Jeg tror bare det er slikt som skjer når en er norsk i et sør-europeisk land hvor det så å si verken blåser eller regner. Vi er bortskjemte her nede!
Vi har nå vært her i knappe fem uker og har ikke sett, hørt eller kjent noe spesielt til verken regn eller vind. I det vi landet var det ni grader og pøsregn, noe vi der og da valgte ikke å ta til oss i ren frustrasjon over at været hadde følgt oss fra Norge. Regnet stoppet raskt og jeg tror faktisk vi bare har hatt regn én enkelt gang etter dette. Det skal sies at dette var den dagen det atter landet karmøybuer i Ljubljana.
Gradestokken har vært noe gjerrig med varmen sin og den uka vi kom var halvparten av innbyggerne i Ljubljana forkjølte på grunn av det plutselige temperaturfallet. Temperaturfallet som tilfeldigvis ankom byen samtidig som de to søte, norske sykepleierstudentene! Godtroende som vi er, trodde vi på de lokale som sa at temperaturene nok ville stige litt igjen før høsten kom og sparket sommeren på dør. Det var jo tross alt bare september!
Temperaturene har latt vente på seg, men rundt forrige uke hadde vi noen rare dager med kulde og frost om morgenen og trykkende sommervarme om ettermiddagen. Jeg skal innrømme at den første og kanskje også den andre dagen med den varmen var fantastisk, selv om vi hadde rundkledd oss om morgenen og måtte bære halvparten av klærne hjem igjen. Etter hvert ble det bare irriterende med disse vær- og temperaturforskjellene. Hvordan kler en seg for slikt vær? Og dessuten var det hardt å komme fra garderobene, som holder minst 45 kjempevarme grader og rett ut i solsteiken.
I går sa sestra Carmen (på gastro) at det var meldt regn den dagen. Vi kikket forundret på hverandre før vi kikket ut av vinduet. Det hadde ikke regnet på en stund, og for min del var grå himmel ikke lenger ensbetydende med et sikkert regn-skyll. I det vi går ut fra sykehuset blåser det litt, noe vi straks legger merke til, og var det ikke også en dråpe jeg kjente der?
Mens vi går mot bussen er vi i mye bedre humør enn vi var tidligere i uka, under solsteiken, og konkluderer med at det må være at sola er gjemt bak et lettende lag med skyer. Etter enda noen meter i en svak motvind som blåser alt håret som har falt ut av rotefletta bort fra ansiktet, hører jeg plutselig meg selv si: "Du? Kjenne du at d mesten e litt herlikt å gå her i dag? Der e vind her!"
Inne i dypet har jeg en lengsel etter vind, om bare en liten bris i ny og ne. Trodde aldri jeg skulle si det, men av og til må det litt vind til - tolkes som det tolkes vil!
Regnet lot ikke vente særlig lenge på seg, men vi holdt oss ikke innendørs av den grunn. Vi la ut på en liten spasertur i skumringstiden og brukte tiden vi trasket rundt på bakken full av fargerikt, vått løv og mange pytter til å synge. Ingen slovenere er frivillig ute i regn, så for bekymrede lesere kan jeg opplyse om at vi kun sang for oss selv.
