Reisen fra Cebu City mot Bogo City startet rett før kl. 10.00 i går (tirsdag) formiddag, etter en deilig hotellfrokost. Jeg ankom Mactan International Airport, Cebu ca. kl. 19.00 på mandag, men ble lagt inn på hotell den første natten. Dette på grunn av at organisasjonen av sikkerhetsmessige årsaker ikke ønsker å kjøre lengre avstander på kveldstid. Akkurat denne dagen passet det meget bra ettersom store deler av byen ble rammet av strømbrudd. Ved ankomst flyplassen måtte vi først gjennom én kø for å levere inn helseskjema, før vi gikk over i neste kø for passkontroll og visum. Strømbruddet slo til akkurat i det de første få koffertene var lagt på båndet. Det tok heldigvis ikke veldig lang tid før aggregatene fikk fart på eiendelene våre igjen, selv om det meste av flyplassen fortsatt var mørklagt. Skiltene viste heldigvis veien ut, hvor jeg visste at jeg skulle møte Aquiles fra organisasjonen, og jeg krysset fingrene for at han var til å kjenne igjen i en del mørkere forhold enn først antatt. Strømbruddet førte til store køer i hele byen, og en kjøretur som normalt pleier å ta under fem minutter tok over en halv time.
På hotellet fikk jeg kommunisert litt med de hjemme, men wifi´en på hotellet samarbeidet dårlig på grunn av strømbruddet. Internett slo seg av og på hele tiden, og jeg fant til slutt ut at Ipad´en fungerte best til dette formålet. Vel og merke kun stående i én vrien stilling i senga. På hotellet fikk jeg dessuten mitt første møte med kalde dusjer, og vi jobber fortsatt med forholdet vårt.
Kjøreturen til Bogo skal normalt ta ca. 2,5 timer, men det ble tidlig klart at vi ville trenge litt mer tid. Relativt kjapt forsto jeg at kjøreregler blir håndhevet etter skjønn og det fantes knapt et trafikkskilt langs hele strekningen foruten "God with us"-skiltet, som ikke kunne ha vært mer passende. Jeg fant det best å ikke følge særlig godt med, samtidig som jeg forsøkte å knekke koden for all tutingen sjåførene i mellom, et tut, to tut, tre tut, uten hell.
Det første døgnet og litt til sammen med vertsfamilien har passert, og jeg har blitt tatt veldig godt i mot. Av organisasjonen fikk jeg i går en så grundig omvisning i byen som mulig var i solvarmen. Byen er egentlig ikke så stor, men har det meste en skulle ha behov for. Jeg fikk ordnet lokalt sim-kort, slik at vi frivillige lettere kan holde kontakten, og jeg fikk kjøpt myggmiddel. Malaria- og Zikamygg kom til meg, her skal du motstand finne! De driver ikke særlig med datapakker til mobiler her, men tilbyr i stedet sim-kort med gratis facebook-chat-data, som jeg nå har. Vertsfamilien min har ikke internett, men om en sitter i riktig stol kan en koble seg til naboens wifi. Ellers vil jeg ha tilgang til wifi på Eduardos, en av stambar/-restaurantene til de frivillige, som befinner seg like i nærheten. Det er mange frivillige her for øyeblikket, og jeg har enda bare hilst på en brøkdel av dem etter hva jeg har forstått. I morgen, torsdag, er det ukas ”Socials” som betyr at alle organisasjonens frivillige samles på en av stambar/restaurantene og finner på noe sammen i regi av organisasjonen. Samtidig ryktes det også at det vil komme to nye frivillige i løpet av morgendagen.
I dag har jeg dessuten også hatt min første dag på sykehuset her i Bogo. Mer om dette kommer jeg tilbake til.
