Hele opplvelsen startet så sent som torsdag, da vi plutselig hadde bestemt oss for å ta lørdagen i Zagreb. Det måtte vel gå et tog dertil også? Etter jobb på fredag gikk vi for å undersøke, og endte opp med å kjøpe tur/retur-billetter Ljubljana-Zagreb. Denne billetten var billigere enn nattbussen tur/retur hjemme.
Lørdag sto vi opp rundt 07.00, spiste, gjorde oss klare og tok bussen inn til byen, for så å vente på toget vårt i en time og ti minutt. Vi hadde dagen før fått opplyst at det kom til å være 40 minutt forsinket, så det å vente i over en time gjorde ikke oss noe, bortsett fra at det var meeeget kaldt og kanskje litt kjedelig å stå og se etter toget nedover skinnene.
Da toget endelig kom, fant vi virkelig den rette vogna. På turen til Postojna nevnte jeg kupeene og de smale gangene. Disse vognene lot vi bare passere denne gangen, og gikk lenger bak i toget. Der traff vi på vogner med to-og-to seter og god midtgang. Det var vogna si det!
Tålmodige satt vi og ventet på billettkontrollen, og slappet godt av etter den. Vi hadde tross alt to og en halv time med reising foran oss og satte oss godt til rette med to seter hver.
Etter en stund måtte jeg selvsagt på do, selv om jeg visste hvilket syn som kunne møte meg på toalettet på toget. Og det slo ikke feil. Jeg hadde ikke tenkt å sette meg på det toalettet, så jeg tok masse tørkepapir, og satte i gang vaskeprosessen. Ikke før jeg hadde begynt, banket det på døra, og jeg kunne ikke forstå hvem det kunne være. Fortumlet kastet jeg papiret i bosset, tok en kjapp vask av hendene og åpnet døra. Og hvem sto på utsiden og smilte til meg? Joda, det slovenske politiet som bare ville la meg vite at det var på tide med passkontroll i vogna mi. Nesten tatt med buksene nede! Det slovenske politiet fikk se passet mitt, men stemplet det ikke, selv om jeg så at de hadde stempel-dings med seg - i tillegg til våpen.
Siden jeg ikke fikk gått på toalettet første gangen, ventet jeg til ting hadde roet seg i vogna, lot noen gå på toalettet før meg, bare for å sjekke at det var OK å gå ut av vogna nå, før jeg gikk ut for å fortsette vaskingen. Denne gangen fikk jeg både vasket, tørket og gjort mitt virkelige ærend, før politiet (?) banket på døra -igjen!
Denne gangen var det det kroatiske politiet som banket, og bare ville la meg vite at det var passkontroll i vogna mi om et øyeblikk. Det kroatiske politiet fikk også se passet mitt, og de stemplet det! Mitt første passtempel!
Vi kom omsider frem til Zagreb, og visste ikke helt hvor vi skulle begynne. Vi følgte folkemengden og skiltingen inn mot sentrum, men visste ikke helt hva vi lette etter. Etter en god stund til fots i opp- og nedoverbaker, rundt den gaten, og over til den gaten, for siden å ta den gaten, fant vi endelig noe som lignet en restaurant som både kunne ha et toalett uten politi og mat vi visste vi kunne klare å spise. Maten var kjempegod; godt stekt kyllingfilét, "potatodumplings", og en kjempegod og mektig saus og grønnsaker.
Etter maten var vi klare for å se litt mer av byen, de timene vi hadde. Vi var blitt fortalt at det viktigste å få med seg i byen var parken (the-park) og katedralen. Og de to tingene fikk vi i i hvertfall sett. Katedralen var rett ved siden av restauranten. Denne var selvsagt under restaurering, noe som er en trend når jeg er i storbyer og besøker katedraler. Det ble tatt en hel del bilder både ute og inne. Katedralens utside var nesten fin nok for oss, så det tok sin tid før vi kom oss på innsiden.
Som forventet var den et syn også innvendig. Jeanette og jeg korset oss med vievannet før vi fortsatte turen innover. Kameraet mitt er ikke kjent for å ta så veldig gode bilder inne, men jeg prøvde meg likevel. Nå sitter jeg ganske overrasket over resultatet. På grunn av at jeg ikke trodde at kameraet kunne ta så gode bilder, filmet jeg for det meste, men noen få bilder ble det, hvorav dette oversiktsbilde ble det beste... Fine, fine katedralen.
Etter at katedralen var ferdigbesøkt, fant vi en souvenir-shop, hvor vi kjøpte hver vår rosenkrans. Jeg kjøpte også et postkort som faktisk ble skrevet og sendt. Så noen får forhåpentligvis en liten overraskelse fra Zagreb i postkassen om ikke så mange dagene.
Da det nærmet seg tida for å finne togstasjonen og dra hjem igjen, bestemte vi oss for å sitte litt i parken, nesten det eneste stedet sola faktisk enda jobbet.
Her satt vi og slappet litt av før vi tuslet tilbake til togstasjonen, hvor toget også denne veien var litt forsinket. Når vi endelig kom oss ombord på toget, og fant de kjekke vognene igjen, ble det raskt mørkt og nesten umulig å se noe på utsiden på grunn av de sterke lysene inne. Jeanette benyttet denne anledningen til å ta seg en liten strekk og vi fikk enda et stempel i passet.
Klokken 22.00 var vi hjemme igjen og Kroatia krysses herved av på listen.
