Gabrielle har også reist hjem og har meldt i fra om at hun kom seg helskinnet hjem til familien i Australia. Det var godt å kjenne på at jeg kunne overleve sykehusdagen uten henne, og jeg kan fortsette å se lyst på de neste ukene. Takk for at du er den du er; en skulder å lene seg på, en spørrende og undrende person som skal utforske og ha svar på alt – før noen av oss andre i det hele tatt har rukket å tenke tanken. Jeg kommer til å savne deg. Vi sees vel i 2020?
Dagene på sykehuset går stort sett i det samme, det er tross alt et sykehus. Jeg begynner som regel dagen med å ta vitale mål og rapportere disse tilbake til sykepleierne som fører dette i journalen. Vitale mål etterfølges av lakenskift til det som regel er tomt i skuffa. Ut på formiddagen og ettermiddagen er jeg en del innom føden. Denne uka har vært merkelig stille, med få pasienter på alle avdelingene, og unormalt få fødende. Ved ledigtid pakkes det kompresser fra usterile 100pk over i 10pk som skal i autoklaven og steriliseres. Innpakningen er enten gjenbruk av papiromslaget rundt sterile hansker innenfor plasten, eller ark. Brukte timelister fungerer utmerket. Vi pakker også bomull fra en stor rull over i mange bittesmå pakker med tre bomullsdotter, også pakket inn i papirbiter, type gamle timelister. Timelister fra 2012 er en hit akkurat nå.
Jeg har sett flere barn komme til verden, og opplevd hvor brått glede kan snus til sorg. Jeg har møtt en søt gammel mann som takket så inderlig for at vi var der for å hjelpe, og han ba meg aldri om å glemme ham. Jeg har vært på labben og typet blod og ført loggbok. Jeg har skremt små barn som ikke er vandt med disse rare, lyse menneskene og helst skulle sett oss dra hjem igjen, og jeg har blitt tutet på uendelig mange ganger av forbipasserende som tilsynelatende ikke kan få nok av oss tilreisende. Det tok en stund før jeg forsto at det faktisk var meg de tutet og vinket til.
Ellers har det vært litt regn denne uka, og jeg har gått til anskaffelse av regnponcho. Av den grunn kan jeg vel nesten sette penger på at det ikke kommer til å regne stort mye de neste syv ukene. Jeg har vært hos skredder for å få laget meg et uniformsett, og vi har vært på karaoke. Er en i Asia så er en i Asia, karaokens sentrum. Jeg har hatt noen fæle myggstikk rundt begge anklene som heldigvis ser ut til å forsvinne snart. I Bogo ikler jeg meg nå full rustning ved leggetid; langbukse, sokker og nattkjole. Og jeg svetter som en gris! Det er deilig å reise bort i helgene, da Bogo virker å være myggens mekka – og jeg et herremåltid!
Vi skal kun være en natt her på Malapascua og reiser tilbake i ettermiddag. Vi har vært på stranden og grabbet til oss en god dose D-vitaminer. Noen, og for en gangs skyld ikke jeg, ble litt rødere enn andre, og har mest sannsynlig noen mindre behagelig dager foran seg. Videre skal aircondition, toalett med nedspyling og toalettsete, dusj med lunket vann, basseng og en tilsynelatende myggfri sone nytes i noen timer til. For ikke å snakke om deilig iskaffe og iste. Malapascua behandler oss altfor godt!
