de sitter og koser seg med den lille i armene.

Dette var bare litt kort om det jeg har vært med på til nå, og da har jeg skjermet dere for alt blodet som sprutet, væskene som flyter, banneord, morkakene som kommer ut, klipping, rifter og sying og slikt...eller? ;)

To dager igjen med ståpels før jeg skal tilbake til kjente omgivelser på NICU'en.