... imidlertid ikke så langt. Ca. 5 meter bort i gangen, til et to-mannsrom. Vi har vært så bortskjemte og hatt et tre-manns for oss selv siden vi kom, men visste at vi skulle flytte rundt den 1. oktober. Nå er det gjort. Vårt territorium er innskrenket. En positiv ting er at vi har kort vei til badet om morgenen, inkludert at vi ikke trenger gå over den knirkete "broa" (ikke så greit å vite at vi vekker alle, da det er vi som står opp først.) Vi har dessuten også halve veien til kjøkkenet, samt er nærmere routeren, og får dermed bedre internett.
Nå har vi vært over halve uka på intensiven, og jeg sier det igjen; "Hvor blir tida av?" Om to dager er vi altså også ferdige med den avdelingen.
Jeg gleder meg til helga. Da kommer Hege, Leiv og Sindre, og noen til som jeg ikke har fått vite hvem er. I hvert fall får jeg besøk, og håper de vil kose seg i denne byen. Jeanette og jeg klarte i hvert fall å holde oss veldig opptatt den første uka, og helt ærlig hat det vel ikke gitt seg enda. Jeg håper de tar med seg gode sko for visse plasser finner en ikke annet en brostein, og det er ganske hardt å gå på i lengden (Been there, done that, og resultatet ble fire ljubljanske vannblemmer). Ellers håper jeg at de vil være med i den lille og sjarmerende dyreparken her, samt Postojna-grottene (det er allerede en deal), og kanskje slottet i sentrum? Ellers er byen sjarmerende i seg selv, og det finnes nok butikker som er innflytningsklare for en viss tante. Jeg håper også at de har med seg mange 1-euroer, slik at de kan ta bussen der avstandene kan bli litt lange... F.eks. til BTC?
Rart... bare to jobbedager igjen, og så er de her, plutselig.
I morgen skal vi snike oss ned til der hvor de driver med PTCA. Det vil si der hvor de driver med ballongdillatasjon av årer etter et hjerteinfarkt... *Spennende* Vi skal også spise ute -igjen, og får dermed enda en dag hvor vi ikke kommer oss hjem etter jobb... Litt stressende, men finfin løsning på middagsmåltidet.
