Tvillingene blir også større. Eldstejenta har nå tippet over kiloen, mens lillesøster henger "pittelitt" etter. Mor får nå ha begge ute samtidig og er kjempestolt!
Enda et bevis på at noe, eller noen for den saks skyld, har tullet med hodet mitt, er at han som var desidert minst på rommet den første uka, og som jeg knapt hadde mot nok til å ta på, plutselig er blitt kjempestor. Jeg forstår ikke hva som har skjedd med oppfattelsen av normal babystørrelse. Og for all del, jeg håper virkelig den går tilbake.
I grunnen er det ikke så mye mer som har skjedd disse dagene jeg har glimret med mitt fravær. I hvert fall ikke noe veldig spennende. Litt action har vi nå likevel hatt, da fjernsynet bestemte seg for at jobben plutselig var gjort. Vi kom hjem, en helt vanlig ettermiddag, og fjernsynet ble satt på. De siste dagene hadde det begynt å lage en finurlig lyd den første stunden det stod på, men den forsvant alltid, så vi tenkte vel ikke stort mer på det før neste gang vi skrudde det på. Denne lyden skulle vi muligens ha tatt litt mer på alvor, da den siden viste oss hvem som var sjefen. Jeg gikk på badet og Jeanette ble igjen på rommet. Plutselig hører jeg en kvass lyd, ganske lik den noen fjernsynsapparater har når en setter dem på, bare mye, og da mener jeg MYE høyere. Jeg får ikke tenkt mye over hva det kan ha vært, før jeg hører Jeanette sukke og si litt usikkert: "Siiiljeeee!?!?! Fjernsyne jekk av av seg sjøøøøøl?!?" Da jeg kommer inn på rommet etter en liten stund, lukter det svidd. Fjernsynet har dermed sagt takk for seg, og hver gang vi har prøvd å skrue det på igjen, svarer det med å sende ut en grusom svilukt... så det har vi gitt oss med, for å si det slik.
Ellers driver Jeanette og jeg med stelling og melking. Vel og merke i lyseblå uniform og ikke den grønne og gule fra felleskjøpet, samt på sykehus og ikke i fjøs. Skjønne Jeanette som av og til synest det er litt lite action på nyfødt og bare går og venter på neste arbeidsoppgave. Det er i slike stunder hun presterer å si: "Jaja, nå e d barra melkingen igjen" Det hun mente var selvsagt at det snart var på tide å gi de små mat.
Vi har, som det kanskje kan forstås ut i fra overskriften, vært på farten i dag. Av en eller annen grunn kom vi innpå hva rommene i toget heter, om det da har seg slik at vognene er delt inn i rom. Jeanette ga seg ikke på at de ikke het kuponger, og jeg? Ikke søren om jeg gav meg på at det var kuponger, men så kom jeg absolutt ikke på hva det het heller. Jeanette fortsatte med en rekke ord; om det ikke var kupong, var det perrong... så kom hun på at perrong var en del av togstasjonen, og vi var tilbake til kupong igjen. Jeg klarte fortsatt ikke å få frem det ordet vi var etter, noe som skjer så altfor ofte, og måtte dermed bare fortsette og nekte for at det var kupong, uten noe godt motsvar. Da ordet kupé endelig dukket oppi hodet mitt, og jeg fikk sagt det høyt, kunne det høres et lettelsens sukk fra meg.
Vel, vel...I dag har vi i hvert fall vært på farten. Vi bestemte oss for å besøke en liten by (?), eller var det bare en landsby? Jaja, her og nå blir det i hvert fall kalt en by. Ptuj er en av de eldste byene i Slovenia, og befinner seg 26km sørøst for den litt større byen Maribor. Historisk sett er bosettingen i Ptuj og områdene rundt en av de viktigste utenfor Ljubljana, med en over to tusen år gammel historie. Mye av historien sitter fortsatt igjen i arkitektur og bygninger. En vet at det har vært folk i området så langt tilbake i tid som steinalderen. Senere var det kelterne som tok over, og noe av dette henger også igjen. Selv om byen ble bosatt tidlig, ble den ikke "satt i virke" før 69 e.kr., da romerske legionærer bosatte seg der og sørget for en hurtig utbygging. Så vet vi det!
Som resten av uka, hoppet vi gladelig opp av sengene til vanlig hverdagstid (05.05 og 05.15) og satt på bussen inn til sentrum kl. 06.00 -på en lørdags morgen! Toget skulle gått 06.45, men gikk ikke før 07.40. Dermed måtte vi vente i over en time, en stund vi brukte til å sluke en kopp cappuccino med krem etterfølgt av en kopp med kakao -med krem! Ombord i toget sørget vi for at vi fikk en kupé for oss selv (herlig), og togene med den trange gangen, som er nevnt i tidligere innlegg, er herved kåret til de beste. Hvordan det skjedde? Så lenge en bare er to, eller max tre, i kupeen kan en bruke setet rett over til å ha beina i...og ikke nok med det. I dag fant jeg nemlig ut at det er mulig og trekke frem setet sitt, noe som dermed fører til at ryggen sklir ned. Hvem kunne trodd det om de tilsynelatende gamle vognene og setene? Jeg ble gledelig overrasket. Da jeg også dro setet over meg fram, hadde jeg plutselig en seng! Gjett om togturene var herlige med den løsningen.
Det vi imidlertid ikke var særlig heldige med var været, og det regnet så å si hele dagen. Etter at vi hadde besøkt slottet, bytårnet og kirka i Ptuj-sentrum tok vi turen til Maribor. Vi regnet ikke med at lille Ptuj hadde timevis med attraksjoner for turister en kald og våt novemberdag, så vi hadde på forhånd sjekket at det gikk en buss til Maribor.
Bytårnet i Ptuj
Jeanette helt i begynnelsen på den glatte
og harde veien opp til slottet. Ikke spør hvem som kom
på ideen med den steinleggingen
Enda på veien opp til slottet. Sjekk den trappa :S
Jeg sendte Jeanette først
Det var vått...veldig vått. Og det vokste trær på murene
Prinsessa på vei hjem til slottet
Om du nå spør deg om hvorfor vi ikke bare reiste tilbake til Ljubljana, er svaret på det ganske enkelt; det gikk ikke noe tog før kl. 19.00. Vi kjøpte like så godt billettene tur/retur Ljubljana-Ptuj før vi visste når toget gikk, og ble litt sjokket når det viste seg at toget gikk 06.45 og hjem igjen 19.03. Etter hvert begynner vi å tro at vi overlever det meste. Turen til Maribor var herlig inne på en tørr og varm buss, som vi dessuten nesten hadde for oss selv. Bussjåføren snakket ikke engang nok engelsk til å kunne fortelle oss når bussene gikk tilbake, men vi forstod såpass at vi måtte oppsøke informasjonen på busstasjonen i Maribor. Snill som han var parkerte han bussen rett utenfor døren som ledet inn til informasjonen. Søte som vi er gikk vi inn, hilste høflig og spurte om de snakket engelsk. Sjokket bredde seg i informasjonen og svaret var: "Ne", sammen med en klar risting på hodet. Videre latet de som om vi aldri hadde spurt spørsmålet og bare fortsatte med sitt. Litt av en informasjon. Så hvordan vi etter hvert gjorde oss forstått? Se her:
Avtobus -> Ptuj, klokken?
Og dette klarte vi uten ordbok
Vi fikk til og med svar...
Det kunne nok vært noen steder å besøke i Maribor, men som sagt var det grått og trist med veldig vått regn, så vi dro ut alt vi hadde av jentegener og luktet oss (det kan også hende at vi husket at bussen hadde passert kjøpesenteret og at vi allerede da la en plan om at det var der vi ville, men det sier vi ikke høyt) frem til et kjøpesenter, ikke så ulikt BTC her i Ljubljana. Der brukte vi nok tid til at vi kunne gå rett på bussen tilbake til Ptuj.
Av en eller anne grunn drives det ikke med gatelys på mange av strekningene her i Slovenia, og Jeanette liker ikke denne "her kjører vi antigatelys-kampanjen", da det dermed blir veldig mørkt og uoversiktlig. Survivor'e som vi er, kom vi oss likevel til Ptuj busstasjon og klarte fint å finne tilbake til togstasjonen (*kremt, kremt* 200m bortenfor). Der skulle vi hatt en halvtime med venting, hvorpå ventetiden, som etterhvert dro ut og ble timen, ble brukt til å observere de andre menneskene, diskutere løst og fast (her skal det sies at det er mest løst uten mål og mening) samt på forsøk på å synge "banansangen".
Toget kom til slutt, ca. en halv time forsinket. Lettere kalde og passelig våte kapret vi oss også denne gangen en egen kupé, og inntok raskt liggestilling :D Herlig etter en lang dag på beina!
