lørdag 29. november 2008

Gud har bruk for små engler også...

I natt har jeg vært på nattevakt på føden her i Ljubljana, og alt i alt kan det sies å være noe ganske annet enn dagvaktene jeg ellers er vant med uten at jeg helt klarer å sette ord på hvorfor...

Skiftet begynte klokken 21.00, og rett over 20.00 gikk jeg til bussen. Jeg følte meg ikke helt sikker på hva jeg hadde begitt meg ut på, men jeg hadde da ikke noe ansvar så jeg skulle fint komme meg gjennom natten, riktignok ved hjelp av en bok, penger til automatmat og automatkaffe med sjokolade!

Ute dalet ny snø ned, og jeg måtte smile. Det hadde allerede komt ganske mye snø i løpet av dagen, og det snødde såpass tett at alle spor nesten var gjemt. Da jeg gikk av bussen hadde det avtatt en del, og jeg var takknemlig for at jeg mest sannsynlig skulle komme meg helt tørr til sykehuset. Halvveis tok det til å snø kraftig igjen, nesten merkelig mye, og jeg hutret meg mot sykehuset, kald og våt...

Dette var Gud som gråt en vinternatt, for den natten skulle han hente hjem en av sine minste englebarn...

Det var en helt annen stemning på huset når jeg kom inn dørene kvart på ni. Alt var så rolig, lysene flere steder var dempet, og det var nesten litt uhyggelig å gå ned i garderoben. Vel oppe i rett etasje og i slusa, traff jeg de av personale som hadde fått snike seg hjem litt tidligere og hilste dem en god kveld. I dette landet hilser en alltid på folk, både god morgen, "godt måltid", god dag og god kveld. Det var ikke mer lys enn nødvendig på avdelingen heller, og kvelden omfavnet oss alle. Det var mer enn nok å henge fingrene i i løpet av hele natten, og i løpet av vakta mi, som imidlertid slutta kl. 05.15, hadde det kommet 13 nye småfolk til verden. Hvor mange jenter og gutter klarte jeg ikke å holde styr på, for som eneste student ble jeg dratt med på alt! Forstå meg rett; vi hadde rolige perioder også. Perioder som jeg stilt og rolig satt og leste i boka jeg hadde med meg.

En av disse periodene hadde jeg rundt midnatt, da det kom en kvinne fra sengeposten ned. De hvisket og tisket rundt meg, og jeg forsto at det var noe på ferde. Senere fortalte Irena, den snille jordmoren som hadde meg som hale en hel uke, at dette var en kvinne som var 22 uker på vei. Ved en kontroll hadde de ikke funnet fosterlyden, og da utstøtingen ikke satte i gang spontant måtte hun induseres.

Ikke lange stunden etter fødte hun en bittebitteliten guttebaby på nesten 200g. Fint ble han vasket og stelt med og lagt på en seng av hvite laken. Det var rart å se hvor perfekt han egentlig var, selv om han var så altfor liten. Kroppen var perfekt med ti bittesmå fingre og tær, og egentlig så det ut som om han var laget av glass der han lå, med en hud som nesten var gjennomsiktig. Helt aldeles nydelig lå han der, på siden med begge hendene under hodet og bøyde knær. En av Guds minste engler!

Dette var det tristeste øyeblikket jeg har hatt til nå her i Ljubljana, men jeg er glad for at jeg valgte å se ham, glassengelen.

Resten av natten gikk med til mer snø, flere fødsler og enda noen sider i boka mi, før jeg fikk gå hjem kvart over fem. Da var jeg allerede på overtid for den uka.

Ute snødde det fortsatt, og da jeg gikk gjennom parken i Siska klarte jeg ikke motstå fristelsen. Jeg satset på at det ikke var så mange som hadde orket å stå opp kvart på seks en lørdag morgen, og tråkket opp et stooort hjerte i snøen!